Kjære Jonas.

Hei.

17.oktober 2005 satt jeg på et hotell i Portugal. Jeg og min kjære var på vår første og til nå eneste sydenferie. Jeg satt foran en dårlig PC i resepsjonen og lastet inn VG’s sider. Og jublet. Du var utnevnt til utenriksminister. Det var første gang Henning uttalte setningen: han er vel grei nok, men SÅ fantastisk er han da ikke.

Vel jeg syntes nå det da, og jeg har i etterfølgende år blitt mer og mer fornøyd med deg. Jeg så på det som en lykkedag da du i 2012 ble helseminister. Da ble du liksom «min» på ordentlig. Jeg er jo i helsevesenet mener jeg..

Og jeg syntes, med handa på hjertet at du var rett mann til å lede Arbeiderpartiet. For all del, Jens er en likanes kar, men du.. Folkelig på et annet sett, selv med penger i banken. Og når folk begynner å snakke om tåkefyrsten så har jeg alltid forsvart deg med at du er den eneste toppolitiker som tør å snakke om en sak fra to sider. Og det er i min bok en styrke, ikke en svakhet. At folk og journalister ikke klarer å høre etter lenge nok til å få med seg poenget er jo sørgelig og ikke minst ergelig da poengene gjerne er svært vel funderte.

Og jeg fikk nesten en tåre i øyekroken da du sa at vi har både hjerterom, husrom og ikke minst økonomi nok i dette landet til å ta i mot 10 000 kvoteflyktninger fra Syria.

Men nå Jonas, nå tror jeg, og det er med tungt sinn, at jeg er nødt til å si farvel.

I 2008 sa du i et intervju i dagbladet: «Det var en magefølelse om hvor jeg hører hjemme politisk. For meg ble Arbeiderpartiets verdigrunnlag og sterke tro på fellesskap og rettferdighet avgjørende» Du svarte dette da Dagbladet spurte deg hvorfor du i 1988 hadde takket nei til å bli utenrikspolitisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe.

Det har strømmet mye vann i bekken siden den gang. Eller vi kan kanskje si at det har strømmet mange flyktninger over grensa ved Storskog.

For jeg lurer på hvor verdigrunnlaget til arbeiderpartiet har blitt av? Eller verdigrunnlaget ditt? Og troen på felleskap og rettferdighet. Og får jeg lov for egen regning å putte inn solidaritet. Har det forsvunnet rett ned i lomma på Sylvia Listhaug? Som forøvrig virker å være din nye bestevenn.

I høst, da media viste bildet av en liten druknet treåring var nemlig verdigrunnlaget ganske klart. Verdigrunnlaget var at det var mennesker vi snakket om. Det var ikke tall, en homogen stormende masse, lykkesøkende svindlere og gullstolpassasjerer. Det er det nå. Nå snakker vi ikke om mennesker lengre. Du snakker ikke om mennesker lengre. Du og bestevennen Sylvia snakker et språk som jeg i mitt arbeiderpartihjerte ikke forstår. Og som er lysår unna sterk tro på fellesskap og rettferdighet. Og i allefall ikke har noe med solidaritet å gjøre.

Og det er ganske klart at når vi ikke lengre har med mennesker å gjøre, men med rene tall og utgiftsposter så trenger vi heller ikke å høre historiene før vi returnerer tallene tilbake til hvor de nå enn kom fra. Historiene til et tall er jo rivende uinteressant.

Personlig trenger jeg ikke et bilde av en død treåring for å huske at vi må snakke om mennesker. Personlig glemmer jeg heller ikke at det ligger mennesker gjemt både bak tallene, under gullstolene og nå hutrende i 30 minus i finnmark mens de livredd gjemmer seg for norsk politi.

Og jeg har et ørlite håp om at du også, et sted langt der inne i underbevisstheten, kan grave frem igjen den tanken. For du har ansvar. Du har et mye større ansvar enn meg. Ja, jeg vil til og med påstå at du har et større ansvar enn Listhaug. For det er på din vakt du har gitt henne muligheten til å løpe løpsk. Du med ditt brede forlik i stortinget som har lukket Norge som en hermetikkboks og i praksis gjort det umulig å søke asyl her i landet uten hjelp av menneskesmuglere.

Selvfølgelig skal ikke Norge ta i mot alt og alle. Selvfølgelig skal man sende ut igjen de som helt åpenbart ikke har et beskyttelsesbehov. Selvfølgelig skal mennesker som har bodd 7 år i Russland og hatt jobb i fem av dem sendes tilbake. Og selvfølgelig må den største delen av Norges hjelp til flyktninger skje i leirer nært hjemlandet. Men noen skal vi ta i mot. Noen skal vi la komme inn i varmen. Noen skal vi la få smake på suppa inni hermetikkboksen vår. Og for å velge ut disse noen så må vi se menneskene, og vi må høre på historiene. For å si det på et språk som tydeligvis er mere brukt for tiden, vi må realitetsbehandle søknader.

Og hvis vi bare kunne være enige om at vi igjen begynte å snakke om mennesker i stedet for tall, så kanskje det også ble lettere å si at vi som et minimum må behandle dem med respekt. Å lyse en lommelykt i øynene på dem klokka fire på natta, dra unger ut av sengene og samle dem i busser… Det er ikke særlig respektfullt. Faktisk så er det ikke et snev av respekt i en slik handling. Og om jeg ikke tar helt feil så strider hele greia ørlite granne mot menneskerettighetene også. Hører du? Det strider mot menneskerettighetene. Hvordan i all verden kan gjerninger som strider mot menneskerettigheter forsvares som strengt, men rettferdig og riktig av Arbeiderpartiets leder? Det er jo selvmotsigende så det holder.

Men igjen. Klart at de fleste som kom i høst skal tilbake. De skal returneres. De skal ha avslag på sine søknader og sendes ut igjen. Men det er måten vi gjør det på. Måten du og det brede forliket har sagt at Norge nå kan oppføre seg mot disse menneskene. Og den måten strider imot alt jeg trodde og mente både du og Arbeiderpartiet sto for. Og om du nå tenker at jeg jo bare en uvitende stakkar i min egen mammaboble så kan du jo lytte til din kollega, ordføreren i Sør-Varanger. Om han i oktober kunne fått eneråderett over sin kommune tror jeg han hadde håndtert dette bedre enn både du og Listhaug har gjort. Med strenghet, men med en respekt og en rettferdighet dere ikke har klart å vise.

Så farvel da Jonas. Jeg håper vi møtes igjen.

jonas

 

7 tanker om “Kjære Jonas.

  1. Bra skrevet og oppsummert! Enig! Blir ofte beskyldt for å være naiv, men er ikke det. Klarer å se dette fra flere sider og perspektiv, men respekt og verdighet. – det må vi klare!

  2. Takk for velskrevet meningsytring! Har delt den via Facebook i flere grupper – den fortjener å nå frem til flest mulig!

  3. Delte med sårt hjerte.., jeg følte hvert ord, og det kommer han til å gjøre også får vi håpe!

  4. Tusen takk for en glimrende artikkel. Jeg skrev et mye kortere men lignende innlegg for bare noen minutter siden på min Fb-side.
    Det verste er ikke regjeringen (det kom som forventet), men støttepartiene som lar denne mindretallsregjeringen herje slik.

    Georg Hansen, Tromsø

Det er stengt for kommentarer.