Bror!!!

Hei.

I bakgrunnen roper Dis: bror! bror!! BROR!!!

Og jeg sitter: skal, skal ikke, skal, skal ikke…

I ti år, tre måneder og 5 dager har jeg kjempet en kamp. En noe ensom kamp. En kamp ikke mange forstår seg på. En kamp som for andre, les Henning, slett ikke er så alvorlig, men som han tappert har kjempet sammen med meg fordi han elsker meg og gjør det for å være snill.

Kampen mot de hærsens kallenavnene.

Jeg mener. Folk har navn. Om de nå ikke har fått vann fra døpefonten over hodet så har de uansett fått et navn når de var rimelig nyfødte. Noen har byttet navn. Men de har et navn.

Våre unger har, etter min mening da, helt objektive mening altså, veldig fine navn. Eir Linnea, Isa Victoria, Yme Sirius og Dis Asora. Sånn til daglig Eir, Isa, Yme og Dis. Det er det de heter.

Mormor har sluppet unna med snuskeruska, gullhøna, gullklumpen og pompa, men hun vet godt hva de heter og det er ikke det hun kaller dem til hverdags liksom. Og jeg lar mormor slippe de hardeste blikkene. Jeg mener, vi hadde ikke klart oss uten henne. Det er vært en «gullehøne» sånn hver tredje uke eller så.

De hardeste slagen var da Isa kom til verden. Av en eller annen grunn… Komplett ubegripelig grunn… Helt fryktelig merkelig grunn… så driver altså folk i Nordnorge og kaller storesøstre for Daddja. WHY????? For det første er det et fryktelig fælt ord. Det høres ut som om du svelger tunga di og ikke klarer å utale konsonanter. Og for det andre så er det da ingen som heter Daddja. Ikke Søssa heller. Tror jeg i allefall.

Så ved alle spede forsøk på å kalle Eir for Daddja slo jeg kontant tilbake med at «hun heter Eir!» Til nød kan dere si storesøster. Storesøster er en beskrivelse av hva Eir er i forhold til Isa. Det er greit. Men Daddja…

Når Yme kom var presset mindre. Det blir tungvindt med Daddja 1 og Daddja 2. Eller storedaddja og lilledaddja.. Og siden jeg allerede hadde markert territorium sa Yme både Eir og Isa klingende vakkert rundt ettårsdagen.

Dis er opptatt av navn for tiden. Hun peker på bilder og på folk og ramser opp til det kjedsommelige. Mamma, Laila (lala), Pappa, Isa (assa), Eir (ei), Sofie (sje). Og bror. BROR. Ikke Yme, ikke me, ikke Y. Bror. Vakkert uttalt, med r som slett ikke er der når hun sier Eir. Bror.

Og jeg: hvor er Yme?

hun: BROR!!! peker vilt og energisk.

Og jeg: kan du si bæ?

hun: bæ!

Jeg: kan du si ball?

hun: ball!

Jeg: kan du si stol?

hun: stol!

Med håp sier jeg: Kan du si Yme?

Hun: BROR!!!!!!

Hun sier: bror kos! bror gå bort! bror nei! min bror!

Så hun har jo nesten setningene der. Men å trykke ut et lite Yme.. neida.

Og jeg vet. Vi har jo kalt ham storebror. Men altså. Han heter Yme. Fine, fine navnet Yme. Han heter ikke bror. Nå kommer han sikkert til å bli hetende bror. Unger tar etter, snart sier Isa bror, Eir sier bror, jeg tar pokker ta meg selv i å si bror til ham. Dette må stoppe før det går helt rett vest.

Jeg vet, det er helt tullete, men jeg kjenner seriøst panikken tar meg her. Jeg får indre kløe og kramper i leveren av sånne kallenavn. Det er rett og slett bare en greie jeg har.

Send meg en klem, jeg trenger det.

Rett i fella..

Hei. 

I går skulle vi på skitur. Men klokka gikk og da vi ikke var kommet oss avgårde enda da klokka var ett ble det aking og kos på platten i stedet. Med planer om tidlig morgen og kjapp avgang i dag i stedet. 

Jojo… vi kom oss i allefall avgårde før ett. Nærmere bestemt 12:50. 

Men det ble en fin tur. Dis stortrivdes i pulken. Det var god stemning mens vi hadde pause. Eir ramlet og slo halebeinet, men klarte å se bra ut på pausebildet alikevel. Og Yme er blitt kjempeflink på ski! 



