Snivy på reise med posten…

Hei.

Jeg liker å tro at jeg har en godt utviklet logisk sans. Og i mine ti år som mamma har jeg egentlig trodd at dette er en greie jeg har overført til mine søte små. For de er logisk tenkende små mennesker alle fire. Men i dag begynte jeg å frykte at det faktisk begynte å gå tomt for logikk hos husets yngste herremann.

Vi var jo som kjent i Kvina forrige helg. Med oss på lasset var også 144 Pokemonfigurer. Disse figurene er skjeldent mer enn 1,4 meter unna Yme for tiden..


De sorteres i grupper med inndeling «vet navnet», «vet navnet, men har glemt det» og «har ikke peiling på navnet. De deles også i gruppe etter type og trekk de kan i kamp. Og det kjempes. Kamper med stor spenning, interessante kamper både med og uten typefordel og svært uvanlige kamper mellom svært skjeldne pokemons. Med handa på hjertet, det er de best anvendte 307 kroner jeg har brukt på lenge.


I allefall. Vi kom hjem og det tikket inn en melding fra mormor.. Denne karen her sto igjen i Kvina..


Snivy! En av de beste, de tapreste, han som kan knepene Vine Vip og Leaf Blade. Han som har vunnet over en hel haug av de andre i den boksen og sto på randen til å bli den ultimate mesteren. 

Mormor kommer ikke på over to uker så Yme valgte å ta sjansen på at Snivy skulle komme trygt hjem igjen med posten. Mormor var i tvil, men lovet å skrape på døra til posten mandag morgen for å sende Snivy. 

Mandag ilte Yme til postkassa.. ingen Snivy forståelig nok.. 

Tirsdag hoppet han opp og ned mens han så gjennom posten.. ingen Snivy…

I går onsdag ble ikke posten hentet for han kom så sent hjem så i dag trasket han ut i regnet og hentet posten… 

Han braste inn døra nede..

«MAMMA!!!! Dæ va masse post, men ingen Snivy!!! Å no e dæ litt vått førr æ mesta dæ på veien» 

Var det ingen Snivy i dag heller, så dumt da.

«Dæ e bærre ein pakke og eit brev og avisa!»

En pakke? Brev? Få se da..


Men Yme, hva står det her da?

«Yme!!!! Dæ står Yme!! Ein pakke tel mæ???»

Ja, og hvem er den fra? Hva står det i hjørnet?

«M O R M O R» «Dæ e ein pakke tel mæ fra ho mormor!! Koffør ha ho sent ein pakke? Æ lura på ka som e inni dein!»

Yme, hva tror du er inni her? Hva tror du mormor har sendt deg?

«Æ har da ingen anelse om ka som e inni pakken før vi ha åpna dein! Ikke stå å gjett da mamma, åptn pakken!»

På dette stadiet begynte jeg å lure på om han tullet, men ungen hadde altså ikke peiling på hva som kunne ligge inne i en pakke fra mormor som kom i posten tre dager etter at hun sa at hun hadde sendt Snivy…

«Åptn da!! Åptn!!»

Jeg åpnet og han rullet med stor spenning ut den lille tingen som lå innpakket i en serviett. 

«DÆ E HAIN SNAIVY!!!!! Ho mormor ha seint hain i ein pakke!!!!»

Lykken var komplett, mormor ble ringt og ropte hurra på sin side. Snivy kom øyeblikkelig i kamp mot Krookodile.. 

Og jeg spurte om hva han hadde trodd at mormor skulle sende Snivy i?

«Æ trudd ho bærre sku seinn hain Snivy æ!»

I helgen skal Yme, Eir, Henning og 144 pokemon til lofoten og besøke svigers. Håper postgangen fungerer like bra derfra…

Reinsdyr… finnes de egentlig?

Hei. 

En fin helg går mot slutten. Henning jobbet hele helga så jeg og ungene dro til Kvina. Til mormor og morfar der også tante Olga og onkel Sune var. 

Tante Olga og onkel Sune er min tante og onkel som bor i Sverige. Det er dem vi camper i hagen hos om sommeren. De er faddere på Dis og ungene tror nok at de er deres tante og onkel også. 

