Blåmandag..

Hei.

Det ble en rotete dag i dag.

For det første så våknet Dis kvart over fem. Det er hele to timer før vekkerklokka ringer det. Og man kan jo ikke gi seg uten kamp. Først gikk jeg ned etter en flaske. Så skiftet vi bleie. Så gikk Henning ned etter en flaske. Det var nyttesløst. Henning sto opp. For han hadde fri  og kunne legge seg etterpå. Jeg sov videre. Eller snurret videre. For det snurret altså fortsatt.

Yme hevdet at han var syk når han våknet. Så godt som døden nær. Da det egentlig var følelsen jeg hadde selv var jeg ikke særlig medfølende og sa at det ikke var et snev av feber å spore så her var det bare å kle seg for barnehagen. Yme var svært tvilende til den medisinske kompetansen bak disse rådene for å si det sånn, men med en svært påståelig doktormamma som hevdet at han var frisk gikk han med på å dra en liten tur i barnehagen.

Selv dro jeg en veldig liten tur på jobb. Før jeg dro rett hjem i senga. Syke doktorer gjøre faktisk ikke noen god jobb. Da jeg kom hjem kom jeg på at Eir skulle til fysioterapeuten med det dårlige kneet sitt og at jeg helt hadde glemt det. Fint med store unger. Hun hadde troppet opp på timen selv, forklart problemstillingen helt fint og det tikket inn et treningsprogram på mailen min som vi skal følge kommende uke.

Henning var ikke hjemme når jeg kom hjem og stupte i seng med alt snørret mitt. Han var i barnehagen og hentet Yme. Som fortsatt mente at han var syk. Litt usikker på om de i barnehagen mente det, men ungen var i allefall påståelig nok til at det ble ringt etter pappa. For hjem skulle han, om han så måtte gå selv. Han ble levert til bestemor. Henning og svigerfar var nemlig på vei til vintercampen med grus.

Lett forvirret hørte jeg på denne forklaringen i telefonen når Henning ringte og vekket meg og sa at svigermor skulle lage middag til oss. Eir forsto ingenting når jeg kom ned fra loftet og enda mindre da Yme ikke var i barnehagen når vi hentet Dis. Jeg orket ikke helt å forklare.

Vi gjorde et bytte hos svigermor. Yme ble med meg hjem, Isa og Dis ble igjen for å spille jakten på den forsvunnede diamant. Jeg sov på sofaen. Yme spilte Wii. Vi målte feberen begge to. Begge var feberfri.

«Mæn æ e syk!! Kjæmpesyk! Æ hosta!» Yme kunne knapt tro hvor lite medfølende en mamma kan være. Og bare så det er sagt, man kan godt spille Wii selv om man er syk.

Min form har faktisk steget betraktelig i løpet av diverse runder med søvn i løpet av dagen. Hodet er så godt som på plass og snørr siger sakte med sikkert bort. Dis kom hjem og la seg uten protester. Yme ville sjekke den feberen. «Bærre EN gang til…..»

Og snakker om lykke! 38,0. Det er feber det. Akkurat og så vidt. «Æ sa at æ va syk!! Æ SA Æ VA SYK!!» Ungen løp runt i huset som en propell for å vise både en og to storesøstre at han faktisk var syk. Akkurat som han hadde sagt hele dagen. Og nå hadde han bevis. Stolt som en hane gikk han til sengs. Syk stakkars.

Sekk er pakket. Den stakkars syke gutten får være med pappa på jobb i morgen. Han har med iPad, perler og bokstavperlebrett, mattebok og puslespill. Selv skal jeg på jobb.

Isa.. hun har hatt en fryktelig dag. Hun hadde gledet seg, pakket svømmebag allerede på fredag kveld. Klassen skulle ha første svømmetime etter at bassenget har vært stengt i 1,5 år. Det ble ingen svømmetime. Det var konsert. Den kulturelle skolesekken eller noe slikt. RAVI, selveste RAVI altså var på besøk. Og han sang ekstranummer. Isa liker ikke RAVI lengre. For hennes del vil jeg tro at Ivar aldri blir et navn som blir aktuelt på et barn. RAVI sa nemlig ikke nei til ekstranummer og svømmetimen forsvant i dans oppå bordet eller hva det nå var. Det er jo ikke RAVi’s feil. Jeg tror at selv om det hadde vært selveste Isac Elliot eller Markus og Martinus så hadde hun vært like sur. Svømmetimen. BLE IKKE NOE AV!!! Og nå er det en hel uke til neste. Svømmebaggen står i allefall klar. Og livet er ikke lett. Hun har druknet sine sorger med et puslespill på 500 brikker. Tilslutt fant hun en av de brikkene hun lette etter. Den var klemt inn i armen. Hun fikk merke… Igjen livet er ikke lett.

Bortsett fra når du endelig kan bevise at du har feber. Da rocker det.

Meg og Brimi..

Hei.

I mine unge dager så jeg på Gutta på tur. Egentlig så var det ikke en eneste ting med gutta på tur jeg ikke likte.

