Alenetid på toppen.

Hei.

Det ble tur i går. Det var en rent surrealistisk følelse å pakke sekk med en matboks, en termos og sjokolade bare til meg selv.

Prosjektet var risikofylt. De minste var i barnehagen, de største på skola. Og Henning var langt pokker i vold inne på Sumdsfjordfjellet for å montere en vindmølle på en hytte til Gildeskål jeger og fiskeforening.

Det starter bratt. Jeg innså at det er noe helt annet å gå i sitt eget tempo. Ingen å stoppe å vente på, ingen som stopper foran deg. Jeg holdt på å dø! Måtte jo stoppe minst like mange ganger, men bare på grunn av at jeg trengte å puste. Nei, det har altså sine klare fordeler å ha med unger på tur.

Etter den første kneika var det fint. Ruslet langs en rabb og nøt livet..

Så kom jeg opp til tjernet der beskrivelsen sa jeg skulle ta til venstre. Skiltet med fin pil. Men altså. Kartet viste at jeg hadde sånn ca 50 meter igjen bortover. Og høydemåler viste at jeg manglet 86(!) høydemeter for å nå toppen. Bratt altså..

Da jeg hadde to sånne røde prikker igjen før jeg bikket kanten var jeg litt usikker på om jeg hadde gått på meg et hjerteinfarkt. Evt om jeg manglet lunger. Det var da telefonen ringte.

Det ene nummeret jeg ikke ville se lyste mot meg. Barnehagen!

«Jo altså, Yme har ramlet ned fra et tre» hun fra barnehagen trodde vel jeg besvimte av sjokk eller noe, men jeg prøvde jo å få nok pust til å si en hel setning..

«Men det går fint, han løper rundt nå, ble litt forskrekket, og har fått en skrape på fingeren, men ellers virker det helt greit»

For barnehagen fremstår jeg sannsynligvis meget empatisk. Eller ikke.

– Han er fin, ikke kvalm, søvnig, løper rundt? Flott, da fortsetter jeg fjellturen her!

Jeg mener, ungen ville jo blitt dritsur om jeg hentet ham tidligere. Han skulle jo lage hinderløype i skogen med bestevennen.

Toppen var intet mindre enn fantastisk. Det var utsikt i alle retninger. Jeg drakk kakao og spiste maten min. Og jeg tok bilder. Skulle ta sånn fancy bloggbilde. Plasserte sjokoladen og koppen og fikk akkurat tatt et før vinden blåste koppen overende og kakao strømmet ned over hele steinen..

Men altså. Gildeskål. Det er så fint! Og å spise lunch midt i dette, 592 meter over havet.. Ubetalelig!

Turen ned gikk greit. Jeg var hjemme før ett og nøt en laaaaaang dusj.

Hva Yme gjorde da jeg hentet ham i barnehagen? Jo, jeg fant ham og bestevennen i toppen av et tre! Bedre bevis på at det var riktig å ikke hente ham finnes vel ikke.

3 Comments:

  1. Perfekt med sånne dager. Moro å være med deg og lese bloggen din. Gleder meg til hvert innlegg. Du er herlig, familien din likeså. Ha en fin kveld. Mvh Bergliot.

  2. Värt med turen i blogglivet, og ja, det hadde jeg gjerne gjort i virkligheten også. Sier bare Gilde -skål så passende navn!

Comments are closed