I allefall.. på lørdag gikk vi på fjellet. Dis var en smule overrasket over at jeg ikke tulla da jeg sa hun måtte gå selv.. men hun var kjempeflink! Trasket halve veien før hun og mormor snudde..


Tante og onkel hadde bryllupsdag og hva er bedre enn å feire med en tur med Isa og Yme. Eir lå med feber hjemme hos morfar..


På vei både opp og ned var stien pyntet med små svarte bæsjer. Og Yme lurte på hvem som hadde bæsjet.. 

Jeg tror det er et reinsdyr, sa jeg. Yme så på meg som om jeg var komplett idiot. 

«Mamma! Dæ finnes ingen reinsdyr!! Dæ e bærre reinsdyret Rudolf på film!» 

Men Yme. Du har da sett reinsdyr mange ganger. Det sto jo to reinsdyr på jordet nedenfor huset vårt forrige uke.

«Dæ va ikke reinsdyr! Dæ va ælg!!» 

Elg?? Det måtte være en albinoelg i allefall, den var jo gråhvit. Det var to reinsdyr.

«Dæ finnes ikke reinsdyr!!!!! Bærre Rudolf på film. Hves dæ ikke va ælg så va dæ væl hjort da! Dæ va ikke reinsdyr! Å deinne bæsjen e nok ein sau!» Sa han og sprang… 

Apropos de to vi så utenfor huset forrige uke.. da vi kom ut var de borte.. 

Hvor ble det av dem da? sa jeg. 

«Di fløy væl avgårde da!» sa Yme. 


Så reinsdyr finnes altså ikke. Men nissen, rudolf, flyvende reinsdyr.. jada de finnes.. i allefall på film. 

To år med hele seg..

«De er så søte i den alderen» Hvis en mor fikk en krone hver gang hun hørte det ville barnefattigdom ikke eksistert i kongeriket Norge. 

De er så søte i tremåneders alderen for da begynner de å virkelig gi respons. De er så fine når de vagger avgårde i bleierumpa som ettåringer. Så fantastiske når de kommer med sine første ord. 

Forrige uke, nærmere bestemt 11. Mai, fyllte Dis to år. 

En fortryllende alder. My ass!! Enhver som kaller en toåring i full blomst fortryllende har enten ikke hatt unger eller så bør de fratas førerkortet om de har for de er på vei til å bli fullstendig demente! 

For det første er det sovingen. Kan starte med den på dagen.  For strengt tatt trenger jo toåringen å sove litt på dagtid. Men det vil han jo  gjerne ikke, eller har ikke tid. Noe som fører til en over middels energisk unge på kveldstid som slett ikke skal sove og som våkner klokka fire fordi han er overtrøtt. Men påfølgende tragiske dag der ungen er kjempetrøtt og sovner i vogna klokka elleve og sover til fire og du tenker, la ham sove, han trenger det. Og ender opp med en lys våken unge på kvelden igjen. Ikke overtrøtt, ikke trøtt what so ever.. en grusom spiral som spinner rundt og rundt til dere begge forvandles til rødøyde troll som glefser klorer og biter.. både du og ungen..

Så er det eietrangen. Har man først fått en flik av en lillefingernegl borti noe er den MIN!! Ikke bare MIN, men MINMINMINMINMIN MIN!!!!!!!! Det hjelper ikke at storebror beviselig satt med tingen i fanget, pappa holdt den i handa eller den lå gjemt inne i et skap, dyp, dypt, dypt inne i et skap. 

Toåringer behersker også kroppen mye bedre enn de trivelige ettåringene. De klatrer tripptrappstoler, stiger og spisebord uten vansker. Hagemurer og trapper forseres i stor fart og de har også lært seg logisk tenkning.. «om jeg skyver tripptrappen bort til bokhylla så når jeg det jeg ikke når her fra gulvet»

De eier ikke sosiale antenner. De vræler hallo til gud og hvermann og gir seg ikke før de har fått et svar. Er de for eksempel på en skoleforestilling og ser storesøster på scena kan de altså finne på å rope «EIR!!!!!!!» så det overdøver selv vårskriket til Ronja Røverdatter for så å storme scenen for å avbryte klemmen mellom Ronja og Birk. Detter gjelder så klart bare om toåringen har en storesøster som heter Eir og som også spiller Ronja Røverdatter på skoleforestillingen. Og skulle de bli hentet ned fra en sånn scene av en vennlig lærer så er de også utspekulerte nok til å vræle AUAUAUAUAU!!!! når de igjen sitter i mammas fang slik at ryktet om barnemisshandling får godt og grundig rotfeste. 

