Vaktliv i distrikt, snart en saga blott? 

Hei.

Fire legevakter til og så har jeg faktisk hatt 600 legevakter i Gildeskål kommune. Jeg påberoper meg på ingen måte noen ekspertrolle rudt norsk legevakt, men jeg tenker at jeg sitter på et visst erfaringsgrunnlag.

Gildeskål er på ingen måte unik i norsk sammenheng, men alikevel ikke helt vanlig. Alle leger, altså alle tre, har fast lønn. Jeg hadde aldri vært allmennlege om jeg måtte være privat. Da hadde jeg nok gått i hvitt på en eller annen sykehusavdeling. Mest sannsynlig i Trondheim der Henning bodde da vi møttes. Og jeg tror, i all beskjedenhet at jeg gjør en bedre jobb her. Og at de som går i hvitt på en sykehusavdeling i Trondheim gjør en bedre jobb enn jeg ville gjort der.

Og så går vi tredelt vakt. Det vil si at vi er tre leger som deler på alle vakter. En av oss har alltid vakt. Det er alltid en på vakt 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Noen svarer alltid på nødnettradioen. Klar til å rykke ut.

Det er jo en ganske stor vaktbelastning. Jeg har vært her i 9,5 år. Så trekker jeg bort 4 år der jeg enten har hatt permisjon eller vært såpass gravid at jeg ikke har gått vakt. Da har jeg 5,5 år igjen. Og på de 5,5 år har jeg altså gått 600 vakter. Det vil si sånn ca 110 vakter i året. Altså en tredjedel av året der jeg har vakt, ikke kan forlate Inndyr, plutselig må avbryte middagen, løpe fra en unge som ligger på stellebordet, skulle vise meg en tegning eller noe annet superviktig. En tredjedel av året der en kabal med turnusarbeidende mann skal fikses og barnevakt ordnes. Og så kommer jobb på dagtid i tillegg. For med mindre jeg har vært ute på natta så er det ikke fri dagen etter vakt.

MEN. Det funker. Og det var dette jeg skrev under på når jeg søkte jobb her. Fordi jeg ville jobbe i en liten kommune. Ville ha en arbeidsplass der jeg, til tross for at jeg er en vanlig ansatt har ganske mye å si for hvordan helsetjenesten skal være. En jobb der jeg på vakt tar selvstendige avgjørelser, finner løsninger som er til det beste for pasienten.

Og pasientene er de beste. For de ringer sjeldent om snue og andre bagatellmessige ting på vakt. Når jeg behandler pasienter på vakt føler jeg at jeg gjør noe viktig. Fordi det er noen som trenger hjelp der og da. Så kan man diskutere om halsbetennelse og urinveisinfeksjon egentlig hører hjemme på legevakt. Men har man en skikkelig urinveisinfeksjon på lørdag morgen så kan det gjøre vel så vondt som en forstuet, mulig knekt finger så jo jeg tenker at det er greit å se det på legevakt. Dog ikke klokka to på natta. Med mindre pasienten har feber og andre ting som uroer da.

Vi tar unna ting på dagtid. Når pasienter ringer oss så får de som trenger det time på dagen. Eller dagen etter. Og det gjør at selv om man har en stor vaktbelastning tidsmessig så er det ikke ofte jeg må løpe fra en unge på stellebordet, jeg rekker å se tegningen han vil vise meg og jeg sover godt på natta de aller fleste netter. Men jeg må være her. På stedet.

Det siste året har det kommet nye forskrifter. Forskrifter som vil ha en god del å si for mitt liv. Forskrifter som gjør at jeg faktisk er litt i tenkeboksen på om det gode liv i distriktet nå er over.

Jeg forstår argumentene bak. Man vil øke kompetansen i norsk legevaktmedisin og man vil øke kompetansen i norsk allmennmedisin. Men for meg. Og min familie kommer dette til å få ganske store konsekvenser. Og jeg tror ikke jeg er alene om dette i vårt langstrakte land. Jeg vil tro det er ganske mange leger rundt omkring, ikke bare i Nordnorge, men i Telemark, på Vestlandet, ja alle steder der det finnes distrikter som nå sitter og klør seg i hodet og lurer på hvordan dette skal gå opp.

For nå må man vær spesialist eller godkjent allmennlege for å få lov å gå legevakt. Er du ikke en av disse så må du ha en bakvakt. Så langt alt vel.

Men. Nå er det nye krav til bakvakt. Bakvakten må såklart oppfylle kravene til selvstendig vakt, men i tillegg holder det ikke lengre at bakvakten er tilgjengelig på telefon. Bakvakten skal kunne rykke ut for å bistå den som har vakt.

Det vil si at fra å være bundet til stedet 110 dager i året blir jeg nå bundet minimum halve året. Fordi turnuslegen vil aldri kunne gå selvstendig vakt. Og om vi er to andre som kan, så skal altså turnuslegens tredjedel deles mellom oss som bakvakt. Enda 60 dager der en kabal skal gå opp. Enda 60 dager der jeg kanskje må forlate midt i middagen og fra stellebordet. Og i perioder med ferie der vi før har dekket opp for hverandre.. Det betyr at selv på frihelg fra egen vakt kan jeg ikke gå på fjellet.

