Sjalu på ungene sine..

Hei. 

Første dag på jobb etter ferie. Gikk bra. Ingen store tabber, passord fungerte, husker sånn ca hvordan jeg tok et blodtrykk. 

Men må innrømme at jeg sukket litt da jeg i lunchen sjekket insta og så glade feriebilder fr fjern og nær.. tre uker til hadde slett ikke skadet.. Tidlig ferie har sine ulemper… 

Så hentet jeg de minste i barnehagen. Fornøyde unger som hadde sand fra topp til tå. Før jeg dro hjem.

Møtte Henning utenfor huset. Han hadde akkurat like lite planer for middagen som jeg. Så vi fant ut at det fikk bli kafe. Og jeg gikk inn for å hente Isa og Eir. 

Det var da sjalusien slo inn.. Isa har nemlig snakket om hvor hun gledet seg til hjemmeferie.. 

og der lå hun, henslengt i sofaen, med fjernkontroll.. spisende på smågodtrester fra ferien.. hun hadde tydeligvis ligget der siden hun sto opp, det tydet i allefall haugen med godtepapir på..

Hvor er Eir? spurte jeg..

Vet ikke! svarte hun. 

Eir var på rommet sitt. I fulle drag nøt hun livet med skolefri, foreldrefri og fri fra alt som er plagsomt og kjedelig. Faktisk nøt hun det så til de grader at hun ikke en gang var stått opp av senga.. 

O du herlige barndom. Med sommerferie lang som et år.. Da Isa i kveld sa at hun gledet seg litt til skolen begynte «for det kan jo bli litt kjedelig med SÅ mye ferie» måtte jeg bare tusle en tur på verandaen.. litt sånn smågrønn.. av sjalusi..

Hjem..

Vi startet dagen rolig med frokost på rasteplassen. Det var ingen mygg, men sol.. varm sol som lyste rett i øynene. La oss bare innse det, vi er sånne folk som egentlig liker å spise mat inne, i jevn temperatur, uten dyr, uten vind og i det hele tatt. 


Så ble vogna koblet på bilen for siste gang denne ferien og vi startet på siste etappe. 

Vi fikk en smakebit av nyveien i Dumderlandsdalen. Den blir fin!! Veiarbeidet hadde sommerferie..


Så gjorde vi noe vi vanligvis aldri gjør. Vi stoppet på polarsirkelsenteret på saltfjellet. 

Når vi går tur er det en ting Yme liker. Han bærer med seg stein for å legge på varder etter stien. På polarsirkelen var det varder kan man si. Yme trodde han hadde dødd og kommet til himmelen. 

Han la steiner på den store varden, han laget egen varde, han så på andres varder og han plukket steiner ned for så å erstatte med en han syntes var bedre. Tilslutt fant vi kommunevåpenet til Gildeskål på den store støtta og tok bilde..



Så kjørte vi hjem. Foruten en liten pastastopp på Fauske. 

Fugløya åpenbarte seg i all sin prakt når vi kom gjennom tunellen. Huset sto og kjøkkenhagen hadde vokst vilt og det er noe usikkert om den kan reddes..

 Og til tross for mye fint i ferien, det er lite som slår utsikten fra vår veranda kvelder som dette. 



Nå er det jobb og barnehage i morgen. Og for Isa en etterlengtet «hjemmeferie» med alenetid så langt øyet ser.. 

En spennende dag.. til tider..

Hei. 

Da klokka ringte i morges satt Henning allerede og spiste frokost. Spenningen var til å ta og føle på. Kom vi oss med ferga som skulle gå 10:40? Kom vi oss ombord? 

Vi lempet mer eller mindre våkne unger i bilen og kjørte mot kaia. Der var det ikke tomt slik vi hadde håpet og trodd. En nøye optelling av biler foran (og ei vogn) samt telling og sammenligning med bilder fra fredag tilsa at vi med nød og neppe skulle komme med. 

Med nød og neppe og to cm klaring kom vi med.. og i land på andre siden.


Kvelden før gikk diskusjonene om hvilken vei vi skulle kjøre nordover. Alternativene var over et fjell og ned til Mosvika og over Skarnsundbrua eller veien via Malm. 

Et par konjakk etter kaffen mente lokale kjente at det skulle gå helt fint å kjøre det fjellet selv med vår vogn. 

Vi har kjørt det fjellet en gang før. For ti år siden. Grusvei, bratt, jeg har fortsatt bilder på netthinnen av campingvogna vi møtte som mer hang utover skrenten enn oppå veien.

«Kjør om Malm» sa svigerfar. » Det er litt smalt og svingete et stykke men ellers er det fint». Henning var enig. Han mente å huske at det var helt greit å kjøre den veien. 