Toåringer har en vilje av stål og de sier det de mener. Som å vræle NEEEEEEEEEI! når det er feil barnehageansatt som sier hallo. Eller å spenne seg som en stålfjær med tre tonns kraft når mamma skal sette dem inn i en bilstol. Og vil de ikke bade forvandles de til ildsprutende blekkspruter som på mirakuløst vis kommer seg løs fra faste grep og ut av badekar med fire vegger og dør. 

Toåringer har funnet løsningen på å komme seg frem i livet: spisse albuer og ørefiker med flat hand. Blind vold fungerer utmerket på storesøsken som har lært seg folkeskikk og ikke slår tilbake. Man kan også dælje løs med en bok eller andre slagvåpen og står med overlegen mine og ser på resultatet og tenker «det der var da ingenting å skrike for»

At isen derimot plutselig var oppspist eller at det ble lagt pasta på tallerkenen, eller at man tok på pysjbuksa eller nevnte tannpuss.. DET er noe å gråte for. Noe så til de grader. Ingen kan lide og føle seg mer urettferdig behandlet og direkte misshandlet som en toåring

Toåringen liker å se akkurat det samme på tv dag etter dag etter dag etter dag. Og når man har sett Trolls 1394 ganger er det intet som gleder toåringen mer enn å se Trolls en gang til. 

Toåringer kan også kose. Smile. Le trillende latter. Prate. Si gøyale ting. Når de bare vil og bestemmer det selv. 

Jepp, i sannhet en fortryllende alder. Og vår Dis.. nei hun er altså på ingen måte en sånn toåring som beskrevet over her.. hun er bare et stort smil og samarbeidsvillig hele døgnet. Bortsett fra når hun sover 12 timer i strekk..

Det er ikke deg, det er meg..

Hei.

Det var sommer, det var sol og året var 2011.

Vi kjøpte oss båt. En kjempefin båt. Som gikk fort og som hadde god plass til hele familien på fire. Uten at vi trengte å slå ned sofaen og bordet. Det var kjøkken i den. Vi kunne koke fersk fisk som vi akkurat hadde fisket.

Det var lykke. En lang og fin sommer var det lykke. Det var glade barn. Det var en mormor som trosset både vannskrekk og båtskrekk og var med både hit og dit. Vi så Fugløya fra nært hold, vi kjørte ved siden av hurtigruta. Vi kom innerst i Beiarfjorden før vi snudde pga vind og la til kai på Kjelling. Vi dro til Rødøya og lå anføttes med masse andre båtfolk. Vi hadde funnet lykken i livet.

Ungene sov så godt i båten. Vugget i søvn til lyden av vann som klukket rundt skroget. Vi sov godt. Livet var godt.

Så skjedde det som ikke skulle skje. Vi var på tur med hurtigruta. Det var dønninger.. Jeg ble så dårlig. Noe så inn i det grønne dårlig. Jeg var dårlig i nesten to uker etter at vi gikk av hurtigruta i Bergen. Og jeg ble aldri meg selv. Selv det å stå på en flytekai er litt problematisk for magesyren velter opp, svimmelheten kommer og jeg vil bare spy. Ikke kan jeg gjøre noe annet enn å se frem når vi kjører bil. Fergeturer er et mareritt med mindre jeg kan stå ute i frisk luft.

Vi har jo håpet at det skulle gå over. At vi atter skulle sette oss i båten. Nå ikke fire, men seks. Men det skjer jo ikke. Det balanseorganet mitt er nok ferdig. I allefall til båtbruk.

Og båten har stått der. På slipen. Og tålmodig ventet. På at unger ble født, på at kvalmen skulle bli borte, på at vi skulle sette den på vannet igjen.

