Til Corbels Canyon…

Hei.

Jeg hadde jo bestemt for lenge siden at vi skulle på tur i dag. Mormor var kommet for å være psykisk støtte.

Dagen rant. Med sol. Og vind!! Mye vind. Men man må jo være optimist. Det kunne jo hende at det blåste mindre på fjellet.

Det var vel absolutt ingen andre enn meg som var positive til dagen plan. Hvis du slår sammen alle sure miner, sure oppgulp og sure setninger som fantes i Casa Didriksen denne morgenen så kommer du til å slite i lange riser fremover før du blir blid igjen…

Men tolv parkerte en mer eller mindre turklar familie på toppen av demningen ved Storglomvatnet.

Det var ingen liten tur som var planlagt. 7 km en vei. Men i fint og flatt terreng lovet kjentfolk. Eir har jo et skadet kne. Men en optimistisk legemamma tenkte at det går seg til når det blir varmt.

Mormor fikk knapt opp bildøra, min fløy opp. Håpet om et vindstille fjell brast. Jeg anslo stiv kulig, Henning frisk bris.

Starten på turen en fin. Med bilder som er boltet fast i berget. Og ved første stopp var alle mer eller mindre ved godt mot. Men masjfarten var ikke mye å skryte av. Men alle gikk selv.

Så gikk det saktere. Og enda saktere. I det vi krysset grensen til Lahko nasjonalpark ver det omtrent helt stopp. Dis krøp på alle fire. Eir sitt kne gikk seg slett ikke til.

Så da stoppet vi igjen. Hadde vel muligens gått 2 km..

Vi varmet vann på primus, spiste baguetter og sjokolade og kjeks og godteri. Og rådslo. Yme ville videre. Det ville mammaen også. Kneet til Eir nektet. Å krabbe fem kilometer så Dis ganske lyst på men da ville vi neppe komme frem på denne siden av jul. Henning ville antagelig helst snu men sa at han gjerne gikk videre. Isa var allerede nesten på tur tilbake da det endelig var et reelt alternativ.

Er du sikker på at du vil sitte i bilen og vente i mange timer? Det kan bli innmari kjedelig..

Etter en tenkepause la Isa avgårde mot Corbels Canyon. Vi andre vinket mormor, Eir og Dis farvel etter at vi hadde pakket om sekkene.

Over første høyde fant vi Isa. Liggende hulkende på bakken. Hun hadde falt, fått en spiss stein mot halsen og fått vondt. Og vi kom jo aldri så hun hadde trodd at hun hadde gått feil og var helt alene i fjellheimen.

Etter en kjapp undersøkelse kunne legen slå fast at redselen over å være forlatt var vesentlig større enn smerten. Så da startet vi for alvor turen mot postkassen og tellturkoden.

Det var langt. Og lengre enn langt. Og det blåste. Ikke så ille nå lengre, men det blåste. Og vi gikk, og noen sprang, og vi hadde kappløp mot hver eneste røde T. Og vi gikk mer, og vi gikk enda mer.

Lett terreng uten stigning. Vel, det var først en haug å komme over. Så var det en laaaaang haug og når vi trodde vi var på toppen av den så var det jo bare flere bak.

Når kartleseren sa at nå er det bare over her altså så var det over den og ned og opp på andre siden og bortover før det var ned og opp og til slutt ned.

Men vi fant kassen. O du store lykke. Og vi så på en canyon.. Mammaen stusset på at det ikke lå en tellturkode der, men tenkte at noen har vel mistet den eller ved en feil tatt den med seg da..

Klokka var fem. For å være sikker på å nå bilen før det var mørkt burde vi snudd halv fem. Men halv fem var jo akkurat da Yme fikk øye på postkassa. Når man har gått så langt og dår øye på ei postkasse kan man ikke snu..

Så tilbaketuren ble gått enda fortere. Yme løp, jeg fikk sting i alle bakker, Isa hang med. Det var ikke tid til pauser. Eir ringte. Om vi ikke snart kom? Om vi visste hva klokka var? Kom vi til å rekke hjem til Skal vi danse?

Og vinden økte på. Jeg er helt sikker på stiv kuling. Henning mener fortsatt bris med kuling i kastene.

Og det begynte å mørkne. Isa så for seg natten liggende under en busk i mørket, jeg innrømmer at jeg tenkte tanken. Henning sjekket batteriene på hodelykten.

Men snakker om unger som gir jernet. Selv med mer og mer vondt i foten trasket Isa fremover. Yme sprang fra T til T som ei fjellgeit og foreldrene slet med å holde følge.

Vi kom til krysset der stien delte seg. Vi kom til stedet der vi spiste lunch. Vi kom til første rasteplass.

Da var det såpass mørkt at T’ene begynte å bli vanskelige å se.

Vinden var sterkere enn noen gang. Isa mente den hørtes ut som torden. Siste fem hundre meterne gikk vi med en unge i handa hver.

Og da vi kom til bilen så det sånn ut..

Men vi klarte det. Og Yme mente atter en gang at det var hans livs nest beste tur. Isa var ganske stolt av seg selv.

Vi rakk ikke Skal vi danse, men Henning kjøpte en måneds abbonement på Sumo så vi fikk alikevel se at Erlend Elias ble slått ut.

Vi oppdaget også at vi hadde skrevet oss i feil bok. Noen hadde vært der en time før oss, gått fra motsatt side og hentet ned både kassen og boka som tilhørte Gildeskål. Men vi hadde bildebevis, og med trusler om at Isa mest sannsynlig ville bli voldelig så ble turen godkjent av snille mennesker som forstår at det faktisk er en bragd å gå 14 kilometer i stiv kuling.

I morgen skal Isa ha en venninne på besøk. En venninne som ikke ville være med foreldrene på topptur. Jeg trenger vel ikke å si at Isa har den aller, aller største forståelse og setter både rom og leker til disposisjon…

3 Comments:

  1. Jeg fikk frysninger av å lese om turen deres! Og jeg digger pågangsmotet ditt, Laila! Hadde jeg hatt mine fire som nektet, da hadde jeg latt flertallet rule og avlyst. Men du som får det gjennomført og får gjengen med deg og attpåtil med komplimenter om tidenes beste tur etterpå … Da er det bare å ta av seg hatten for dere!

    Jeg har sagt det før og sier det igjen, dere skulle jeg gjerne vært på tur med!!
    Linn/FruBevershverdag som daglig leder i familien O.J. Vil gjerne at du leser denne blogposten Halvdårlig nyheter igjen. Markus update. Svarene fra Rikshospitalet! (BARNEKREFT)My Profile

  2. Livet lärer og livet har sine prövninger som skaper forståelse og så mye mer 🙂

Comments are closed