Hvordan ble jeg meg? 

I går kveld var jeg ute på tur. Jeg skal til Sandvika på kurs. I kardiologi. Og fordi jeg var fryktelig sen å bestille biletter så ble det gode gamle Wideroe fra Bodø til Trondheim via Sandnessjøen. Og så til Oslo med SAS. Og på en slik tur, innom akkurat de stedene så ble jeg riktig tankefull. For de har formet meg. Til det jeg er, til den jeg er. 

Mellom Bodø og Sandnessjøen ligger «hjemme.» Altså Kvina. Der mamma og pappa bor. En kveld, jeg tror jeg var tre eller noe, var jeg syk. Jeg må ha vært fryktelig syk, for mamma ringte legen. Og mamma var ikke den som ringte legen i utrengsmål. Og legen kom, med båt, i ullgenser. Jeg lurte ofte på senere om dette bare var noe jeg drømte, men når jeg jobbet hjemme fant jeg det gamle handskrevne journalnotatet fra 1979… «Høyfebril, gode respirasjonslyder, misstenker ikke pneumoni» Så det skjedde. Og det var da jeg bestemte meg. For at en dag skulle båten bli min. Og stetoskopet. Aller mest ullgenseren. 

Etter litt klabb og litt babb så kom jeg inn på medisinstudiet i Tromsø. I stua hjemme hos mamma og pappa henger et bilde. Det er meg i hvite sykehusklær. Det er tatt samme dag som vi som andreårs medisinstudenter fikk vårt adgangskort på det som den gang het RiTø, Regionsykehuset i Tromsø. Det var med nærmest relgiøs andektighet vi ankom garderoben der vi ut av en maskin kunne hente hvite sykehusklær til bruk på uketjenestene. Og jeg kom ikke på noe bedre enn å gi mamma og pappa til jul det året. Bilde av meg, på full fart mot drømmen, båten og litt lengre fra ullgenseren. 

Det skjedde mer den jula. Jeg møtte Henning. Og Henning bodde i Trondheim. Veldig langt fra ullgenser, men nært hvite klær og St. Olavs. Jeg søkte sommerjobb på hver bidige avdeling der og fikk napp på Enhet for lindrende behandling. Som idealistisk medisinstudent som skulle ut i verden å redde liv var det både en kalddusj og en krasjlanding.  Men de seks ukene der lærte meg noe studiet egentlig sa lite om. Det at noen dør. Noen sykdommer klarer vi ikke å behandle, uansett hvor hardt vi prøver. Noen sykdommer skal vi ikke behandle, kanskje fordi pasienten ikke vil, kanskje fordi behandlingen i seg selv vil være værre enn sykdommen for akkurat det mennensket, kanskje fordi det ikke finnes en behandling. 

En ettermiddag satt jeg der. Med en hand i min. Fastvakt. Et menneske lå i sengen. I starten av vakten var pusten sterk og regelmessig, etterhvert ble den ujevn og svak, og til slutt var det ikke flere åndedrett igjen, ikke flere hjerteslag. Et liv var over. Og jeg hadde vært der, holdt handa, strøket kinnet og   hørt det aller siste pustet. 

Alle skal vi dø. Men det er blitt så fjernt. Det er noe som skjer i sykesenger, passet på av en vegg av hvite klær. 

Etter vakta snek jeg meg inn porten på Gråkallen militærleir. Henning var befal på vakt den kvelden og kunne egentlig ikke ha besøk. Men jeg mener, man kan ikke legge seg alene når man for første gang har holdt et menneske som puster for siste gang i handa. 

Den sommeren gjør at når jeg møter et menneske på nittitre, som sier: vet du, aller helst så vil jeg dø, men ungene blir så sinte når jeg sier det… Ja da legger jeg bort stetoskopet. Blodtrykksmansjetten også. Og så sier jeg: vet du, jeg forstår deg godt. Fortell litt mer!

På femteåret i Tromsø er man utplassert i praksis. Fire måneder i sykehus og to i allmennpraksis. Jeg reiste så nært en ullgenser jeg kunne komme. Til Træna. Med båt. Og det var fantastisk. 

Månedene på sykehus ble tilbrakt i Sandnessjøen. Studentene fikk hybel på sykehuset så vi var aldri mange meter unna om noe skjedde. Jeg likte å være på føden på ettermiddagene. En ettermiddag var jeg med på en fødsel. Den dro ut. Jormor fikk rynker i panna. Der ble snakk om keisersnitt. Kirurgen ble tilkalt. Nå var det tilfeldigvis slik at kirurgen og jordmoren var gift. Mitt unge studentsinn så for seg at nå kommer «o store herr kirurg og redder dagen» 

Kirurgen kom. Han lyttet til jordmoren og så gikk han å satte seg i hjørnet. Jeg tuslet etter og han sa til meg. «Gå bort dit, her er det hun som er eksperten, jeg bare sitter her om hun bestemmer at hun trenger meg.» Det ble behov for ham. Jeg fikk dra en flott og frisk baby ut av magen på operasjonsbordet. Noen måneder senere traff jeg dem på hurtigbåten. 