Nå er det med en smule vemod, men med en stor grad av realisme at vi sier nok er nok. Det er ikke deg kjære båt det er noe feil med. Det er meg. Buegangene mine for å være eksakt. De funker ikke. Ikke sammen med deg. Ikke sammen med noen av ditt slag. Ikke en gang danskebåten er stabil nok. Så tro meg, det er ikke deg.

Så om noen der ute vil kjenne på litt lykke. Sannsynligvis etter at de en stund har øst litt kjærlighet over en ensom og oversett 27 fots båt så vet dere hvem dere kan kontakte. Den  selges som den er, må sees og alt det der. Men oppriktig talt, den har mye kjærlighet å gi tilbake. Og lykke. Masse lykke…

Jeg har på ingen måte tenkt å stå for salget, det tar Henning seg av. Så om noen har lyst å høre litt mer om denne stakkars ensomme båten så send ham en mail på: hdidriksen@gmail.com

Og om dere kunne dele… tusen hjertelig.

 

Dewott…. alle vet jo hvem det er.

Hei. 

Som nevnt før så er vi her i huset litt treige på trendfronten. Slik at når andre er helt ferdige med noe så starter gjerne vi. 

Så det at vi nå oppdager Pokemonenes verden gjør jo at andre tenker «er de ikke sånn ca ti år for sent ute?» 

Nå er vi litt innafor alikevel i og med at Pokemons har fått en ny æra med Pokemon Go. Men vi snakker altså tv-serien fra starten og en femåring som tenker på Pokemon, utviklede former av Pokemon og kule kamptriks både i våken og sovende tilstand. 

I dag var vi i bursdag. Før vi dro måtte vi pynte oss. Yme tok på slips så da kunne ikke Dis være dårligere. 


Det var tegnesaker i bursdagen. Og ikke veldig mange store gutter. Så etter inntak av nydelig laks, fire fruktspyd og en anselig mengde sjokolade fant Yme ut at vi skulle tegne. En pokemon. 

«Kan du tægn ein Dewott mamma?» 

Det kunne jeg så klart ikke. Jeg hadde ingen anelse om hva eller hvem Dewott var. 

«Mamma! Dewott e jo dein utvikla formen av Oshawott!! Hain har jo di skjællan! Hain e ein vanntype!» 

Yme tegnet en prototype. Jeg så og tenkte at ok, kanskje det var den blekksprutlignende saken jeg vagt erindret å ha sett i en episode. Så jeg prøvde å tegne den. 

Blikket og utrykket i Ymes ansikt varierte fra sjokk, vantro, medfølelse og oppgitthet. 

«Mamma!» «Dæ dær e ikke ein gang ein smule i nærheten av en Dewott!! Ikke ein smule!» 

Heldigvis ble jeg reddet av en haug toåringer som skulle hoppe på tegnearket som lå på gulvet.  Yme sukket og fant ut at kanskje det var bedre å ta en del av arket å sette seg ved bordet. Sammen med noen voksne fra barnehagen som kanskje forsto ham. Heldigvis for meg visste heller ikke de hva en Dewott var. 

Men man har jo Google. Og jeg kan jo forstå min sønn. For Dewott lignet sannelig ikke mye på en blekksprut..


Og skjell har han også. 

Yme satte igang med underkroppen. Så var det visst mitt ansvar å tegne overkroppen og hodet. Jeg var ganske fornøyd med resultatet og fikk også god støtte fra de andre voksne. 


Vel hjemme var det tid for kveldstell.. 

«Mamma..» 

Ja? 

«Du træng ikke å vær lei deg førr tægninga av hain Dewott.»

Neivel?

«Ja altså, du prøvde jo, mæn dein blei jo ikke heil lik hain, mæn dæ e greit. Hain har jo egentlig rosa næse, mæn vi lika jo ikke rosa så dæ e greit at dein e svart. Å du kuinne ha gjort ein bedre jobb mæ skjællan. Mæn dæ e greit mamma!»

Jeg fant frem kveldsmat, tegnesaker og jeg gikk opp for å legge Dis. Da jeg kom ned var det en svært fornøyd Yme som satt der. 

«Æ har tægna hain Psyduck! Æ trur nok dæ e bæst at æ tægna å du ser på. Æ har planlagt sæks i mårra. Vi starta mæ hain Pichu!»


Man må jo bare elske et barns tro på seg selv altså..