For å si det sånn. Utsiktsmessig rok vi den rette veien. Det var bedårende vakkert. 


Litt smalt et stykke er et relativt begrep. Det var noen mil.. og LITT smalt.. 

«Når du må stå i ro førr at motorsyklan ska kom førbi oss så e dæ ikke ein bra vei!» Eir var ikke særlig imponert over hverken veistandard eller farens minne av hvor bra veien var.

Henning startet ut positiv. «Så lenge vi ikke møter bussen eller melkebilen så går dette bare fint, og det er jo søndag så ingen grunn til at vi skal gjøre det.»

Heldigvis var det en møteplass der vi traff den andre campingvogna..

Ettersom milene snirklet seg avgårde ble Henning stadig mindre positiv i sine uttalelser.. Etter å nesten ikke ha fått med vogna rundt et par svinger, kjørt forbi et par skilt som fortalte at NÅ ble det smal vei og nesten ikke fått den forbi skiltet var det mer

«Men faen da! Hvor er veien? Er dette veien eller har vi havnet i oppkjørselen til noen??» 


Men som sagt, utsikten var upåklagelig.

Vi kom til Malm. Der gangveiene var ca samme bredden som veien vi hadde kjørt på de siste milene. Og det ble gul stripe på veien etterhvert og bare velstand.


Vi kjørte gjennom porten til Nordland. Og det er noe som skjer da. Bilhjulene smøres inn med sirup og alt går i sakte film. Milene fra den porten og til Mosjøen er fem ganger lengre enn mil alle andre steder i hele verden. Det går altså slett ikke fremover selv om bilen tilsynelatende kjører i åtti, ungene er snille og solen skinner. 

Ved Storsvenningvatnet (tror det hette det) måtte vi ha pause. Vi fant en kjempefin rasteplass som vi allerede nå har planlagt å bruke til overnatting neste år. Og vi spiste sjokoladepudding og gele og nøt sola. Yme sprang litt og Dis fikk huske. 


Men jeg nektet å stoppe sør for Mosjøen. Og etter uendelig, uendelig, UENDELIG lang tid kom vi endelig dit. Hvorfor folk der parkerer bilen ved dieselpumpa for så gå inn på bensinstasjonen og sette seg for å spise pølse det aner jeg ikke, men etter noen pene ord fra Henning som kjørte rundt den stasjonen med vogn ca tre ganger fikk vi fyllt både diesel på bilen og vann på vogna og startet jakten på overnattingssted. 

Vi endte rett sør for Korgfjelltunnellen. Sammen med ni bobiler, en buss, en campingvogn og to telt sover vi her i natt. Og det kommer stadig fler, så liver er fortsatt spennende. Er vi innepaekert, vil vi komme oss ut herfra i morgen? 

Jadda, godt parkert rett bak vogna vår..


Da vi kom sto sto det bare to bobiler her så vi nøt kveldsmaten ute i det fri. Baguett med sesamfrø på egner seg dårlig i vogn, så jeg sa vi måtte spise ute.. jeg angret litt. Det var mygg her. For å si det mildt. Bildet av Yme under her sier det meste om hvor store og hvor mange de var.. Litt usikker på om han er mest redd for at de skal spise ham eller maten…


Men igjen. Utsikten var upåklagelig fra vogna og som alle andre dager i ferien nøt vi vognlivet med høy kosefaktor. Livet er godt i campingvogn med 4G..

Størst av alt er kjærligheten…

Hei. 

Det ble bryllupp. 

Det er noe fint med bryllupp. Man blir liksom minnet på det viktige. Det å ha noen å dele alt med. Både det gode og det onde. 

Minnet på at midt i gråværsdagene og bleieskiftene så er det viktigste at man ha hverandre. Og at man er der for hverandre. To er sterkere enn en sa presten. En totvinnet tråd ryker ikke så lett. 

Vi dro litt til og fra. Kapellet på Tarva er ikke så stort. Men mye har skjedd der. Onkelen til Henning er den tredje av en søskenflokk på fem som gifter seg der. 


Brudgommen ankom standsmessig. Som seg hør og bør for en bonde.. Jeg tviler på om det finnes en mer skinnende traktorpark i landet.. 


Etter vielsen dro jeg og Henning i vogna. Laget middag til ungene og så litt film før vi dro tilbake i brylluppsmiddag. 


Brudgommens tale var fin. Ikke et øye var tørt, akkurat som seg hør og bør under brudgommens tale.

Etterpå var det slutt på freden i vogna, Yme hadde tatt med Dis og stukket av, han var lei plagsomme storesøstre og skulle redde Dis fra den grusomme skjebne det var å bli passet av dem og var begynt å traske hjemover. Eir bedyret at hun hadde bare vært snill. Noe hun mente Yme ikke hadde vært. I følge Isa hadde Yme vært ganske slem. Og kranglete. Vi dro for å redde stumpene mens resten av selskapet ventet på desserten..

