Søndagsmiddag i fjæra

Hei.

Natt til fredag ble Dis syk. Sånn siden det var starten på vinterferien mener jeg. Da må jo noen bli syke.

Fredag og Lørdag gikk forbi med strålende sol. Og søndag var formen såpass at jeg forselo en tur ut. Grille pølser på bål til middag. JAJAJAJAJAJAJAJAJAJAJA!!!!!! lød det fra henne som fortsatt var bittelitt feberblass på øynene. NÆÆÆÆÆÆÆÆI!! lød det fra Eir og Yme som lå i hver sin stol med hver sin iPad.

Etter en stund med hyggelig og vennskaplig småprat (les den dryppende ironien i siste setning) var vi altså ute. Turen skulle være ca fire hundre meter. Ingen stigninger, fint føre.

Humøret på de to eldste var blitt betydelig bedre. De la i vei med en sekk med ved og skulle gjøre klart til bål.

Den minste, hun litt feberblasse hadde også skiftet personlighet. Hun hadde IKKE tenkt å sitte på et akebrett. Det var mer så man tilbød henne en heistur ned i det aller varmeste når man forsøkte å sette henne på rattkjelken. Hun hadde heller ingen intensjoner om å gå selv.

Turen ble tilbakelagt på mine skuldre.

Og det er utrolig hva litt fruktnøtt og et par pølser gjør med humøret. Fra dypt deprimert til nermere lykkerus på to minutter. Bål ble det og vakre bilder og ren idyll. I allefall så lenge det var sjokolade igjen.

Etter maten skulle Yme ake litt på det berømte akebrette. Det inngikk ikke i planen til hun der litt feberblasse. For akebrettet skulle hun ha! Å sitte på. Bare det ikke beveget seg. Frustrasjonsnivået hos både hun feberblasse, storebroren og søsteren som forsøkte å megle tilsa at nå var turen over.

Hun lille med litt feberblasse øyne hadde IKKE tenkt å gå. Hun hadde heller IKKE tenkt å sitte på et livsfarlig akebrett som beveget seg fremover.

Eir og Yme fikk bilnøklene, mormoren sto i solnedgang og testet 4G-nettet for å få med innspurten på kombinertstafetten.

Det er da man tar i bruk alle sjofle triks i boka..

«Dis, skal vi gå hjem til iPaden din? Skal du hjem og se på Ipad?»

Jepp, det funka.

Forviklingar…

Hei.

De siste dagene må jeg si at har vært litt forvirrende. I går hadde jeg to møter satt opp i timeboka. mandag kveld skulle jeg bare dobbeltsjekke slik at jeg ikke satt og forberedte meg til feil ting.

Etter den dobbeltsjekkingen var jeg en smule forvirret over at jeg hadde plassert disse møtene i går for det ene møtet skulle jeg ha vært på forrige fredag og det andre er det ikke fastsatt dato på.

Vel, det jeg var sikker på var at Eir skulle til tannlegen i går morges. Det var skrevet sirlig opp både i digital kalender og i min handskrevne bullet journal.

Jeg skulle jo på jobb, Henning var i Trondheim, så tante som er her på vinterferie skulle følge min eldste håpefulle.

«du altså! Hun har time 21 MARS… Men de tar henne i dag så det går greit.»

Jo, jo det er altså greit med alt som er gjort.

Videre fortsatte dagen med at jeg måtte avkrefte ville rykter om min egen graviditet. Jeg er altså ikke gravid selv om rotet rundt gårdagens dato skulle tilsi at det minst var ventet trillinger.

Dagen i dag måtte bli bedre tenkte jeg. Laget meg en god matpakke i morges som jeg la i sekken. Og kjørte fra sekken hjemme. Etter en ekstratur hjem for å hente sekken, og matpakken kom jeg på kontoret for å oppdage at nøklene hang igjen hjemme. Heldigvis har vi ekstranøkler.

Dog må jeg si at jeg veide opp for min bommullshjerne senere på dagen. Jeg fikk blærescanneren til å virke. Pluggen sto opp ned. Jeg snudde den og voila. Man må ta med seg de små seierne her i livet. Og jeg kom i tide til kontaktmøte for Eir.

I kveld har jeg bakt en Pavlova til karnevalet på skolen i morgen og poppet 10 12-liters kaseroller med popkorn.. Og jeg lurer innmari på hva jeg har glemt. Det eneste jeg er sikker på er at det er noe.

PS: husk min giveaway på bloggens facebookside og på instagram.

Stelleveske, vaktsekk, jatakk begge deler

Hei.

Jeg fikk tilbud om å prøve ei stelleveske fra Skip Hop. Og jeg tenkte… Njææææ. De som kjenner meg vet jo at jeg sånn ca ALDRI går med ei veske. Så lokkemidlet om at disse stelleveskene også var kjempefine som handvesker falt, la oss si som glass på granitt..

