Det var det kruset da..

Hei.

Nå er det så lenge siden jeg har skrevet noe her at det nesten er litt skummelt å skrive. Kan jo hende at ingen leser.. Eller at jeg ikke husker hvordan jeg setter sammen ord. Men, men here we go..

I går kom Eir hjem og lurte på om hun kunne ha ei venninne med seg hjem i dag. Nei sa jeg. For vi skal jo til Nygårdsjøen å være med på utdeling av krusene dere skal få i premie for fjellturene vi gikk i fjor.

Kjære vene! Det ble stygge blikk, det ble furting. Det ble sutring og hvorfor i all verden måtte de (for Isa ble med i klagestormen) dra til Nygårdsjøen, være ute i sikkert snøstorm og få noen krus som de alldeles ikke ville ha. Isa ville heller på handballtrening, Eir ville på fotballtrening. Yme mente at det var i allefall en episode med Pokemon som han ikke hadde sett tre ganger enda.

Men jeg sto på mitt. Og etter å ha vendt det døve øret til også i ettermiddag satt til slutt tre unger (Dis fikk være hjemme fordi dette her startet klokka seks) i uteklær i bilen. I sekken lå pølser og Marshmellows og i mangel av kakao rett i koppen hadde vi ladet opp med Chai Latte rett i koppen.

Vel fremme skinte solen. Ettersom jeg hadde tvunget på tre unger uteklær hadde jeg glemt lue og votter til meg selv. Jeg holdt på å fryse glugg ihjel, for det var verdens kaldeste vind på den utdelingen. Men lot jo ikke ungene forstå det da.

Det var bål og Yme fant til sin enorme glede en kompis og det ble klatret både i trær og på steiner. Han tok i mot kruset sitt med stolt hevet hode og ble tatt bilde av til avisen sammen med årets eldste krusmottaker som var 80 år eldre enn ham.

Isa trasket frem og tok imot koppen hun alldeles ikke ville ha. Tilbake hos meg åpnet hun esken, så på koppen og sa: “som æ trodde, det va ikke verdt det i det hele tatt!”

“Mamma, æ fatta ikke. Koffør? KOFFØRR??? må vi gå på dødstup og masse toppa bærre førr å få ein kopp?? Æ får ont i fotan, æ e reidd, dæ e IKKE koselig som du sei og æ vil ikke!!”

Etter å ha hørt årets fjelltopper bli lest opp var hun slett ikke blidere. “Di e over fæm hundre meter!! Dæ va mange dær som va over fæm hundre meter!! Dæ e ikke familietura!! Æ trur ikke de som ha bæstæmt di turan ha gådd di sjøl, di vil bærre at vi ska dø”

Jeg forsøkte å si at i år skal vi forsøke noe litt annet. I år skal vi ta med oss andre familier når vi går. Ta med litt venninner og sånn. Sofies mamma var også der. Hun sa at Sofie skulle vi i allefall få med og kanskje alle de ble med oss på noen turer. Som opp på den dødskua.

“Stine, hves vi har flere familia med så blir det bare fleire dødsfall så æ trur ikke det e ein go ide..”

Eir på sin side ser lyst på årets høyeste tur til sånn rett under tusen meter. Hun håper på at det er partier der man må klatre i sele. Gjerne henge litt sånn i løse lufta før man med to fingre karrer seg opp over en skrent. Hun håper i tillegg at Isa og Yme har fått litt fart i beina i løpet av vinteren slik at vi kan gå litt fortere enn i fjor. Og at hun i det minste kan få gå i forveien og egentlig gå turen alene og slippe å belemres med oss andre. Og gå ned når vi andre kommer opp. Hun håper også at mormor kan slutte å vræle bare noen hopper fra en stein eller legger seg på mage for å se ut over et stup og hun håper at vi tar med oss minst Sofie på alle turer. Å tilfredstille dette samtidig med Isas ønsker om en rusletur langs en gressgrodd vei sammen med voksne som ikke lar unger løpe fritt, men helst har de i bånd så de ikke ramler utfor livsfarlige skrenter eller i dype hull kan jo bli utfordrende.

