Stakkars unger.

Hei.

I helga har et innlegg jeg skrev tidligere i sommer fått nytt liv på Facebook. Det var innlegget jeg skrev om vaktliv i distrikt. Og innlegget er kommentert og i en av kommentarene sies det at det arbeidslivet jeg har umulig kan kombineres med fire unger uten at det går ut over viktige ting i livet.

Først vi jeg bare poengtere at jeg ikke er en forkjemper for tredelt vakt. Jeg skulle gjerne gått 10-delt eller mindre for den del. Men Norge er så mye mer enn store byer og tettsteder. Og det er ikke alltid så lett å få til en god interkommunal ordning. Og slik jeg ser det vil de nye forskriftene gjøre det enda vanskeligere å lage gode løsninger.

Men det er ikke det jeg har tenkt på i helga. Jeg har fundert på dette med det viktige i livet. Og om jobben min gjør at jeg går glipp av det?

Det viktige i livet defineres gjerne som alt utenom jobb. Jeg tenker for det første at det er litt feil. For jeg tenker at det er en svært viktig ting å ha en jobb som man trives med. Ikke bare et sted man er 8 timer om dagen for å få penger til å gjøre det man egentlig vil. Da tror jeg man fort blir ganske deprimert.

Men klart. Det som skjer utenfor jobb er jo viktigere. Tiden med familie. Barn, mann og venner.

Jeg og Henning er kanskje ikke verdens mest sosiale mennesker. Det vil si, er vi først i en sosial setting så tror jeg vi er både hyggelige og omgjengelige. Men vi er ikke avhenging av å treffe masse folk etter jobb hver uke. Knapt hver måned. Vi er skikkelig dårlige på det. Vi burde invitert folk hit, bedt oss selv på besøk, for det er veldig, veldig, VELDIG koselig når vi først gjøre det. Men jeg kan med handa på hjertet si at det ikke er hverken min eller hans jobb som hindrer oss. Det er det at vi liker oss i sofaen i hverandres selskap og Game of Thrones på tv. Trenger knapt si noe til hverandre en gang. Lykke. I know, vi er dritkjedelige og må dras over dørstokken. Og er evig takknemmelig når noen klarer å gjøre det. Men igjen. Det er ikke jobbens feil.

Så er det ungene. Eir er med på fotball og skyting, Isa er med på handball. Yme har det ikke vært noe tilbud for på ettermiddagstid av den enkle grunn at vi bor her som vi bor. Ting starter liksom når de begynner på skola. Og Dis, hun er bare to. Vi har, tror jeg, arrester meg gjerne om det er noen som husker annet, måttet bytte to kjørekamper fordi vi måtte jobbe. Og så har vi glemt en skytterbingo. Og så var det en kamp, hjemmekamp der Henning jobbet og jeg burde vært, men satt fast med ikke mindre enn to akuttoppkall med ambulansen. Jeg har vært på samtlige juleavslutninger og sommerforestillinger, vi er med på kamper og turneringer. I fjor måtte vi jobbe begge to på Halsaturneringen, men Eir hadde det strålende sammen med venninnen hun dro med.

Jeg tror jeg ville slitt mer om jeg var sykepleier som jobbet turnus på sykehjemmet. Uten mulighet for å påvirke turnusen. Med ettermiddager og helg. Der man ikke kan forlate i det hele tatt.

Jeg og mine kolleger setter opp vaktplanen for neste måned sammen. Jeg styrer unna kampkvelder, handballturneringer og annet. Jeg har lagt opp vakthelger slik at jeg og Henning jobber samtidig. Ja, det betyr at vi må ha mye barnevakt, men da har vi også fri sammen. Henning jobber også helg. I en fast turnus. Jeg tror vi ville hatt mindre fri sammen om jeg som før nevnt jobbet som sykepleier i fast turnus. Og jeg tror ungene ser Henning mindre enn de ser meg. For han er ofte hjemme på dagen når de uansett er på skola og i barnehage. Meg ser de, selv om jeg har vakt. For jeg er jo hjemme når jeg har vakt. Det meste av tiden.

