Man skulle tro han kjente meg..

Noen ganger møter man mennesker som man bare klikker med. Som man egentlig ikke kjenner, men som man føler at man har kjent hele livet og litt til. 

Sånn er det med Anja. Eller Avdeling Holt som flere kanskje kjenner henne bedre som. Har du ikke vært innom bloggen hennes så er den verdt et besøk. Små snutter som bare gjør at du smiler. Flere ganger for dag. Og noen gang lange snutter. Som virkelig får deg til å tenke. 

I allefall. Vi har chattet litt, kommentert litt. Møtt hverandre to timer på Oslo S for et par år siden. 

I helga møttes vi igjen. Og som sagt, det var som å møte en god gammel venn! 


Men ikke bare møtte jeg Anja. Stine, tv-stjerne og dama bak Diaperdivadiary tok seg tid til å vise en stakkars nordlenning de beste pokemonstedene i Frognerparken. Nå viste det seg at jeg faktisk hadde tre Picachu og hun ikke hadde noen, men veldig hyggelig var det. Og følelsen av å treffe en gammel venn som kjenner meg var absolutt til stede også med Stine. Og hun gjør tydelig noe rett i oppdragelsen for datteren styrte iPhonekameraet som om hun aldri hadde gjort noe annet! Under kyndig veiledning fra mamma..


Men om det er overraskende å treffe to du egentlig knapt kjenner som alikevel kjenner deg så godt så er det jo enda mer overraskende å komme hjem og finne ut at den som burde kjenne deg best av alle alldeles ikke kjenner meg alikevel.. Jeg mener, Henning burde vite at jeg kjører fire ruter inn og ut av Bodø. Det er veien til City Nord, det er veien til flyplassen, det er veien til parkeringsplassen bak Raddison og det er veien til sykehuset. Jeg vet hvor jeg svinger, jeg vet hvilken fil jeg skal være i. Biltema utgår, jeg kan til nød kjøre innom JULA for det ligger på rett side av veien når jeg kjører ut av byen.

Han vet jo det. Burde jo vite det, vi har liksom et liv og fire unger sammen. Så hva er da meningen med å sende slike meldinger når jeg akkurat har landet og skal til å kjøre veien jeg kan ut av byen? Og jeg vil jo ha meg frabedt tonefallet og alt som står rundt, mellom og i linjene i det siste lille «ja» der på slutten. Hmpfr!! Menn! Og det var IKKE grønn pil når jeg skulle ut på riksveien igjen. Nemlig.

3 tanker om “Man skulle tro han kjente meg..

  1. Haha denne er bare så bra!! I feel you -jeg pleier å lukke øynene -ta sats- og håpe på det beste, om jeg er tvunget til å ta en venstre i lyskryss.. 🙂
    SÅ koselig å treffes! Og at vi skulle få til en Pokemon-jakt i Frognerparken sånn på sparket da.. <3 😉 Forhåpentligvis så blir det ikke lenge til neste gang… 🙂 (Fremdeles forundret over hvordan du kan ha fanget TRE.. hmpfr!)

Det er stengt for kommentarer.