Videre så har vi jo ingen baby lengre. Vi kaster et par bleier bak i bilen og så er vi good ti go liksom. Så jeg tenkte.. Njææææ.

Men jeg bruker jo en ryggsekk da. Som jeg skifter ut med jevne mellomrom. Til vaktboka mi. Og radioen når jeg har vakt. Og av og til matboks. Og nå min kjære Bullet Journal.

Og Skip Hop hadde jo opptil flere ryggsekker også. Så da tenkte jeg, ok da. Sleng hit en Forma Diaper Backpack.

Og jeg må si at jeg er fornøyd. Den har egen lomme til hus og kontor og bilnøkler. Så nå ligger de alltid der og jeg slipper å lete alle jakkelommer rundt.

Den har to smarte småvesker eller hva man skal si. Perfekt når jeg skal ut å lappe et sår og egentlig ikke trenger hele legekofferten men bare litt suturutstyr og plaster.

Den har perfekte sidelommer til vannflaske og vaktradio. Nå slipper jeg å rote rundt nede i sekken for å finne vaktradioen når fagalarmen går.

Og inni er det masse plass. og eget lite rom til Bullet Journal.

Nå har jeg ikke helt funnet ut hva jeg skal bruke stelleunderlaget til. Kan jo legge det under knærne om jeg må sitte på kne på et skittent gulv eller noe. men skulle du faktisk finne på å bruke denne sekken til det den er tenkt som, nemlig stellebag. Ja da er det jo perfekt at det følger med et stelleunderlag.

På baksiden er det hemper slik at du kan feste den til en vogn. Gjør ikke det så ofte på vakt, men altså igjen. Skulle du bruke den som stellebag så er det jo veldig praktisk å kunne henge den på vogna.

Jeg må innrømme, og det er litt flaut. Det er faktisk ikke før jeg nå sitter og skriver at jeg tenkte over hva de klipsene egentlig er til. Har absolutt tenkt på sekken som vaktsekk og alldeles glemt at det er en stellebag.

Uansett. Om du trenger en vaktsekk eller en stellebag. Jeg kan anbefale denne. Og Barnas hus har nå tatt inn Skip Hop og du finner stellebagene deres også på nettsiden til Barnas Hus. 

Og om du nå sitter og tenker at fillern, en sånn skulle jeg hatt. Ja da har du sjansen nå. For på bloggens facebookside og på min Instagramkonto så ligger det nå en giveaway. For å delta så må du komentere på facebooksiden eller under Instagrambildet. Og om du liker facebooksiden min så blir jeg kjempeglad. For jeg mangler bare usle 71 følgere for å nå 1000 🙂

Støpt i samme skje… trodde jeg..

Hei.

Vi har jo som den årvåkne leser har fått med seg fire barn. Alle med samme potesielle genblanding. Altså vi er biologisk mor og far til alle fire.

Og sånn utseendemessig så ser det jo slik ut. Foruten at Dis er utstyrt med en litt lysere fargepalett og Yme har et Y-kromosom så er likheten påtagelig.

Men på torsdag morgen så måtte jeg virkelig lure.

Jeg hadde klokka på kvart over sju. Her i huset er det ikke mye stearinlys og kos på morgenen. Her går det på samlebånd og uten tid til noe som helst annet enn akkurat det som må gjøres, og egentlig knapt nok det.

Etter mine tre slumreminutter gikk jeg for å vekke Yme.

God morgen, sa jeg. Nå er det ny dag.

«Æ vil ikke stå opp! Æ e såååååååå trøtt! Æ klar ikke å stå opp, æ kain ikke stå opp når æ e så trøtt» sa han og dro dyna godt over hodet for å skjerme seg for taklyset som jeg slo på.

Da får du legge deg litt tidligere på kvelden da, la være å bruke så lang tid når mamma sier at det er sengetid.

«Æ KAIN DA VÆL IKKE LÆGG MÆ NÅR Æ IKKE E TRØTT PÅ KVELDEN!!!! DÆ HJÆLP INGENTENG!!! Æ E TRØTT NO Å DA MÅ Æ SØV NO Å IKKE I KVELD!!» Dyna lå nå dobbelt over hodet, men volumet var det ingenting å si på alikevel.

Jeg sukket og gikk videre til neste rom. Isa satt i senga og så på meg når jeg kom inn.

God morgen, sa jeg. Nå er det ny dag.

«Æ veit det! Æ har logge hær i evigheter å veinta på at du sku kåm å vækk mæ! Du e altså utruli treig å stå opp på mårran! No får æ dårlig tid! Koffer kom du ikke før?»

Søskenlikhet.. Mhmm hører du sier det..

