Hvordan drepe turglede mest mulig effektivt…

Hei.

Etter å ha lurt på hvorfor folk i flere år har drevet å tellet turene de har gått på gikk det opp et lys for innbyggerne i Casa Didriksen forrige helg. Det er altså noe som heter Telltur. Det finnes en nettside som heter Telltur.no. Der registrerer man seg. Og så går man tur da. Til steder der det er satt opp postkasser. Og oppi postkassa ligger en kode. Vel hjemme fra turen går man inn på nettet og registrerer koden. Så tar man fine bilder og poster dem på instagram og bruker #telltur. Da kommer bildet ditt opp der på nettsiden. Her i Gildeskål er det ikke mindre enn 42 postkasser som er satt opp og lagt en kode i.

Hvis du i løpet av året har gått på 50 turer er du med i trekningen av et gavekort på 5000 kroner. Turene varierer i lengde og vanskelighetsgrad. Fra veldig lett tusling ut på en molo og til tindebestigning med tau.

Så nå har vi begynt jakten på tellturpoeng da. Og det skal jo ikke stikkes under en stol at vi er ganske rustne og uvante turgåere. Og motivasjonen hos de søte små er relativt liten. Ja den er vel ikkeeksisterende. Selv om Eir ser monn i det gavekortet.

Så i går, søndag tenkte jeg at vi skulle gå et sted vi aldri hadde gått. Planen ble lagt på lørdag og i beste pedagogiske stil forberedte jeg Eir og Isa på at dagen etter skulle vi på tur. Dis skulle plasseres hos bestemor og Yme skulle til en kompis.

Søndag morgen opprant og det regnet katter og hunder. Men Yr.no lovet lysning fra klokka tolv så til tross for at regnet slo mot ruta satte jeg og Eir igang med å koke kakao.

Vi var riktig så optimistiske og laget også ostesmørbrød vi tenkte å steke på bål og Eir mente hun skulle klare å bære litt ved.

Halv ett var vi i gang og det regnet ikke lengre. Målet for turen var todelt. Først skulle vi gå inn til Gildeskålkjelen. Det er en foss som faller rett ned i et enormt hull i bakken. Ingen av oss hadde vært der før. Jeg hadde forhørt meg med min kjære sjef som var der for to dager siden at joda, det var helt greit føre og ingen problem å ta med unger.

Turen startet med at jeg tråkket i en stor hundebæsj. Jeg burde tatt hintet der og da. Men jentene syntes jo dette var skrekkelig morsomt så vi trasket innover med godt humør.

Det ble etterhvert noe brattere. Det vil si. Stien vi gikk på var ikke bratt, men den lå i ei skråning. Og dalen smalnet mer og mer av. Isa ble mer og mer sikker på at dette absolutt ikke var en koselig tur. Etterhver var hun sikker på at den var direkte livsfarlig da hun så seg selv skli ned skråninga og havne nede i den iskalde elva i bunnen. Nevnte jeg at stien var relativt islagt og at det var litt vanskelig å helt finne fotfeste utenfor stien også.

IMG_1850

Litt utfordringer til tross vi kom oss stadig fremover og det var to litt slitne men fornøyde unger som stoppet for en liten rast.

IMG_1856

Rett etter rasten smalnet det virkelig av. Høye berg ruvet over oss på begge sider. Samtidig kom en haglskur og det ble nesten mørkt. Isa begynte å gråte og mente at nå var alt over. Og at dette var den mest redselsfulle tur hun noen gang hadde vært på. Eir mente at enten så var vi på vei inn i en felle eller så var det i beste fall en blindvei.

Men jeg skimtet en postkasse der fremme så vi trasket innover og plutselig var vi der. Fossen var fasinerende og litt bråkete og vi holdt oss på trygg avstand. Eir tok oppdraget med å skrive oss inn i boka mens Isa forklarte at hun absolutt ikke under noen omstendigheter hadde tenkt å gå ned samme vei.

IMG_1859

Jeg sa at vi ikke skulle samme vei ned. Vi skulle opp skråninga som utgjorde enden på klipa vi sto i. Så kunne vi gå  til Sundsvannet som var andre mål for turen og over fjellet andre veien ned. Eir ble sur, for hun likte jo veien vi kom opp, men Isa var allerede halveis opp skråningen i håp om bedre tider.

Da lød det et kjempebrak. Noe som måtte være veldig mange kilo med is løsnet og falt ned i fossen og ned i det hullet i bakken. Det hørtes jo ut som om verden raste sammen der vi sto. Trenger jeg å si at Isa på ny var overbevist om at hun kom til å dø der ute i skogen. Så løsnet enda mer is og et enda større brak gjorde at også Eir begynte å tvile på at vi kom ut av dette med livet i behold. Jeg må innrømme at jeg skvatt innmari selv også og forsøkte å tenke veldig rasjonelt at det ikke var noe is hverken til høyre, venstre eller rett foran oss som kunne rase, ergo kom vi til å overleve.

Den skråninga var en aldri så liten utfordring kan man si. Isa mente at sjefen min var splitter pine gal som sendte unger ut på slike turer! Akkurat da begynte jeg også å tvile på motivene til min sjef, men lot tvilen komme henne til gode og gikk ut fra at føret var vestentlig bedre to dager tidligere. Vi krabbet oss oppover den skråningen. Og det tok sånn ca et år. Da vi midt oppi der så stien man nok egentlig skulle følge til venstre.

