Å bestige en topp..

Da klokka var åtte i morges lå jeg i campingvogna og forbannet yr.no. Yr lovet meg strålende sol hele søndag, men det jeg hørte trommet mot taket var ikke akkurat sol. Pissregn var mer en riktig beskrivelse. 

Vel, ting kan snu seg og i løpet av de to og en halv timene det tok oss å stå opp, spise frokost og pakke tursekker så var været et helt annet. Målet for dagen var toppen av Finneskua 506 meter over havet. Delmålet var Finnesjurene. Noen fasinerende stenformasjoner i lia opp mot toppen. Tellturkasser utplassert på begge steder.

Vi startet med godt mot. Isa hadde med sin motivator og sang til og med en sang i bilen.

Gjengen klar til avgang..

Stien opp til jurene var bratt. Det vil si at å kalle den bratt er en underdrivelse. Den er kjempebratt. Men nettopp derfor passer den jo godt for unger. For unger flest liker å klatre. Og å henge i et tau mens man spiser høydemeter i en en forykende fart.. Første tekniske hvil var allerede etter trehundre meter da foreldrene fant ut at de hadde kledt på både seg selv og unger alt for mye klær. Så var det sjokoladestopp, kjeksstopp, kort drikkestopp og tissestopp. Pustestopp både i direkte og overført betydning.  Mange stopp, men alle som et prydet med spektakulær utsikt, selv for en garvet nordlending som er vant til slikt. 

Sjokolade, kjeks og drikkestopp

Utsikt…

Pustestopp…

Isa som koser seg på tur.

Jurene er endelig i sikte..

Så stolt av hun her som bar sekk på tur.

Kan en tur bli bedre? Å dra seg opp etter et tau, med en bratt skråning å falle ned om man mister taket.. Det er da man kjenner at man lever..


Endelig kom vi opp til jurene. Og de var spektakulære. Sagnet forteller vistnok at trollet her var forelsket i ei over fjorden. Så han skulle bygge seg ei bru for å besøke henne. Og så kom sola og brupilarer og alt ble til stein. Og visst var det trolsk der. Med digre steintårn, stup og brate skrenter. Og vi så trollbæsj og blomster som trollet antagelig skulle gi til hun jenta. Isa og venninnen begynte å bli skeptisk. For den stien snodde seg rundt hjørner og i skrenter og de plukket fine blader som de “skulle ha på kista si i begravelsen. For om ikke dette var en dødsfelle så visste ikke de..” Isa fortalte venninnen at det var helt normalt at mammaen dro dem med til livsfarlige steder og de visste aldri om de kom levende hjem og motivatorvenninnen begynte å bli litt blek og ville helst snu. Men med lovnad om lang pause fikk vi dem over den siste skumle kneika og en lysning med både sitteplass og postkasse åpenbarte seg.

  

Ei som ikke har høydeskrekk

  

Utsikt mellom to jur..

  

Eir

 

åååååjjjjjj!!!!

  

Trolsk..

Innover her?? Er du sikker mamma?

Mat, postkasse og ikke skumle omgivelser hjelper på humøret..

Dis på tur..


Etter en lang rådslagning og noen relativt omstendelige overtalelser var alle enige om at vi skulle fortsette til toppen. Hvem som var mest negativ, Isa eller hun som skulle være turens motivator var vanskelig å si for de byttet på å finne gode grunner for å snu. Selv om de som hadde gått forbi oss på vei opp nå kom ned og sa at nå var det riktig enkelt å gå det som var igjen. 

Litt oppi lia holdt det på å bli fullstendig krise. Eir slo kneet sitt og Isas venninne var usikker på om jeg var dårligst mor eller dårligst lege når jeg mente at hun kunne klare å forsette. Isa himlet med øynene og forklarte den dypt sjokkerte venninnen at det bare var sånn jeg var. 

Snur ryggen til en lite medfølende mor og trasker oppover…

 

Yme på vei mot en topp..

  

Utsikt langs veien..

  

Så nær.. Se unger, vi er straks fremme…

 
Men toppen var jo så nær. Det var jo nesten så vi kunne ta på den. Og Eir var jo helt enig i at det var jo skikkelig kjedelig å ha gått så langt uten å nå toppen. Så tårer ble tørket og tenner bitt sammen og så var vi i gang igjen. Til Isa og venninnens fortvilelse for NÅ var de helt sikre på at de skulle få snu.. 

Første delmål var en liten varde som vi så. Eir ledet an med de to andre jentene hakk i hel. Og hvilken belønning når man kom opp. Ikke bare Kvikklunch, men utsikt. Isa mente at resten av turen bare kunne være for dette var direkte leking med livet. Eir glemte alt om dårlige knær og strenet mot toppen. Henning tok ei venninne i hver hand og lovet dem at de kom til å overleve og jeg og Yme dannet baktropp..

Snart på toppen..

  
  

Fugløya i et annet perspektiv enn fra verandaen hjemme.

  

Pausevarde

   
 

Bare bittelitt bratt og langt ned.

  

Eir.

  
Og endelig var vi der. Og det var en litt mer enn middels stolt Isa som fikk navnet sitt i den boka. Og to venninner som bet i seg alt de hadde av høydeskrekk og satte seg foran varden helt helt på toppen for å bli tatt bilde av. Og utsikten var upåklagelig og solen skinte og jeg var så stolt at jeg kunne sprekke av alle fem unger. Dis ante foressten ikke hva hun var med på for hun lå i bæremeisen og sov. 

   

Fin plass å ta middagsluren..

  

Stolte venninner på toppen.

  

Yme på verdens tak

  

Vi klarte det!!

  

Eir på Finneskua

  

Isa, levende, ved godt mot og en smule kry.

 
Tre timer brukte vi opp. Og tre timer brukte vi ned. Og turen ned foregikk uten redsel, uten skader og med mange sjokoladestopp, matstopp, tissestopp, ventestopp og andre stopp.. Men vi kom da ned. Og en glad gjeng stillte opp til etterbilde på parkeringen.

   
    

Og når vi kjørte hjem så stoppet vi på moloen. Sånn bare for å strekke på bena og få et poeng til for det er jo en tellturkasse der. 

   
   
Og så fant vi ut at vi slett ikke orket å dra helt hjem. Så vi ligger i campingvogna enda. Så får vi heller stå tidlig opp i morgen og kjøre ungene hjem for klesbytte og få dem på skola.. Kvelden ble rundet av med Barbie, nøtteknekkere og Newton som i kveld handlet om forelskelse. Og grillet pølse i campingvogna. Og Ipad. 

Og nå er campinghelga over. Jeg skal legge meg og i morgen kommer mamma. Hun skal passe ungene, for på tirsdag drar jeg og Henning til Riga. Så stay tuned  for flere reisebrev…

 

Comments are closed