I tillegg har det kommet en forskrift som sier at norske kommuner ikke kan ansette leger som ikke enten er spesialist eller under spesialisering. I samme pennestrøk har de fjernet det som het godkjent allmennlege. Det vil si at om kommunen ansetter en nyutdannet lege vil det ta minimum 5 år før denne har lov å gå selvstendig vakt. Mot tidligere 3.

Hva så tenker du. Dette må da enkelt løses med å spesialisere seg og å inngå et legevaktsamarbeid med noen andre.

For at jeg skal bli spesialist må jeg ha et år på sykehus. Jeg burde ha tenkt på det da jeg var ferdig i turnus. Det er lettere da, man er gjerne ikke bundet til hverken sted eller familie. For vår del hadde det vært enkelt å blitt et år ekstra i Trondheim. Da hadde vi nok blitt i Trondheim. Jeg tviler på at jeg etter et år i fast jobb på sykehus hadde sagt opp og dratt nordover.

Men vi begge ville nordover. Jeg ville jobbe i allmennpraksis. Så vi dro så fort vi kunne. Og nå sitter vi her med hus, lån og fire unger. Å jobbe et år på sykehus vil bety en ganske stor nedgang i lønn. I tillegg må jeg jo faktisk være et sted der det er et sykehus. Den enkleste (på ingen måte enkelt) er å flytte alle mann et år til Bodø. Med det det medfører av bytte av skole, barnehage etc. For det vil bli mye mindre pendling om det er Henning som pendler hjem på jobb enn om jeg må pendle til byen hver dag. Og i tillegg ha hybel for vaktarbeid. Det er klart at dette er overkommelig, men med fire unger og to under skolealder er den dørstokkmila rimelig tung å komme over.

Og vaktsammarbeid er såklart mulig. Det gjøres i hele landet. Men geografi spiller en rolle og jeg klarer ikke sånn fra toppen av hjernen å peke på et alternativ som er fantastisk og bare å stupe inn i. Jeg har flere tanker om hva som vil være mulig og hva som vil gi et fortsatt godt tilbud til befolkningen. Men det krever mye jobb både fra oss som jobber i vakt, for kommuneadministrasjoner og til syvende og sist for politikere som skal avgjøre dette.

Så jeg må si igjen at jeg er litt i tenkeboksen. Og skulle ønske at de som har skrevet alle disse nye forskriftene kan komme å fortelle hva som er så innmari galt og feil med slik vi har det og så fortelle den enkle kjappe løsningen på hvordan det skal løses fremover. Ikke at jeg skal sitte her å være gammel og bakstrebersk, men jo,bittelitt.

Det er jo ingen løsning å dra. Vi blir her. Vi har ikke bygget hus og fått fire unger her bare for å forlate pga noen forskrifter, men altså.. det ville være den lette veien ut. Og muligens den rette. Forlate hele allmennmedisinen, vaktlivet og distriktet. La pasienten bli tatt hand om av noen vikarer med spesialiteten i orden som jobber en måned hver og aldri se oss tilbake. Ha en bedagelig jobb på en avdeling der det hverken er vakt eller annet. For det er jo tross alt familien og tiden med dem som er det viktige.

Men nå i helga er i allefall alt ved det gamle. Jeg har vakt og the dreamteam er på jobb. Jeg har aldri følt meg ensom og alene på vakt. Heller ikke denne helga. Jeg har hjemmetjenesten og personalet på sykehjemmet i ryggen. Jeg har trivelige ansatte på legevaktformidligen som ringer og som siler problemstillinger. Og jeg har AMK. Som lar meg bestille ambulansebåt. Og båtførere som får meg trygt frem og jeg får sitte oppe, fremme så jeg ikke blir sjøsyk. Og jeg har de to på ambulansen. Som aldri mister roen og som ler mens de gir såre skuldre massasje på lange oppdrag.

Og når midnattsola sender stråler over havet, og månen står enorm over fjellene på motsatt side. Da kjenner jeg jo at det er her jeg hører til, at det er her jeg vil være, at det er disse pasientene jeg vil hjelpe. Og så får vi se da. Om forskriftene gjør det mulig for meg å fortsette med det..
 

 


 

5 tanker om “Vaktliv i distrikt, snart en saga blott? 

  1. Finnes det noen muligheter for dispensasjon, er det tenkt noen overgangsordninger og ikke minst konsekvenser ved at ikke alle steder har folk til å oppfylle de ulike kravene?

    For en ting er å ønske, men en annen ting er å se konsekvensene av sine beslutninger. Jeg tror nesten de som gjorde dette ikke drikker Pepsi Max for å si det sånn.
    Avdelingholt/ Anja Holt Vil gjerne at du leser denne blogposten Ta vare på håret dittMy Profile

    • Forskriften kom i 2015, men skal være gjeldende fra 1.mai 2018 så kommunene har hatt noe tid på seg. Men det hjelper jo ikke helt. Kommunene er på ingen måte rustet til å takle dette. Men det jobbes med saken og jeg håper og tror at det kan komme en levelig løsning.

  2. Håper de endrer forskriften litt, eller at man kan søke om disp. 😳 Visste ikke dette, men det vil jo påvirke de to legene vi har her, og de to turnuslegene vi har.. de skal jo tross alt ha ett liv ved siden av de og

  3. Hei 🙂 Leste bloggen din etter jeg fikk vite du er min mors lege 🙂 Bloggen er kjempebra skrevet. Lykke til videre som lege i Gildeskål, de trenger deg 🙂

Det er stengt for kommentarer.