Isa så på stien og hun så på meg. Og i fullt alvor sa hun: “koffør vil du at vi ska dø mamma?”

Stien ut av klipa var ikke lang. Det var vel ca ti meter før den sneiet rundt et berg og forsvant. Men de sju metrene var kantet med en glatt bergvegg på den ene siden og et stup på den andre. Og den skrånet ganske bra oppover. Man kunne nok, om man klarte å forsere den første halvannen meteren, gå inntil bergveggen der det var noe grus og noe mose og et buskas, men jeg var enig med Isa. Du skulle ha et ganske uttalt dødsønske for å gå der.

Jeg så at det var fotspor som fortsatte oppover og jeg regnet med at andre også hadde funnet ut at en annen vei var bedre. Så vi fortsatte opp og fant etterhvert en annen sti mot venstre der i allefall tre personer hadde gått før oss.

Etter å ha fulgt disse fotsporene i snøen en stund spurte Eir: “mamma e du sekker på at du veit kor vi e? Å kor vi ska?”

Jeg visste jo hvor vi skulle. Hvor vi var derimot var et litt mer åpent spørsmål. Isa erklærte nok en gang at dette var den grusommeste turen i hennes liv og at vi aldri kom til å se huset vårt igjen.

Plutselig krysset en autostrada stien vår og jeg forsto med glede at vi endelig sto på stien vi opprinnelig skulle ha vært på om vi hadde fulgt den isbelagte dødsstien i skråningen. Spørsmålet var bare hvilken vei vi nå skulle følge denne stien.

Jeg hadde ikke peiling. Vi forsøkte litt til venstre, men fant ut at kanskje Google maps og kartene på Telltur.no kanskje ville være bedre å følge enn min intuisjon. Så etter en rådslagning med teknologien snudde vi.

Og langt om lenge, fire tusen harebæsj og en god del elgbæsj senere nådde vi den andre postkassa. Jeg jublet, ungene var mer reserverte i sin jubel.

IMG_1865

Etter en ny rådslagning fant vi ut av vi skippet bålet. Så det ble kalde ostesmørbrød. Men varm kakao. Og sjokolade. Og kjeks. Eir var ikke særlig blid da hun nå hadde bært veden halve verden rundt til ingen nytte.

Så startet veien hjem. Fin sti, lett terreng og greit vær gjør noe med unger. Og bilder som dette kunne produseres til Instagram.

IMG_1877 IMG_1879 IMG_1882

Snart var det bare et hinder som sto mellom oss og den fantastiske fylkesvei 838. Et speilglatt berg som i bunnen endte i en elv. Isa som nå virkelig hadde fått opp spiriten satte seg på rumpa og hvinte nedover til stor fryd. Eir var litt mer uheldig og fikk en sju åtte spretthopp på noen gresstuer. Noe som resulterte i at hun var ett hundre prosent sikker på at hun brakk halebeinet i bunnen der.

Men vi nådde veien. Og begge jentene sank lykkelig ned i veigrøfta mens de ventet på bestefar som kom for å redde dem. I og med at vi hadde gått ned et helt annet sted enn planlagt var jo bilen parkert lysår unna. Lysår ingen av dem hadde tenkt å gå.

IMG_1888

Da jeg sto på badet i kveld spurte jeg Isa hva hun tenkte om tellturer, nå når hun hadde fått det litt på avstand. “Mamma, dæ va ein fryktelig, fryktelig tur! Mæn æ veit jo at de finnes koselige tura her i værden. Så æ håpa bærre at æ noen gang kain få opplev ein sånn.”

Så da satser vi på det. At neste tur blir koselig. Jeg tror vi tar den turen ut på den moloen. Jeg mener, hvor mange ulykker kan skje på en molo? Og til sommeren, da skal vi gå denne turen her en gang til. Jeg har følelsen av at det vil være en smule bedre…

 

6 Comments:

  1. Hahaha, “at vi får oppleve en sånn” er jo bare så flott sagt!!!
    Avdeling Holt/ Anja Holt Vil gjerne at du leser denne blogposten Lykke er….My Profile

  2. he, he Laila ! Noen ganger så er jeg glad for at terrenget jeg bor minner om Danmark. jeg, som så gjerne skule bodde ved fjell og vann. PÅ en annen side var det kanskje hos deg vi skulle bo, for det blir jo morsomme historier av sånne lite barnevennlige stier 🙂 Takk for at du nok en gang har fått meg til å trekke på smilebåndet 🙂

    Ha en glad dag !
    Nann karin Vil gjerne at du leser denne blogposten Å kunne gå langt ut i vannet uten å bli våtMy Profile

  3. Hvor mange ulykker som kan skje på en molo? Det er vann og bølger der, jeg vil si det potensielt kan skje mange ulykker på en molo. Men har man overlevd denne turen, så bli alt annet barnemat i forhold 😉 Tror jeg holder meg til barnetur-orientering.

    Vi er vel inne i den vanskeligste tiden nå, hvor det verken er skiføre eller beinføre, men det går mot lysere tider, og da blir det finere å gå tur også!
    Abelone Vil gjerne at du leser denne blogposten Regnbuekake uten egg og melkMy Profile

Comments are closed