Etterpå var alle mette av sol og snø og innliv med tegnefilm og spillet Slagskip var helt ok. Yme er en verdig motstander med jeg ante etterhvert et mønster i hvor de båtene var plassert.. 


Om det var i anledning vår seks års bryllupsdag vet jeg ikke, men Henning satte i allefall Eir til å male i spikerteltet. Borte ble den trehvite firkanten over tv som viste hvor de forrige eierne hadde hylla plassert. Borte ble de blå merkene over sofaen. Karmene rundt døra ble hvite.

Men jeg mener… litt mindre skadefryd hadde ikke vært å forakte..


Når man går rett i fella liksom..

Allmennkunnskap..

Hei. 

Enkelte ting går man rett og slett ut fra at folk kan. 

Som hva statsministeren heter. Eller hvilken dato julaften er på. 

Mye av dette læres på skolen, men ikke alt. Og da er det jo opp til foreldrene å ta ansvar. 

Så i kveld gjorde vi det. Spillet ble gitt Eir i julegave og ble sprettet i kveld. For jeg mener. Du kan ikke vokse opp uten å ha lært deg å spille Risk. Det bare går ikke..

New look..

Hei. 

I noen måneder nå har jeg levd i et hårmareritt. Det håret har blitt så alt for langt. Ikke bare mitt. Ungenes også. Yme har fått krøller. Dis har fått panneluggen nedenfor nesa. Eir har flisete tupper på minst ti cm. 

Så i dag hadde jeg bestilt time til meg selv og alle fire unger. 

Og jeg fant meg selv. Inne i alt håret var jeg. Og nå er det pur lykke. Ikke en ekstra millimeter. Litt dårlig bilde, men dere ser poenget.


Eir stusset og tynnet, Yme ble sommerkort i mars, Dis ble kvitt alle babyfjon. Men hun som ble aller finest i dag var nok Isa. Jeg foreslo bob under øret. Hun ville beholde lengden. Men som hun sa: «no har æ hart samme stil siden æ ble født, æ trur æ må prøv nåkka nytt…» hun ble skikkelig ny. Og litt ugjenkjennelig. Så nå er der litt så vi skvetter hver gang vi ser på henne. Men fin! Ordentlig fin!

Det man ha laga sjøl det smake no bæst…

Hei.

Jeg har vinterferie denne uka. Og siden Eir vanligvis styrer kjøkkenet her så tenkte jeg at jeg og Isa skulle prøve oss i dag. 

For det blir fort litt sånn at hun i midten, hun som ikke gjør så mye av seg, hun blir litt glemt. 

Isa’s absolutte favorittmiddag er tomatsuppe. Eir vrir seg i krampe og faren forsøker å være et godt forbilde med setningen «det er ikke det at jeg ikke kan spise det, men det er altså ikke favoritten» og skylder på halsbrann… 

Men i dag fikk Isa bestemme. Sånn nesten, for jeg foreslo hjemmelaget tomatsuppe og kjøttboller. Og så tenkte jeg å være smart. For om Eir vrir seg i vemmelse over den minste tomatbit så er det ingenting imot hva Isa gjør om hun aner løk i det hun spiser. 

Vi satte i gang. Skar opp rødløk og paprika og kamuflerte et fedd med hvitløk. Vi finhakket og knadde i karbonadedeig sammen med parmesan og jarlsberg. Og det ble altså verdens fineste kjøttboller. 


Så freste vi fenikkel og løk og gulrot. Puttet i litt tomatpure til den oljet seg og hadde i både hvitløk og knuste tomater. Vi kjørte stavmikser og tynnet med buljong. Og fikk den beste suppa ever. Og en hel chili! 

Yme gav middagen en sterk femmer, mormor strakk seg til ni. Faren var i det gavmilde hjørnet og gav seks og Eir en svak toer (noe kokken alldeles ikke unnlot å krangle på siden Eir ikke engang smakte på suppa og mente at det trakk mer ned at kjøttbollene var tørre enn at de smakte godt) Sofie mente som vanlig at vi lå hakket over moren i matlaging da hun hadde glemt svære tomatbiter i sin hjemmelagede suppe. 

Kokken selv var strålende fornøyd. «Mamma! Mat smaka MYE bedre når æ laga dein sjøl! Å telåmæ når dæ e masse greier æ ikke lika i dein så smaka dæ kjæmpegodt!» Restene ble fortært til kvelds!


I morgen er planen langstekt ribbe.. Hadde så mange fryseren så om de skal bli spist før jul er det best å starte..