Kampkveld.

Hei.

Det så litt mørkt ut før start. De var bare fem. Akkurat så mange som de måtte være for å stille lag.

Eir med en aldri så liten skade i et kne. Så ut som en sjørøver med stivt bein som hun klarte å bøye ca 30 grader.

En til hadde også støttebandasje på kneet. Ei var tett med astma men pøste på med pariapparat. Av de to siste var det bare ei som var smertefri og uten vondter.

Som sagt, det så mørkt ut. Det andre laget var ti stykker. Uforskammet spreke. De sto på hendene og hadde dribleferdigheter og fart. Og langskudd. Som suste forbi både ører og mer til.

Men jentene våre altså. Splint jenter 10!!!

Først var de på offensiven. Flere sjanser og bare uflaks gjorde at de ikke ledet 2-0 etter ti minutter. Så begynte beina å bli litt trøtte. Pusten å bli litt tung. De andre byttet laget. Spreke bein mot våre fem tapre kjemper.

Det ble et baklengsmål. Et kjempeskudd suste forbi Eir i hodehøyde. Slitne jenter ramlet ut på sidelinja ved pause.

Sidebytte. Innbitte fjes. Treneren sa “bare bestem deg for at ballen er din!” Og de sprang, de kjempet. De sto i forsvar som noen guder. De ble en ugjennomtrengelig mur.

Så ble det corner. Et kjempeskudd rett inn foran mål traff akkurat den foten det skulle.

MÅL!!!! Foreldre på sidelinjen som jublet mer enn om landslaget skulle ha klart å slå Tyskland. Mye mer. Uavgjort!! Det store målet er å gå ubeseiret gjennom serien. Da blir det nemlig softis på alle.

Det gjensto mange nervepirrende minutter. Både astma og vonde knær begynte å gjøre seg gjeldende.

Men er det noe disse jentene her gjør så er det å bite tennene sammen når de må. De hadde ingen innbyttere. Så da løp de da. Helt til fløyta lød.

Uavgjort! Ubeseiret fortsatt!!! Det er like godt som seier det!!

En kamp igjen. Neste uke. Så er det slutt på sesongen. Og for en sesong. For et lag! For et samhold. For en støtte de gir hverandre. Jentelag. Jeg sier det, det er så mye bedre enn mixlag. For de tar ansvar, de løfter seg og de løfter hverandre. Og de får lov til å skinne. Alle fem. Eller sju. For vi har to til som ikke var der i dag.

Jeg håper det blir lag neste sesong også. At vi skraper sammen nok jenter. Kanskje henter noen fra en nabobygd eller noe. Så får de heller løpe litt mer enn de som de møter. For gjett om det gir styrke og selvfølelse når de klarer det. Når de vinner. For som sagt. Uavgjort er seier!

2 Comments:

  1. Fy flate, for en innsatsvilje!
    Kampånd og tro flytter fjell. Det vet jeg for jeg er mamma til en på Abildsø gutter 2010, og det er ingen spøk.
    Herlig for Eir og de andre 6 jentene. Jeg ser softisen i horisonten!

  2. Altså, man kan ikke annet enn å bli glad?

    Jeg går for softis!!!!
    Avdelingholt/ Anja Holt Vil gjerne at du leser denne blogposten Englekoppen er tilbakeMy Profile

Comments are closed