Mitt elskede NAV.

Hei.

Det klages mye på NAV. Det klages på TV, det klages i aviser. Det klages på facebook og det klages på butikken. Det er ingen som liker NAV. Alt de gjør er feil og de er bare vanskelig og firkantige. Ikke går det an å få et fornuftig svar om man spør om noe og skulle man være så uheldig å spørre så er det sannsynlige utfallet at de finner ut at du har gjort noe feil slik at de tar bort det som du trodde du hadde fått.

Og jeg sitter inne på kontoret mitt. Tviholder på lista mi med direktenummer til saksbehandlerne og tenker at «det er ikke mitt NAV de snakker om».

For jeg kan med handa på hjertet si at jeg elsker, eller i allefall er veldig, veldig, veldig, VELDIG glad i mitt lokale NAV-kontor.

Jeg vet hvem de er, jeg kjenner dem. De vet at jeg liker Pepsi Max og har satt det frem når jeg kommer på møte. Jeg får en klem hos alle som en og jeg klemmer tilbake. De sender en høflig mail og spør om jeg har glemt legeerklæringen jeg lovet dem for tre uker siden og jeg har aldri, aldri noensinne fått et surt svar fra noen av dem.

De legger opp møtene sine etter legekontorets timebøker. De springer gjennom snøstorm og isende regn for å komme til mitt kontor for å avholde dialogmøter for at jeg skal slippe å bruke en ekstra konsultasjonstime på å gå ned til dem.

Når jeg ikke vet hvordan jeg skal gå frem i en sak så ringer jeg en av dem. Og de svarer. Og vet de ikke svaret så finner de det ut.

Nå tror dere kanskje at mitt lokale NAV-kontor bare er der for å få mine hverdag til å gli glatt og smidig. Men det er ikke sånn forstår du. De gjør alt dette fordi de vil pasientenes/brukernes beste.

De skriver avhandlinger lengre enn romaner for at søknader om arbeidsavklaringspenger skal gå igjennom. Se henter informasjon og venter og ringer og purrer og venter mer for å samle alt som trengs for at noen oppe i systemet skal forstå at dette her, denne søknaden her er viktig. At den er rett. At alt som skal være gjort er gjort. Og at akkurat dette er det rette for akkurat denne ene. Denne ene som de ser, som de kjenner og som de vil det beste for.

De leter med lys og lykte etter en IA-plass som gjør at akkurat han eller hun skal komme ut i jobb igjen og få en positiv opplevelse av det. Eller setter krav til arbeidsgivere som ikke gjør det de skal i forhold til tilrettelegging. Eller, og det er faktisk viktig, setter krav til arbeidstakeren og gir folk et vennlig puff i baken når det trengs.

De river seg i håret sammen med meg når jeg fra en eller annen saksbehandler på det sentrale østland har fått tilsendt blankett E 213, EØS, detaljert legeerklæring. Den er på 17 sider. Og jeg lurer veldig på hva saksbehandleren har tenkt å bruke opplysninger om pasientens vekt til. Også hvor mange grader vedkommende kan bøye handleddet. I allefall når diagnosen ligger veldig langt fra handleddet. De to linjene som var spandert under punktet «aktuell sykdom» kunne de med fordel ha gjort større. Men igjen. Mine folk på NAV blir like oppgitt som meg. Og gir meg en uke ekstra på å sende inn svaret.

Mine folk på NAV vil det beste for den som sitter i stolen foran dem. Og de prøver å gjøre det. Hver eneste dag.

Men noen, jeg vet ikke helt hvem, gir dem av og til elendige verktøy. Som f.eks sjema E 213. Sjema E 213 gir dem faktisk innmari lite å jobbe med når de skal skrive den avhandlingen sin. Vanlige legeerklæringer er hakket bedre, men på ingen måte gode. Mine folk på NAV har innmari lyst til å jobbe fortere, men må sitte å vente på treige leger, meg selv inkludert, som må skrive et eller annet, signere på et eller annet for at de skal komme videre.

Mine folk på NAV kan ikke si til ortopeden at hør her, om du bare opererer den skuldra litt fortere så har vi en flott IA-plass og tilrettelegging. For ortopeden hører ikke på dem.

Jeg hører på dem. De får lov å ringe meg. Eller maile meg. Og jeg prøver å svare. Fort. Helst og nesten alltid samme dag. Jeg har aldri hatt en telefonsamtale med dem som jeg ikke syntes det kom noe matnyttig ut av. Fordi vi alle tenker praktisk, litt utenfor boksen og forsøker å finne løsninger som funker.

Og vinneren er….

Faktisk ikke meg, selv om jeg lever godt med Pepsi Max på møter.

Det er pasientene!

Så fortsett å klag på NAV du. Da har du bare ikke møtt mitt NAV.