Knirk……

Hei.

Vi bor jo i et ganske nytt hus. I Mai 2012 flyttet vi inn. Og vi er jo fornøyde. Det ble som vi ville. Det er klart, noen kontakter er på feil vegg fordi vi trodde senga skulle stå på motsatt vegg. Noen vegger er litt mindre enn vi trodde slik at  bokhylla akkurat ikke passer og går en halv cm ut på vinduslista. Og den sjakta som skulle gå i veggen fra badet oppe og ned til vaskerommet…. Den ble det aldri noe av. Men alt i alt. Vi er veldig fornøyde med og glade i huset vårt.

Bortsett fra en ting. Gulvet. Det er fint å se på altså. Men når det kommer til knirking så skulle man tro dette huset var bygget i 1812 og ikke 2012.

Det er ikke så plagsomt på dagtid. Gulvknirkingen overdøves stort sett av et salig kaos og bråk.

Men nattestid. Dere forstår kanskje hvor jeg vil? Det er jo dette leggeprosjektet vi holder på med. Fremgangen er ikke akkurat enorm.

Vi har kommet dit at vi sover i egen seng. Sover flere timer i strekk. Enkelte netter er vi også våken flere timer i strekk. Enkelte netter er vi våken sikkert ti ganger. Men enkelte netter, som i går, da sover vi faktisk hele natta.

Så er det jo ikke til å stikke under en stol at vi har gått skikkelig i bjørnefella på et par ting. Som at puppen er bytta ut med ei flaske og at man sovner søtt og rolig i en armkrok med ei flaske.

Og da er det jo slik at man på en måte må forflyttes fra den armkroken.

Først må man reise seg fra stolen. Stolen knirker. Særlig når man reiser seg. Særlig når man reiser seg sakte. Og det er jo litt vanskelig å reise seg kjapt når man holder en klump i armene.

Så skal man legge klumpen ned i senga. Frem til hit bruker det å gå greit. Også selve overførselen fra armer til madrass går ofte bra. Så står man bøyd over sprinklene og stryker litt på håret, litt på ryggen, lar handa ligge litt oppå teppet før man sakte forsøker å rette seg opp. Nye knirk. Fra ryggen, fra anklene, ja jeg tror jeg burde være 90 år eller noe skal mæan høre på knirkene. Og ungen glipper med et øye. Men det går bra. Jeg er jo der. Ungen strekker på haka, legger hodet til rette, lukker øynene igjen og sover.

Så står man ved siden av senga til man har rukket å telle til syttifem veldig sakte. Da burde hun jo sove ordentlig. Man snur seg sakte og begynner å planlegge ruta mot døra.

Det første skrittet går bra. Bortsett fra at det igjen knirker litt i et ankelledd. Så kommer det tre rader med parket man må forsere som knirker noe ingernalsk. Men det bråker jo om du skal hoppe over dem også så du tråkker så sakte du kan ned på den midterste og blir belønnet med et kniiiiiiiiiiirk.

Du stopper før foten har tråkket ned med full styrke og holder pusten. Rolig pust høres fra senga så du setter hælen ned.

Så er det to stille skritt før du har et minefelt foran deg med tre skritt du bare vet knirker som et h….

Metodene er mange. Man kan skli foten inn på område og på den måten ungå noe av knirket. Man kan tråkke rett utti og håpe at ungen sover såpass hardt at det går bra. Du kan forsøke en ny rute, helt inntil veggen, eller helt ved skapet. Eller først midt i før du tar veggen for så skapet for å få opp døra.

Uansett hva du gjør så knirker det. Ikke bare et søtt kniiiiiirk, men mer KNIIIIRK, KNIRK, KNIIIIIIIIIIIIIIIRK, KNIRKKKKK!!

Igjen står du urørlig og holder pusten. Og om du er heldig er det bare en arm som skvetter til der borte i senga.

Neste trinn er å få opp døra. Man tar et fast grep om dørhåndtaket mens man presser døra inn mot karmen. Når du har fått dørhandtaket ned lukker du døra sakte opp og tråkker så stille du kan på parketten rett utenfor døra som du også vet knirker. Så gjentar du det hele motsatt vei til du står, uten å puste utenfor døra. Stillhet. Lykken bruser gjennom blodet.

Du tar noen lette steg ut i loftstua, retningen er staket ut mot soverom og egen seng. Håpet er minst to timer uforstyrret søvn.

Og joda, vi vet at ungen bør pludre seg i søvn, liggende i senga si, helst uten av vi er inne på rommet. Da vil hun, når hun våkner på natta vite at det bare er å legge seg ned og sove videre, uten mamma og uten flaske. Men mellom teori og praksis er det lysår…. og ganske mange knirk….

 

3 tanker om “Knirk……

  1. Hehe. Kjenner meg utrolig godt igjen ei forhold til knirk og andre lyder når en skal liste seg ut. Nå er den tida så og si over, nå er heller problemet at frøkna kommer gående og legger deg i senga vår. Sia jeg er då trøtt da klarer jeg ikke å følge ho tilbake til hennes seng og det ender med at ho søv inntil meg. Nå i påska hat ho søv i Anna seng, men da er det plutselig morran en gang mellom halv seks og seks og det synes e er litt vel tidlig. Så om det her er trenden foretrekke jeg at ho søv sammen med meg slik at vi ikke vpkne helt dør sju. Lykke til med trening og kos deg heime i kvinna. En fin plass ☺

  2. Hurra for knirkefellesskap og søvnprosjekter som krever list og metoder tuftet på dyrkjøpte, søvnløse erfaringer! Hadde ikke lillebror her i huset hatt en storesøster som var identisk vanskelig på søvnfronten, ville jeg vært hakket mer hysterisk enn jeg for øyeblikket er. Jeg vet med stor sikkerhet at jeg skal få sove igjen.. En gang.. 💤😉

Det er stengt for kommentarer.