Soving…… igjen.

Hei.

Som den oppvakte leser har fått med seg så har vi altså lagt Dis på eget rom. Og i stedet for den pinnestolen vi hadde ved siden av sprinkelsenga inne hos oss står det der en fin og deilig lenestol.

Den lenestolen er ganske god å sove i. Når man sitter med en arm hengende over en sprinkelseng og stryker på en rygg. Eller når man sitter med en dypt sovende unge i fanget, på brystet, i armkroken i en time før man tar sjansen på å legge henne over i senga. Hvorpå hun selvfølgelig våkner fordi du ventet for lenge og så blir du sittende en time til. Når du så går og legger deg, litt sånn småfrossen og i halveis koma der ti over fem så blir du liggende å vente på at det skal sprake i babycallen og du tenker at du egentlig bare skulle bli sittende i den stolen.

Som dere forstår så har jeg og stolen blitt ganske gode venner den siste tiden. Og det værste er jo at Dis har sovet det meste av tiden jeg har sittet der. Det er bare det at hun har sovet oppå meg. Dog ikke med puppen i munnen så det har vært fremgang å spore. Hun drikker nå flaske som en helt.

Så forleden natt tenkte jeg at dette her er jo ingen vits. Da kan jeg jo like godt ligge i senga med henne på armen. Sånn bortsett fra at jeg faktisk sover bedre i den stolen da…

Så da satt vi der igjen. Hun på innsiden av sprinklene og jeg på utsiden og et visst raseri var å spore hos den unge damen. Jeg småsov litt, hun kjeftet, jeg strøk og hun kjeftet, jeg sang og hun kjeftet. Da jeg tuslet inn i senga klokka halv fire tror jeg hun var like lei av meg som jeg var av henne. I allefall så jeg for meg at det hun drømte der hun lå å smilte å søvne var mammaen satt bak lås og slå. Neste morgen var ingen av oss lei av hverandre. Hun var i et strålende humør hele dagen og viser ingen tegn til å være langsint.

Så i går kveld så jeg for meg en ny natt i stolen. Leggingen gikk fint, så var vi oppe noen ganger i løpet av kvelden og Henning var oppe siste gang rundt halv ett.

Og så sov hun til halv sju!

Så da tror dere vel at jeg sov min søteste søvn i senga mi? Våknet klar og opplagt halv sju. Seks hele timer sammenhengende søvn.

Selvfølgelig ikke!

Halv to var jeg fortsatt ikke sovna for jeg lå jo å ventet på at hun skulle våkne

Ti på tre våknet jeg sittende i senga, måtte sjekke at babycallen hadde batteri for det var fortsatt ikke en lyd.

Kvart over tre var det en lyd, men så ble det stille med en gang igjen.

Halv fire sjekket jeg batteriet igjen.

Kvart på fem våknet jeg og var sikker på at jeg hadde hørt en lyd, skrudde av babycallen for ikke å vekke Henning, var kommet nesten over loftstua før jeg fikk med meg at det jeg hørte var stillhet.

Fem over fem bråvåknet jeg og skrudde på babycallen igjen for jeg hadde jo glemt det da jeg kom tilbake fra turen over loftgangen.

Klokka seks måtte jeg på do og lurte litt på om jeg ikke burde gå å sjekke at hun i det minste pustet.

Halv sju kom Yme og fortalte at det var dag. Babycallen spraket og Dis fortalte også at det var dag og jeg la meg bak i senga og tenkte: endelig! Så sto vi opp. Jeg lurte på hvorfor i all verden jeg var så trøtt. Dis hadde jo sovet hele natten…

Så i natt tror jeg at jeg setter meg i den stolen og sover. Det er tross alt mye enklere å sove når ungen er våken…

Våken og klar for frokost! Noen sov nemlig seks timer i natt!

Våken og klar for frokost! Noen sov nemlig seks timer i natt!