Det jeg lærte var å ha respekt for de du jobber sammen med. Når hjemmetjenesten sier at Alma er dårlig så er hun det. De har sett, de har gjort sine ting. Så er det opp til meg å gjøre noe med det. Og mener jeg at Alma ikke er dårlig så får vi finne ut hva det er om gjør at vi oppfatter det så ulikt. Eller når legevakta ringer og ber meg ringe en pasient. Da har de vurdert, de mener at jeg må ta det derfra. Når ambulansen mener at vi legger i vakummadrass så gjør vi det for de kan transportere en pasient mye bedre enn meg. Respekt for hverandre. Det lærte jeg den natta på føden. Av kirurgen som satt der, helt stille i mørket i en krok. 

Sandnessjøen var flott på et annet vis. Hver tirsdag gikk studenter, turnusleger, assistentleger (som det het da) og overleger på Buris og spiste middag. Da var det ofte seifilet på menyen. Og apfelstrudel til dessert. Noen av mine mest romantiske middager med Henning er også spist på Buris. Også med apfelstrudel til dessert. 

Men det at man var så få, og at vi gjorde dette, gjorde at man følte seg verdsatt. Og når jeg etter utplasseringen, med fersk studentlisens, fikk jobb der som turnuslegevikar fra mars til september så var det ingen som behandlet meg som mindre verdt eller nederst på rangstigen. Jeg ble like tatt på alvor i diskusjonene som overlegene, jeg ble like lyttet til som assistentlegene. Og det gjorde at jeg gjorde en mye bedre jobb enn jeg ellers ville gjort. De stolte på meg, de trodde på meg, de regnet med meg. Jeg følte meg aldri utrygg på vakt i Sandnessjøen. Selv helt alene med ansvar for kirurgi, medisin og intensiv. Og da stolte jeg på meg selv, trodde på meg selv og turte gjøre det jeg skulle. Mamma mente sykehusledelsen var splitter rape gal som lot meg ha vakt, for et helt sykehus, for et kvart fylke. Men det gikk fint. Fordi jeg var en del av et team, der også jeg var viktig. Og der ingen var bedre enn det svakeste ledd. 

Derfor sier jeg til nye turnusleger som kommer på kontoret: «her er vi tre leger, jeg du og tredjemann.» Det er ikke turnuslegen og vi andre. Det er oss. Og klart de kan spørre, det er åpen dør, men det er likevekt og de er den samme viktige brikken som jeg er. Og for å være ærlig, det funker som gull. Med tillit kommer også evnen til å levere.  Det er også derfor jeg alltid diskuterer pasientene mine med forvakt på sykehuset først. Så tar jeg heller en ny telefon hvis han eller hun heller vil jeg skal diskutere med LIS-lege. 

Og nå sitter jeg der. Ikke så ofte i ullgenser, det blir litt varmt, men i egen genser, for det er en sånn doktor jeg er, ikke en i de hvite sykehusklærne. Båten fikk jeg bruke i fire måneder hjemme, og nå har vi en annen båt, en som stort sett kommer når jeg vil, og kommer ikke den kommer helikopter og det er jo relativt stilig det og. Tatt i betraktning min ekstreme sjøsyke er det helt greit at båtbiten er tonet ned til noen få turer i året.

Men jeg er her, jeg ble den meg som jeg ville bli da jeg var tre…. 

Alt dette satt jeg å tenkte på, mens wideroe kjørte meg sørover på vei mot ny og opppdatert lærdom i kardiologi. Dog finner man ikke alltid alt i bøkene. Noe kommer fra utsiden. Fra livet. Fra Kvina, fra Sandnessjøen, fra Trondheim. Og det er det som har gjort meg til meg. Så får man bare stole på at studiet i tillegg gjorde meg egnet til å kjenne igjen et hjerteinfarkt på EKG og tenke soffskifte på den slitne dama på førti.

11 tanker om “Hvordan ble jeg meg? 

  1. SÅ fint å bli med deg på reisen til den du er i dag. Du vil nok fare lenger på et vis, men så viktige valg. Og, du , respekten for mennesket er viktig der du sitter, som her jeg er, og du viser jammen at du har det.

  2. Så godt skrevet! Veldig interessant lesning. Gjensidig respekt for pasienter, kolleger, medarbeidere og mer perifere yrkesgrupper er så utrolig viktig!
    Rødhette Vil gjerne at du leser denne blogposten MasMy Profile

  3. Du er et av de nydeligste menneskene jeg vet om, Laila, du er tvers igjennom lun og god. Ikke noe fjas. Ikke noe tøys. Jeg digger deg og utsikten fra do.

    Når de skal bytte ut kua på Freia sin sjokolade skal jeg foreslå bilde av deg. I helikopter. Grønne leger, uansett bekledning, selger ikke.

  4. Det e nesten så æ ønska for alle at de bodde på Ørnes, og hadde dæ til fastlege.. Trur du virkelig SER pasientan dine 🙂 Mulig at Ørnes gjør dette med legan sine, for sånn e fastlegen MIN – og han har mange år på Ørnes bak sæ.. Du må førr øvrig ALDRI slutt å skriv, førr du e kjempeflink! E en fornøyelse å les bloggen din!

  5. Jeg tror pasientene dine er utrolig heldige. Jeg håper fastlegen min holder ut i mange år til, men når han slutter tror jeg at jeg søker om å bli din «fjernpasient» Du formidler en respekt for mennesker og kollegaer som gjør at helt sikkert flere enn meg ønsker seg deg som fastlege.

  6. Dette var utrolig fint å lese, du skriver så godt!
    håper du fortsetter å blogge leeenge:)

  7. Kjempefin og annerledes bloggtekst. Det høres ut som om du har havnet på riktig hylle i livet 🙂

Det er stengt for kommentarer.