Størst av alt er kjærligheten…

Hei. 

Det ble bryllupp. 

Det er noe fint med bryllupp. Man blir liksom minnet på det viktige. Det å ha noen å dele alt med. Både det gode og det onde. 

Minnet på at midt i gråværsdagene og bleieskiftene så er det viktigste at man ha hverandre. Og at man er der for hverandre. To er sterkere enn en sa presten. En totvinnet tråd ryker ikke så lett. 

Vi dro litt til og fra. Kapellet på Tarva er ikke så stort. Men mye har skjedd der. Onkelen til Henning er den tredje av en søskenflokk på fem som gifter seg der. 


Brudgommen ankom standsmessig. Som seg hør og bør for en bonde.. Jeg tviler på om det finnes en mer skinnende traktorpark i landet.. 


Etter vielsen dro jeg og Henning i vogna. Laget middag til ungene og så litt film før vi dro tilbake i brylluppsmiddag. 


Brudgommens tale var fin. Ikke et øye var tørt, akkurat som seg hør og bør under brudgommens tale.

Etterpå var det slutt på freden i vogna, Yme hadde tatt med Dis og stukket av, han var lei plagsomme storesøstre og skulle redde Dis fra den grusomme skjebne det var å bli passet av dem og var begynt å traske hjemover. Eir bedyret at hun hadde bare vært snill. Noe hun mente Yme ikke hadde vært. I følge Isa hadde Yme vært ganske slem. Og kranglete. Vi dro for å redde stumpene mens resten av selskapet ventet på desserten..

Vi pyntet ungene og dro tilbake. Det var i allefall ei som var over snittet lykkelig for å være ute av barnepasserrollen og over i “smalltalkdronning”-rollen. Hvor Eir har sine mingleegenskaper fra vet ikke jeg, men hun var i allefall over alt, på alle bord og snakket med de fleste. Her poserer hun og tante..


Dis ble trøtt og suksessen fra i går ble gjentatt. Jeg la Dis, Isa fikk egentid og passet på i vogna. Yme sto i kakekø og deretter dro han og bestemor en tur hjem til oldemorhuset. 

Når jeg og Henning var på tur hjem kom de tilbake. Da var musikken begynt. Yme kunne knapt tro sitt eget hell. Den festen var blitt en konsert, og han og oldemor hadde billett til rad nummer en. Før teite foreldre sa at vi måtte dra..


I morgen settes nesa hjemover. En siste overnatting på en rasteplass før ferien er over. Tirsdag venter jobb og barnehage. Hverdager. Men som presten sa, selv i de dager da vi bare gjør alt det vanlige er det viktig å huske på de tre, tro, håp og kjærlighet. Og størst av dem, kjærligheten! 

Comments are closed