Klatrestativ til en klatremus..

Annonse.

Hei.

De som har fulgt oss gjennom sommeren vet at Dis liker å klatre. Det har sine fordeler. Ungen har fantastisk kroppskontroll. Det skal mye til for at hun mister balansen. Men en enorm klatrelyst kombinert med et sinn totalt blottet for frykt gir jo en del utfordringer for en mor som gjerne ønsker at ungen skal se sin tredje bursdag. Gjerne en treårsdag uten armer og ben i gips. For ikke å snakke om at det er så slitsomt om man må begynne å tre på ungen hjelm i stua.

Vi har sluttet med trappegrinder. Det ble rett og slett for farlig. Hun klatret jo bare oppå dem. Og hun legger i vei utenpå trapperekkverket. Hun klatrer på verandaen. Hun klatrer i hyller. Hun er oppå alle bord. Ute klatrer hun i trær, på hagemurer og hva som enn kan klatres på.

Vi fant ut at vi måtte gjøre noe. Før det går liv tapt. Og uten at man dreper utforskertrang og gleden med å klatre.

Så vi trålet det store internettet. Mange fine klatrestativ. Men de fleste var slik at de skulle festes i vegg eller tak. Vi har, tro det eller ei, ikke så mye veggflate til overs. Og Henning var lite lysten til å ha noe stående fra vegg til tak i stua.

Løsningen fant vi på klatreverden.no og passende nok så heter klatrestativet Klatremus Domino.

I går kom det to svære pakker i posten.

Lett å montere sto det på nettet. Etter glosene til Henning, alle rundene med skruer inn og ut for å snu deler som var satt feil vei, en Eir som ble mer og mer oppgitt over at det hun trodde var frem var bak og diverse så var vi alle enige om at det var en liten overdrivelse. At bruksanvisningen var på russisk og ikke akkurat hadde så gode bilder av de mest kritiske monteringselementene hjalp jo ikke. Men er man handyman så er man handyman. Så til tross for mer eller mindre god hjelp fra meg, Eir og Dis, fikk Henning montert klatrestativet. Personlig lurer jeg på hvordan denne seansen artet seg hjemme hos Komikerfrue. Henning så nemlig på Instagram at hun hadde fått samme stativet i posten i forrige uke.

Men så var det lykke. Klatrelykke. Dis var høyt og lavt i stativet. Det er ikke så stort. Man kan fint ha det i stua, men det er ganske allsidig. Vi kjøpte tilleggsutstyrspakken med ringer, en stige, klatretau og pledd som forvandler greia til en hytte. Med stativet følger også ei sklie og ei turnematte. Og så fikk vi ei hengekøye på kjøpet.

“dette e et klatrestativ mæ træningsænter og avslapning i samme!!” Yme syntes også at klatrestativet var en god investering.

Dis så på oss med nye øyne. Endelig hadde foreldrene virkelig sett henne. Forstått henne. Ikke bare latt henne få overta noe greier som tre stykker har ødelagt fra før. Med spisse albuer og flat hand lot hun Yme få vite at dette var HENNES. Hun turnet i ringer, klatret i tau, skled på sklia, klatret inni, utenpå og oppå.

Halvannen time senere lå hun svett og med krøllete hår i senga. Jeg satt der til hun sovnet. Før jeg gikk sov hun dypt. Men ikke dypere enn at hun drømte. “klatre, klatre, klaaaaatreeeee….” hun snakket i søvne og lo høyt og hjertelig. For å si det sånn, jeg tror stativet falt i smak..


Det falt i smak hos oss også. Endelig kan vi høre “klatre, klatre, klatre” fra stua uten å få hjertet i halsen og slippe alt vi har i hendene.. Ikke at hun ikke kan ramle ned å brekke et bein her også, men hei, noen bein skal man tross alt brekke i livet.

Og så vil jeg si.. foreldre må slappe litt av, la unger få prøve seg. For de klarer ting. De klarer masse. Bare de får lov. Og foreldre klarer å holde hjelpende fingre unna..

​​​​​ 

Comments are closed