Vi pyntet ungene og dro tilbake. Det var i allefall ei som var over snittet lykkelig for å være ute av barnepasserrollen og over i «smalltalkdronning»-rollen. Hvor Eir har sine mingleegenskaper fra vet ikke jeg, men hun var i allefall over alt, på alle bord og snakket med de fleste. Her poserer hun og tante..


Dis ble trøtt og suksessen fra i går ble gjentatt. Jeg la Dis, Isa fikk egentid og passet på i vogna. Yme sto i kakekø og deretter dro han og bestemor en tur hjem til oldemorhuset. 

Når jeg og Henning var på tur hjem kom de tilbake. Da var musikken begynt. Yme kunne knapt tro sitt eget hell. Den festen var blitt en konsert, og han og oldemor hadde billett til rad nummer en. Før teite foreldre sa at vi måtte dra..


I morgen settes nesa hjemover. En siste overnatting på en rasteplass før ferien er over. Tirsdag venter jobb og barnehage. Hverdager. Men som presten sa, selv i de dager da vi bare gjør alt det vanlige er det viktig å huske på de tre, tro, håp og kjærlighet. Og størst av dem, kjærligheten! 

Til Tarva…

Hei. 

I dag sto vi opp til lyden av bølgeskvulp og vind. Mens Henning tok buss og hentet bilen i byen koste vi andre oss med kyllingbaguett til frokost.


Trøndelag viste seg fra sin beste side i dag. Sol, sol og sol. Og over fosen var det blitt ny vei siden sist. Krøttersti var byttet ut med autostrada. I sannhet en vakker dag.


Vi ankom fergeleiet på Dypfest i grevens tid. Sånn litt over en time før ferga skulle gå. Men Henning søskenbarn satt allerede og camperte på fergeleiet da de ikke kom med på forrige avgang.


For å forklare litt om ferga til Tarva. Da jeg ble kjent med Henning var det ei anna ferge som gikk. Den tok fire biler. Eller tre biler og en henger, dersom man satte hengeren på tvers bakerst.

Nå har de fått stor ferge. Den tar sikkert tolv biler. Foran oss i køen sto en bobil og tre vanlige biler. Bak oss sto ei campingvogn og flere vanlige biler. 

En ting er om vi kommer med, en annen ting er om vi kommer oss ombord. En tredje ting er om vi kommer oss i land på Tarva for da er det enda mer fjære. Henning boblet over av optimisme og familiefest og grilling virket å være en saga blott denne fredag i juli.. 

De begynte å ta ombord, hver bil nøye plassert i kroker og sider. Småbilene bak oss fikk komme først. Jeg og ungene satt på en stokk i veikanten og ventet.. 


Så var det Hennings tur å kjøre ombord. Det gikk bra til det var en halv meter igjen.. da skrapet sykkelstativet nedi landgangen så det holdt. Men han kom ombord. Uten større skade enn en ripe i stoltheten. Og muligens under sykkelstativet. Det ble plass til den andre campingvogna også. Selv om de måtte koble den av bilen og vri den inn på skrå.. 


Fergeturen gikk bra. Det var som et speil på havet i følge Yme. Jeg ble ikke sjøsyk.. 

«Pappa kommer til å knuse vogna, det går jo ikke, alle ser jo at det ikke går!» Eir var smittet av farens optimisme. Og den landgangen var fryktelig bratt.. så jeg må si at innerst inne var jeg enig selv om jeg smilte tappert og sa at pappa selvfølgelig ikke kommer til å knuse vogna..

Men Henning har kjørt med en Tarva-ferge før. Han fikk fergemannen til å kjøre opp lemmen sånn at det ikke ble riktig så bratt.. og fergemannen lå flat på magen og sjekket, og Henning kjørte og fergemannen ropte «det går!!!» Og med en centimeters klaring kom både bil og vogn på land.  

Tarva. Ei øy i Tronheimsfjorden. Henning bodde der et år som unge. Ungenes oldemor bor her. Ei øy like spekket med sommerminner for Henning som Setskog er for meg. 

Vi, eller det vil si Henning og et par menn fra vestlandet som også har vogn og også skal i bryllupp fikk manøvrert vogna på plass. 


Og det ble familietreff og grilling. Eir pratet med alle hun kjente og ikke kjente, Yme fargela pokemons og brydde seg lite om festivitas som foregikk rundt ham. Dis ble trøtt og Isa satt barnevakt i vogna. Til sin store glede da alenetid og iPad er noe Isa setter høyt. 


Sola skinte og farget himmelen rosa. Det ble natt over Tarva. I morgen er det bryllupp..