Det aner meg at året kan by på flere utfordringer. Eir har fylt ti år og må dermed bestige åtte topper for å få årets krus. Så det er et hårete mål vi har. Og jeg begynner så smått å lure, skaper vi turglede og gode minner eller dreper vi alt som eksisterer av glede fullstendig og totalt..? Svaret får vi vel om en tjue års tid. Når Isa i vår 60års dag holder tale om hvordan vi var som foreldre.

Vi skal starte i det små. Med de snille turene. De langs vei og til små vann og flate fine stier.  Og øke litt på etterhvert.

For når vi kom hjem så satt Isa og spiste kvelds og så på sitt nye krus: “du mamma.. dæ e jo litt fint dæ kruset.. å vi ha jo faktisk vært der tegninga e ifra.. (takk høyere makter for at motivet ble et av de fem der vi var og ikke et av de åtte andre) å dæ e jo litt fint mæ et minne fra di turan”

Ja sa jeg. Og så er det jo fint å bli kjent i kommunen her. Hadde de ikke laget de turene så ville vi aldri ha funnet de plassene.

“Mæn du mamma! Dæ e fortsatt ikke værdt dæ! Å dæ e ikke værdt å dø førr ein kopp!”

Sååå…. litt usikker på om det er mindre tur, mer tur, eller rett og slett en barnepsykiater som er det som skal til. Vi får se.. Happy nytt turår. Vi gleder oss. Sånn passe..

 

7 Comments:

  1. Jeg har virkelig du ikke slutter å skrive, dette er en utrolig koselig familieblogg som er en deilig motvekt til mye annet… jeg koser meg veldig når jeg leser det du skriver! 😊 blir glad når jeg ser det har kommet et nytt innlegg! Er ikke ofte jeg kommenterer, men jeg setter altså stor pris på bloggen din!

  2. Jeg er her, altså, selv om du tror vi blir borte mellom hver gang du lar fingrene løpe over tastaturet.
    Og, det er fint at det gjøres krus på de som har gjort en innsats på tur i kommunen, selv om innstillingen er sånn passe . 😀
    Nann karin Vil gjerne at du leser denne blogposten Å leke leken om påskeharenMy Profile

  3. Jeg ler så godt, snakk om å kjenne sin egen verdi!

    Og jeg tror du skaper mer enn du ødelegger, bare så det er sagt. Og jeg blir alltid glad når du skriver. Alltid!

    PS. Isa er nå bra lik deg!
    Avdelingholt/ Anja Holt Vil gjerne at du leser denne blogposten Det Skjer I Lørenskog My Profile

  4. Jeg ble så glad nå, jeg har tittet innom deg hver dag siden sist innlegg – for idag var det nytt innlegg!

    Du har så fine barn! Mend gode verdier!
    Linn/FruBevershverdag som daglig leder i familien O.J. Vil gjerne at du leser denne blogposten Gjenbruksarrangement @Riktige Leker for Fattighuset!My Profile

  5. Altså jeg vokste opp med en barnepsykolog til mormor og barnefysioterapeut til mamma. Jeg tror ikke det finnes mange barn som har vært på så mange ufrivillige fjellturer/skogsturer/skiturer som meg. Lange. Høye. Skumle. Fine. I mammas 60 årsdag holdt jeg tale, og takket henne og mormor for at de pushet meg og søster. Det lærte oss at vi orker og klarer mer enn vi tror. At vi kom oss helberget gjennom situasjoner som virker litt skumle da vi stod midt oppi det. Og vi har masse fine minner sammen som vi kan prate om og le av. Jeg tror du gjør alt rett jeg Laila. For meg var det en gave å lære og ferdes i naturen. Jeg tok bare noen år å skjønne det:)

  6. Helt enig med Isa!
    Det er ikke verdt å dø for en kopp😂 Hadde det enda vært noen vesker de delte ut så…😂

Comments are closed