Jeg har jobbet på julaften. Jeg har enda til gode å miste gaveutdeling hjemme. Igjen, jobber du turnus på sykehjemmet og jobber julaften så er du ikke hjemme og åpner gaver.

Jeg tror mange ser for seg at jeg sitter på legekontoret når jeg har vakt. Det er klart, enkelte vakter er jeg nesten ikke hjemme. Men det er ikke flertallet av dem. Langt derifra. De fleste vakter spiser jeg middag med familien, jeg legger unger, jeg ser barneTV. Plutselig må jeg stikke. Slik er det. Ungene er vant til det.

Men ungene er også vant til mormor, bestemor, morfar, bestefar. For de er her ofte. I helger der jeg har vakt og Henning er på jobb så er det alltid noen andre her. Selv om jeg kanskje bare er en time borte i løpet av hele døgnet. Og det er også viktig. Å få et godt og nært forhold til besteforeldre er noe av det viktigste man kan gi ungene sine. Å gi unger andre voksne i livet som de er like trygge på som meg og Henning. Og har du lest denne bloggen en stund så ser du jo hva ungene får igjen for dette. Mormor som innleder helga med disko foran TV..


Så jo, jeg vil påstå at jeg har kunnet ha jobben min, få fire unger og allikevel ikke gått på akkord med det viktige i livet. Men, det fordrer en del ting. Det fordrer at vi på legekontoret klarer å ta unna ting på dagtid. Det fordrer en befolkning som ikke ringer på vakt om småting som kan vente til dagen etterpå. Det fordrer at det fortsetter å være rolige vakter der man faktisk er mer hjemme enn på kontoret.

Og igjen. Jeg har ingen store ønsker om å jobbe så mye vakt som jeg gjør. Jeg går mer enn gjerne ned i vaktbelastning. For det ER kjipt å være så mye bundet til stedet her. Det ER kjipt å plutselig løpe fra en interessant samtale med Eir. Og jeg ser gjerne at jeg slipper å drasse med meg den vaktradioen så ofte som jeg gjør. Men igjen. Løsningen på hvordan dette skal skje ligger ikke akkurat skinnende foran oss, og nye forskrifter hjelper ikke. Men til nå, og frem til løsningen kommer, tror jeg ungene mine har det helt fint. Jeg mister ikke det viktige i livet. Ikke mer enn de som jobber i Nordsjøen, piloter, flyverter, sykepleiere i turnus, soldater i forsvaret i utenlandstjeneste, sykehusleger, fastleger som ikke går vakt men som sitter på kontoret til sent på kveld. Det finnes massevis av jobber der jeg tror folk går glipp av mer enn meg når det kommer til unger og fritid.

Vi tar alle valg her i livet. For noen er det umulig å se for seg et annet liv enn å jobbe 9-4 og fri hver helg. Henning ville dødd i en slik jobb etter fire uker. Noen velger å være hjemme til siste barn er begynt i tredje fordi man attpåtil har hjemmeskole de to første skoleårene. Jeg hadde gått på veggen etter år nummer tre. De to første ville gått greit, men så ville jeg ha brukt opp all min evne til å underholde barn for resten av livet. Mennesker er forskjellige. Noe er viktig for noen. For andre er ikke det viktig i det hele tatt. Og hadde vi ikke vært forskjellige ville ikke AS Norge gått rundt. For noen må jobbe på natta, noen må reise ut i Nordsjøen og pumpe opp den olja vi andre lever av. Og unger er ikke forbeholdt de med ni-fire jobb og fri hver helg. Lykkelige og tilfredse barn er ikke forbeholdt de med ni-fire jobb og fri hver helg. Vi camper, vi drar på fjellet, vi koser oss med nachos og film på lørdager. Og vi jobber. Ganske mye. Mer enn enkelte, mindre enn andre. Men det er sånn vi har det. Og det går bra. Med ungene også.


 

8 tanker om “Stakkars unger.

