Ran i dunkel skog..

Hei.

Jeg må innrømme at jeg ante ugler i mosen med det samme. Det vil si, det var ikke så mye ugler. Mer fotspor. Som målrettet hadde retning akkurat dit jeg hadde tenkt meg.

Som den optimisten jeg er så tenkte jeg at det kunne jo hende at det var en elg. Sist uke, når jeg og Yme var ute på rekognoseringstokt kom vi nemlig over noen svære elgebæsjer. Men det var liksom fotavtrykk. I mosen.

Mine bange anelser slo til i fullt monn. Det var ingen elg. Ikke en rev heller. Ei heller bjørn, jerv eller gaupe. For den som hadde avsatt fotsporene hadde hatt med kniv og visste tydeligvis hvordan den skulle brukes.

Piggsoppstedet mitt var ranet! Stedet, i dumpa, ved det gamle treet. Stedet der jeg for noen år siden fant moderåren til alle piggsopper. Der piggsopper trofast vokser opp hvert år. De var ikke der forrige uke da jeg og Yme var der for å titte. Men de hadde vært der nå. De bare var ikke der lengre. De var plukket. Bare noen små stilker igjen. Skåret av. Sannsynligvis av en soppkniv.

Nå er det på ingen måte min skog. Og jeg vet jo at man har allemannsrett her til lands. Og jeg unner alle mennesker, unge og gamle, kjente og ukjente gleden av å komme over en sånn dump med piggsopp. Det var bare så….. så innmari ergelig.

Jeg hadde jo lagt Dis, jeg hadde kranglet med Yme og endelig fått ham til å legge seg. Jeg hadde fått Isa til å spise kvelds og til å gå å pusse tennene. Og Eir var frisk og opplagt og helt klar til å sitte med iPad og være barnevakt. Og jeg tuslet ut i friheten. Nydusjet og med hår som luktet godt. Uten vaktradio, uten unger. Med soppkurv. Og kniv. Klar til å høste fra piggsoppstedet der jeg visste at det nå kom til å være sopp. Og jeg skulle steke dem når jeg kom hjem. Med smør og salt og pepper. Og ha på bittelitt fløte. Og ha dem på brødskiva. Og så var de borte.

Jeg satte meg på en stubbe og prøvde å tenke glade tanker. Og snudde hodet mot venstre. Og jammen sa jeg soppstuing med fløtesaus! Der sto den. En praktfull liten kar. Den gjemte seg under et grantre. En Boletus Edilus!

 

Boletus Edilus liker seg ved grantrær. Den har en hvit kant på hatten. Noe som skiller den litt fra broren, Boletus Pinophilus. Boletus Pinophilus liker seg bedre blandt furutrær, er litt mer rødbrun og mangler altså denne hvite stripa. Uansett så er det steinsopp. Denne lekkerbisken av en sopp. Soppverdenens indrefilet om man kan si det slik.

Boletus Edilus ble forsiktig sanket. Og tatt med hjem. Og endte sine dager stekt i smør, med salt og pepper og en bitteliten skvett med fløte. Og det var altså så veldig godt! Og så veldig lite. En renslikket tallerken sier vel det meste.

Så i morgen blir det sopptur. Isa vet det ikke enda. Det er best å bare la vær å si noe før vi går. Eir og Yme er innvidd i planene. Eir skal smøre baguetter til niste når hun kommer hjem fra skolen. Henning tør ikke si nei. Han vet hvordan jeg blir når det befinner seg slike lekkerbisker ute i skogen. Og nå må virkelig enhver anledning benyttes. For i tillegg til at andre tydeligvis er på jakt etter den samme soppen så har jeg altså veldig mye vakt fremover. Særs ubeleilig.

Men i morgen. Da er det vaktfri, det er meldt fint vær og jeg satser på at flere Boletus Edilus finner veien hjem til oss. Gjerne noen brødre også. Og søskenbarn. Ja et slektstreff er slett ikke å forakte. 

En tanke om “Ran i dunkel skog..

  1. Sopp er så godt, virkelig smaskens, jeg trodde ikke mine egne øyne når jeg fikk en pose kantareller sist uke!!! Jeg spiste meg mett på kantarell, lissom…..
    Avdelingholt/ Anja Holt Vil gjerne at du leser denne blogposten Surf’s up!My Profile

Det er stengt for kommentarer.