Jeg likte at de gikk på tur. Jeg likte Arne Hjeltnes sin lune humor. Jeg elsket charlottlauk og Brimis kokkelering.

Men jeg har liksom aldri klart å identifisere meg med noen av dem. Høyt opp og langt frem liksom..

Før i dag. Her jeg sitter i sofaen og ser gutta på tur i finnmark. De er i Hasvik og på Sørøya og de har vært med både en selfangsskute og en fiskeskøyte ut. Og bølgene gikk høyere og høyere. Og Brimi ble blekere og blekere.

Stakkarn satt helt i ro i en stol. Stirret rett frem. Mot horisonten. Prøvde å gå inn på do.. men det gikk jo ikke… sjøsyk..

Men gode venner da. Som muntret ham opp. Lot ham sitte i fred på stolen sin og stirre..

Jeg har vært syk den siste uka. Et av hundre barnehagevirus fant virkelig rotfeste og det har vært snørr, hoste, mer snørr og mer hoste. Alle hulrom i hodet der det normal sett skal være luft og et visst undertrykk/overtrykk/hvasomhelstslagstrykk har vært halvfulle av slim og bobling.

Jeg tåler til vanlig gyngende underlag veldig dårlig. Men det går akkurat bra å sitte bak i ambulansen helt til kommunegrensen i alle retninger. Og så får jeg sitte fremme på turen hjem og så går det alldeles utmerket..

Jeg kjente allerede etter to kilometer at det alldeles ikke gikk utmerket. Innsiden av en ambulanse kombinert med slimfyllte hulrom i hodet var en veldig, veldig dårlig kombinasjon.

Jeg prøvde trikset til Brimi. Jeg satt helt stille i stolen og lukket øynene. Hjalp ingenting. Jeg åpnet øynene og fulgte stivt med på skjermen som viser veien. Den har akkurat noen millisekunders forsinkelse i forhold til hvordan bilen beveger seg så det var i allefall ikke bra.

Heldigvis er nordlandsnetter kalde og friske på denne årstiden. Mørke er de også slik at en stakkars dokters blekhet kamufleres betydelig bedre enn en stakkars tv-kokks.

Og så er det teamet da. The dreamteam. Som på tur hjem hverken hånler eller mobber deg når du kanskje tror du kommer til å trenge kvalmestillende intravenøst. Og som i all sin godhet svinger inn ved butikken og kjøper noen livreddende dråper som gjorde at resten av kvelden ble akk så mye bedre.

Et døgn senere snurrer verden fortsatt litt, småkvalm er nok en riktig betegnelse og både ektemann og svigerforeldre mener at vakthavende bør oppsøke fastlegen med balanseorganet sitt. Vakthavende tviholder på forklaringen om at snørr i buegangene er noe som går over og at jeg om en ukes tid igjen har retningssans og evner å gå rett frem også i blinde. For ikke å snakke om at jeg vil takle en tur heeeeeelt til kommunens yttergrense uten varige men.

Og jeg er helt, helt sikker på at jeg har bedre venner enn Arne Brimi med på tur.

For mens han fikk servert kokt selkjøtt med spekk så fikk jeg Pepsi Max!

Hekta..

Hei.

Jeg håper vi klarer å holde Yme unna alkohol til han minst fyller femti. For han er skrudd sammen slik at han blir helt og fullstendig hekta på ting. Helt og fullstendig.

Det var jo Pokemon. Der har interessen dabbet av. De stakkars pokemons har hverken sett dagslys eller en kamparena på uker, for ikke å snakke om måneder.

Så var det Dragon City. Et spill på iPaden. Drager opp, ned og i mente.

Nå er det matematikk. Han har lastet ned en haug med mattespill på ipaden, han har regnet seg gjennom flere aktivitetsbøker. Han har avansert fra pluss og minus til multiplikasjon og divisjon. I forgårs lærte han seg ellevegangen.

Det er fasinerende hvor kjapt lærdom går inn i et sånnt lite hode. Og fasinerende å sitte på siden og høre hvordan han tenker matte. For alt er matte for tiden. Et glass vann for eksempel. Det er en halv og man trenger to halve for en hel. Så to ganger en halv er en, men deler du en hel på to får du en halv.

99 pluss 37 er 136 fordi man tar et tall fra det som ikke er 99 og da får man 100 pluss 36 og det er 136. Og da kan man alle regnestykker i hele verden med 99!

Femgangen slutter egentlig på femti, men hvis man bare fortsetter å telle fem og fem så kommer man til hundre og da har man telt fem tyve ganger.

I dag satt Isa og gjorde ekstraoppgaver på dataen. Salaby skole. Matte for 3-4 klasse. Det vil si, hun ble degradert til oppgaveleser.

Yme var noe uenig i at kulene het kuler og ikke sfærer, men ellers syntes han det var et greit nivå på oppgavene. Syntes bare litt synd i Isa som hadde gått så mange år på skole og ikke lært mer enn dette her..

