Hjemreise..

Hei.

Klokka sto på åtte. Noen var i allefall våken halv ni. Halv elleve kom vi oss avgårde.

Som nevnt før her på bloggen så har vi bilglade unger. Til tross for bilsyke og spying er de fornøyde alle fire når de spenner seg fast foran DVD-spilleren. Så også i dag. 60 mil… lett som en plett!

Man kan jo ikke kjøre 40 mil i sverige uten veiarbeid. Så heller ikke denne gang. Det er fasinerende hvor høyt opp på ei hvit campingvogn svart grus kan sendes..

Turen gikk altså uten krangling. Uten skriking. Uten forviklinger. Så da vi kjørte ned junkerdalen var vi alle ved godt mot. Kanskje bortsett fra hver gang vi møtte en bil. Man ser jo rett og slett døden i hvitøyet når man ser stupet 30 cm fra bilhjulet..

Så var det tid for å si hadet til mormor og morfar. Over en liten dessert på kroa i saltdalen. For å komme inn må man gjennom bensinstasjonen. Og rett frem når du kommer inn døra står slushmaskinen.

Slush. Noe større søl finnes altså ikke. Det blir aldri drukket opp. Ungen vil alltid ha det.

“Mamma, kain æ få ein slush?” Yme sto med bedende og håpefulle øyne. Jada, det kan du sikkert, men først må vi finne et bord.

Så ble det vafler, vi måtte rane mormor i Coin master på mobilen, Dis måtte skifte bleie, jeg måtte spise en softis. Og så skulle vi dra. Utenfor bilen kom spørsmålet..

“Mamma? Kor e dein slushen æ sku få?”

Nå var ikke mammaen veldig gira på en slush i bilen så svaret ble at den glemte vi faktisk helt av og nå skulle vi dra så da ble det ingen slush.

Du gamla, du fria og hildrande du. Meltdown!!! Fullstendig. Og mammaen lurte på om det virkelig var verdt å stå på sitt. Mammaen falt ned på at hun faktisk skulle stå på sitt denne gangen. Det ble ingen slush.

Noe forsinket og med misstanke om at noen på den bensinstasjonen mest sannsynlig hadde ringt politiet på grunn av at vi tok med oss en sprellende, hylende unge som med hele seg viste at han ikke skulle inn i den bilen, spesielt med foten som han spente imot taket, kjørte vi hjemover. Veldig, veldig, veldig få mammapoeng å hente i Saltdal i dag.

Men du verden så mye en Monster High film på DVD kan ordne. Lenge før Rognan var humøret på topp igjen og turen ble avsluttet like knirkefritt som den startet.

Fugløya ønsket oss velkommen i solnedgang og halv ni rygget Henning vogna på plass foran huset. Hvordan han klarte det i mørket vet jeg ikke, jeg var inne og la Dis. Men det er jo derfor jeg elsker ham.

Det er slett ikke så dumt med en langhelg av og til . Og vi, vi liker fortsatt camping.

One Comment:

  1. Dere er bara så flotte hela haugen av store og små 🙂

Comments are closed