Du skal ikke sove bort sumarnatta

Hei.

“Mamma!!! Du sa at vi sku få ligg i telt!!”

Det var ikke to glade lykkelige jenter som gikk og la seg i går. Det var mer to kruttønner nær eksplosjon. Grunnen var at jeg på mandag kveld ytret ordene “det er litt sent å begynne å slå opp telt nå jenter, vi får se i morgen, da er det jo SFO-dag etterpå også..” Altså ikke et løfte i mine øyne, mer et “vi får se”, men det ble slett ikke oppfattet slik.

Gårdagen gikk og inneholdt mye og mangt og plutselig var det kveld og leggetid og da kom jo jentene på at de jo skulle ligge i telt. Noe jeg ikke var spesielt gira på å begynne å styre med klokka åtte i går kveld når i allefall to av fire burde være i seng. I tillegg var det overskyet og trusselen om regn i løpet av natta overhengende. Derav kruttønnene.

I dag var løpet kjørt. De kom på det allerede under middagen. Og faren hjalp dem med å sette opp teltet før han forsvant på skytterdugnad. Yme som selvfølgelig ikke var lagt seg under middagen fikk jo med seg alt og hadde også en meget bestemt plan om å ligge i telt. Noe jentene syntes var en utmerket plan. Man skulle ikke tro at de kjente sin egen bror noe særlig.

Men himmelen så slik ut..

IMG_3518

Og teltet var satt opp…

IMG_3516

Så det var jo bare å bære ut soveposer, hodeputer, en kosehund og tre stk Ipad.

“Men det skal soves!” sa jeg. Jada sa de. “Det skal ikke krangles!” sa jeg. Neida sa de. “Nå har dere ansvar for Yme der ute!” sa jeg. Jada sa jentene. “Nå hører du på jentene!” sa jeg. Jada sa Yme.

IMG_3513

Så gikk jeg inn og la Dis. Kom ned i stua, satte på babycallen og snudde for hun ville ikke akkurat sove. Før jeg gikk inn hadde jeg sagt at Yme kunne se to episoder Kodetropp O sammen med Isa før han kunne legge seg å sove.

Endelig nede fra loftet. Satte meg i en stol med et glass Pepsi Max. Og hørte merkelige lyder fra kjelleren. Henning var ikke kommet hjem så enten var det en innbruddstyv, verdens største rotte eller en liten Ymemann på rømmen. Jeg ruslet ned trappa, mot Hennings utstyrsbod i kjelleren og møtte Yme med en svær spade i den ene handa og ei pil i den andre. Han bråstoppet.

“Hva i alle verdens dager holder du på med?” spurte jeg. Jeg må på do! svarte han. “Med en spade og ei pil??” spurte jeg. Ja, jeg ble litt for sen, svarte han. Jeg valgte å ikke fortsette denne samtalen da den åpenbart ikke førte noe sted. Men jeg foretok de nødvendige skift og ruslet ut til jentene.

“Vet dere kanskje hvor Yme er?” spurte jeg. Intet svar, begge dypt fortapt i hver sin Ipad og med høretelefoner. “VET DERE KANSKJE HVOR YME ER?????” gjentok jeg. Eir tittet opp og sa: han gikk…. “Han gikk??? Vet du hvor han gikk da?” Nei, altså, han ble jo sur for at de sa han ikke fikk se mer Ipad og de tok på høretelefoner for at han skulle få sove så da gikk han. “Men vet du hvor? Har du kontroll på at han gikk inn? Vet du om jeg visste at han kom inn? Vet dere i det hele tatt at han ikke har ruslet seg en tur mot Bodø?” Nei, de visste vel egentlig ikke det da. En liten forelesning i ansvaret det ligger i å ligge utenfor huset i telt, passe på sine småsøsken etc. Yme fikk forlenget Ipadtiden. Det var tross alt sommerkveld. Årets første. I følge kalenderen.

Henning kom hjem. Jentene ville sove. Yme hadde ikke tenkt å sove. Jeg bad dem prøve sitt eget triks. Sett på ham høretelefoner og legg dere å sov, da legger han seg nok. Etter et kvarter tittet jeg ut. Jentene ville jo ikke sove når Yme fikk lov å se Ipad.

Alle måtte legge fra seg Ipaden. Eir gikk på do. Isa gikk på do. Isa kom inn med et vræl, Yme hadde ved et rent uhell veltet over henne med hele sin tyngde og skallet henne ned. Hvordan man kan gjøre det ved et uhell når man skal ligge pent nede i soveposen sin kunne ingen svare på.

Streng beskjed om stillhet. Latterhyl hørtes helt inn gjennom stengte dører og vinduer. Et kanskje noe over middels høyt rop fra verandaen og ny beskjed om stillhet. Isa kom inn, hun måtte på do. Og dessuten så pratet Yme HELE tiden. På spørsmål om hvem han snakket med var svaret delt mellom soveposen og at man jo tross alt måtte svare om han spurte om noe…

Men så ble det faktisk stille. Jeg listet meg ut i Hennings alt for store sko klokka elleve. Tre sovende søsken. I telt. På plena. En sommerkveld. Som kommer til å være alt for trøtte i morgen. Men som har minner. Om ei litt sur mamma, en springskalle og en fantastisk kveld i telt. På plena. En sommerkveld.

4 Comments:

  1. Kortreist lykke, det er bare så utrolig fint. Dette skaper minner, springskallen forsvinner. Den kommer de seriøst til å glemme.
    Avdeling Holt/ Anja Holt Vil gjerne at du leser denne blogposten En sånn dagMy Profile

  2. 😊 hvorfor ikke. Jeg er litt for kjip til å la dem ligge i telt en dag det er skole dagen etter👎🏻 Burde kanskje revurdert dette litt.

  3. Husker det der fra min egen barndom. Det er jo lykke da. 🙂

  4. Hehehe, herlig! De siste setningene dine i innlegget: Spot on 🙂

Comments are closed