Umger har en helt utrolig evne til å suge inn informasjon. Når de har lyst. Jeg vil tro mattefasen snart er over hos Yme. Da finner han noe nytt å interessere seg i. Men utrolig hva han har klart å lære seg på et par tre uker.

Så jeg er bittelitt bekymret for neste høst. Skolestart. Skolen er ikke akkurat bygd opp til skippertak og intervalløkter. Det går i en jevn dur. Med blanding av alle fag. Og jeg er spent på hvordan min skippertakgutt som blir helt hekta, helt oppslukt og mister syn for alt annet enn den ene tingen som interesserer ham der og da vil takle den skola.

Det vil vel helst gå godt. De blir en liten klasse og jeg stoler på at flinke fagfolk vil gi ham de utfordringene han trenger for å ikke stagnere.

Nå er det forøvrig brannvernuke i barnehagen. Så jeg vil tro at mattebøker snart byttes ut med brannslange og hjelm. Det er heldigvis et år til skolestart. Flere tenner skal felles, leker skal lekes. Det skal klatres og løpes og hoppes. Og det skal telles. Når han vil og har lyst. Enn så lenge.

De klarte det!

Hei.

I dag var det siste fotballkamp i serien for Eir sitt jentelag. Og spenningen var stor. For etter det nervepirrende oppgjøret som endte 1-1 forrige uke så var det kun dette lille hinderet som lå i veien for at treneren skulle kjøpe softis til hele laget.

Ubeseiret gjennom serien. Våre sju jenter. I dag var de igjen bare fem. De samme fem som forrige uke. Med de samme skavanker, vonde knær, astma, forkjølelse og alt for ivrige foreldre.

Men gjett om de leverte. Jeg har vakt i dag. Så jeg satt jo her hjemme og bet negler mens jeg ventet på at resultatet skulle tikke inn på sosiale medier.

Snap fra Eir: 11-0! No et vi pizza!

11-0! Det var sesongavslutningen sin det. Og det ble både softis kjøpt av treneren og pizza som avslutningsmiddag.

Vi jubler med jentene og klapper to fantastiske trenere som har skapt et lag med samhold og lagånd og ståpåvilje på skuldra!

Nå er det om å gjøre å klare å skrape sammen jenter nok til å stille lag neste år også. Så om du bor i området og har ei fotballinteressert jente i rett alder.. det finnes et fantastisk lag som trenger akkurat henne i SPLINT!

Sikker inntjening.

Hei.

Det er ikke lett for en femåring å sikre jevn stabil inntjening gjennom året. Særlig ikke når man er født i januar. Nærheten mellom jul og bursdag fører til at inntektstoppen ligger i februar og bunnen nås allerede i juli etter at hardt oppsparte feriepenger er brukt opp.

Det er heller ikke mange arbeidsgivere som søker etter en femåring. Selv ikke ens egne foreldre anser en til å kunne passe en lillesøster en times tid og tjent penger på det slik som storesøstrene. Nei det er fortvilende få inntektkilder å spore.

Så dagene har vært lange. Og det har med mer og mer iver vært rugget og dratt. For nå nærmet det seg endelig! En tann har nå vært løs i sikkert halvannen måned. Og sikrere inntektskilde enn ens egne tenner som ramler ut etter tur finnes ikke.

Og i dag var endelig dagen. Med en hjelpsom hand fra en ansatt i barnehagen ramlet den første løse tanna ut.

Og ettermiddagen har vært brukt til planlegging. For noen har sagt at et glass med vann er det beste lokkemidlet for den bemidlede tannfeen. Andre igjen mente at å legge den under puta var lurere for sedler klarer seg så dårlig i vann.

Man lytter til erfarne fjellfolk. Isa, som en stund sto i fare for å kun spise suppe da hun mistet nesten alle tennene på en gang, mente at vannglasset var det sikreste. Tannfeer kjemner igjen vannglass som er stategisk plassert på nattbord og de overser dem skjeldent. Bortsett fra en gang i campingvogna da faren hadde stengt alle taklukene slik at den stakkars tannfeen ikke kom seg inn. Heldigvis er det flere ventiler i taket her hjemme.

Tanna ble plassert i vannglass. Men det er en svært dårlig egenskap hos tannfeer at de bare kommer etter at man har sovnet. For hvem i all verden kan sove når man vet at det er store summer i anmasj? I allefall ikke en tannløs femåring.

Heldigvis har tannfeer sovestøv som de kan drysse ned gjennom de samme takventiler som de selv flyr ned gjennom.

Poden sover, tannfeen har vært her. Med mynter. Som i morgen nok kommer til å telles både forlengs og baklengs og alle veier. En første tann har en verdi på kroner femti. Det hadde den også i 2012 så det er lite prisstigning på disse tennene.. Troen på tannfeen derimot. Den er umulig å sette prislapp på. Og det virker som om sysselsettimgen er sikret fremover for her rugges det allerede på neste inntektskilde.