  1. Godt sagt! Som du skriver er det fordeler og ulemper med de fleste arbeidstidsordninger, og vi er alle forskjellige på hva vil vil, må og liker. Jeg gikk tidligere i 100% to-delt turnus som sykepleier på sykehjem i mange år, og hadde lenger ønsket med dagjobb da jeg fikk ny stilling i juni- spesielt ble dette et stort ønske etter jeg fikk barn. Jobbe kvelder, helger og helligdager på avd gikk fra å være helt topp til å ikke være det, da jeg følte at arbeidstidene så ofte kom i veien for aktiviteter, tid med barna og alt som følger familielivet til. Med en mann som jobber dagtid var ikke turnuslivet det store logistikk-problemet, men jeg kjente på at turnuslivet likevel ble et tidvis ork og hinder, spesielt helligdagene. Hadde noe fleksibilitet livet pga forhandlingsturnus, men jeg kjente likevel meg ganske ferdig med turnuslivet da drømmejobben, som i tillegg er på dagtid, dukket opp.

    Nå som jeg kun går dagvakter, kjenner jeg at jeg savner kveldsvaktene mine. Litt egentid på dagen mens de andre i familien er på jobb og i barnehage. Tid til en venninnelunsj, vaske hus eller skrive på masteroppgaven. Eller bare sitte alene i sofaen, se en serie på tv mens jeg strikker eller sjekker Facebook. Men jeg er veldig glad for frihelger, og når helligdagene kommer i desember kommer jeg nok til å kjenne at å kunne planlegge noe på røde dager for første gang på 11 år, skal bli veldig deilig 🙂

    Godt vi er forskjellige, og vi skal alle respektere hverandres valg. Og vi skal huske at noen kanskje ikke har de store valgene når det kommer til arbeidstider- og situasjon. Noen har den jobben de har fordi de liker den, elsker yrket sitt osv., mens noen har jobben de har fordi de må, eller fordi de vil jobbe og bidra i samfunnet. Tipper det er ganske mange som ønsker de kunne jobbe, men som av ulike årsaker ikke kan- som mer enn gjerne hadde tatt ugunstige vakter og merkelige arbeidstider.

    Jeg er skråsikker på at barna dine ikke opplever at dere foreldre går glipp av mye i livene deres, og jeg tenker at det er den tiden man faktisk tilbringer sammen som er det viktigste, og at man ikke fokuserer på det man evt går glipp av innimellom. For meg er det helt uaktuelt å ikke jobbe, og etter jeg var syk for noen år siden er det ekstra viktig for meg at jeg faktisk kan være arbeidsaktiv. Jeg jobber for å kunne bidra både ril velferdssamfunnet og i familien, for at barna mine skal ha en familie med trygg inntekt og fordi jeg en vakker dag skal bli pensjonist, men også for at barna mine skal se at det lønner seg å arbeide hardt mot det man vil, og at man kan ha en jobb man elsker, uansett om den er i turnus eller ikke 🙂

    • Takk for hyggelig, velskrevet og god kommentar! Som jeg skrev i innlegget mitt så tror jeg at jeg ville hatt større kvaler om jeg gikk som sykepleier i turnus på sykehjem, så jeg forstår valget ditt med å gå over i dagarbeid meget godt. Grunnen til at jeg synes ting fungerer hos oss er at det i allefall til nå har vært mulig å tilpasse vaktene. Så får vi se fremover hvordan det blir.

  2. Jeg vil jo påstå at det er ganske viktig for manges liv at noen gidder å jobbe som lege og attpåtil ha vakt og bakvakt. Hvilken verden lever disse folkene i, som tror at det eneste virkelige verdifulle en kan bruke all – all – tiden sin på er hjemme i sin egen stue med familen?

  3. Takk Laila. Du er en stjerne. Hvor mye skal vi tråkkes på for at vi i blant jobber når andre har fri. Takk for at du sier det som det er. Det går bra. Og bra nok er bra nok.

Det er stengt for kommentarer.