Når barndommen tråkkes på…

Hei.

Jeg vil vel påstå at jeg hadde en helt ok barndom. Det var ikke bare solskinn og vaiende blomsterenger som jeg sprang barføtt i, men den var liksom ikke nitrist heller. Rimelig normal vil jeg vel si.

Og alle har vi vel minner fra vår barndom som gjør oss varme og gode om hjertet. Lukter, smaker, sanger… Jeg vil i dag fortelle om en smak.

Jeg er ikke så avansert å tifredstille i matveien. Tomatsuppe gjør meg ganske lykkelig. Fiskekaker også. Men en ting trumfer det meste når det gjelder gode barndomsminner og smak. Det er kanskje like mye situasjonen rundt når dette ble fortært som selve smaken, men jeg synes jo også det smaker godt.

Stort sett ble dette fortært på en rasteplass nord eller sør om Trondheim. Kokt på primus. I en liten kjele. Servert på de orange plastfatene som var i picnicksettet som vi brukte to ganger i året. Når vi kjørte på ferie og når vi kjørte hjem. Spist med de orange gaflene som også var i samme sett. Med brus i de orange glassene.

Og det inneholder alt man kan ønske seg. Saus. Som jeg med handa på hjertet synes smaker godt. Pasta. Hvilken unge på tidlig åttitall jublet ikke når den gudsjammerlige kjedelige poteten for en gang skyld ble byttet ut med pasta? Pølser. Små morsomme pølser. Til og med mindre enn sossiser. Og de rett og slett smelter i munnen. Og kjøttboller. Whats not to like????

Jeg snakker selvfølgelig om Spaghetti á la Capri! Denne fantastiske hermetiserte rett som rett og slett er som manna fra himmelen. Jeg elsker Spaghetti á la Capri og hver gang jeg spiser det kjenner jeg solen som alltid stekte ned på rasteplassen og forventningen om en lang sommerferie hos mormor.

Men den siste uka har mine barndomsminner blitt tråkket på. Ikke bare en gang. Men flere.

De som følger meg på Instagram har nok ikke unngått å legge merke til at når jeg murer meg inne på vaskerommet med tre tonn klær å brette så er det med underholdning på øret. Den fantastiske pappapodcasten Fedrelandet. Med to fedre som ser skrått både på seg selv, pappaliv og også oss mødre. De er morsomme. Jeg ler høyt. Men sist gang ble latter til gråt må jeg si. For under den faste spalten der de tester ting var det min elskede Spaghetti á la Capri som lå under lupen. Og bare for å si det kort og brutalt. Den fikk ikke særlig bra respons hos testpanelet. Det ble uttalt flere ukvemsord. Men det er vel ikke annet å vente, oppvokst i Steinerhjem som de er. Ikke noe galt om Steinerhjem, men jeg ser for meg at det ikke er Spaghetti á la Capri som er korrekt å servere der. Men jeg hadde forventet mer altså. Superpapsen, den ene av de to fedre, han som smakte, han sank noen hakk der altså. Og jeg hadde i allefall trodd at han hadde vett nok til å forstå at maten må varmes før den spises… Men sånn utenom denne blemmen, så anbefales Fedrelandet på det sterkeste!

Dypt skuffet over fedrene i fedrelandet skulle jeg slappe av med litt hjernedød tv. Og hva er da bedre enn å se på at andre ser på tv. Altså det morsomme programmet Sofa. Der de denne gangen så på Matagentene. Som testet boksemat. Norsk hermetikk. Og testet det opp mot hundemat! Hundemat!! Min elskede Spaghetti á la Capri ble altså sammenlignet med hundemat. Og dette her var dobbel tragedie for å si det mildt. For ikke bare uttalte testpanelet i Matagentene at dette så ut som hjernemasse på fat og enda værre ting. Men de som satt i sofaen satt og brakk seg og måtte frem med spybøtter bare av å se at andre spiste det. Jeg har ikke ord!

Med ett var mine barndomsminner forvandlet til å sitte på en rasteplass et sted i Trøndelag i øs pøsende regn, ikke fikk vi fyr på primusen og mamma hadde glemt brusen.

Spikeren i kista kom på torsdag kveld. Henning var på dagvakt så jeg disket opp med Spaghetti á la Capri til meg og ungene. Isa spiste så hun holdt på å sprekke og jeg var så stolt så stolt. Om ingen andre i Norges land liker det så holder i allefall jeg og Isa stand. (Nei, jeg NEKTER å si hva Eir beskrev maten som og jeg NEKTER å fortelle at Yme mente at pølsene var for mye kokt. Hva vet vel en treåring om mat???)

I allfall. Henning kom innom og hentet Eir og de dro rett på skyting. Henning hadde ikke spist hele dagen. Så han spurte Eir hva som var til middag hjemme. Spaghetti, kjøttboller og pølse svarte Eir.

Henning så nok for seg noe helt annet da han kom opp trappa og spurte «er det noe mat igjen?» «Men pappa, det er sånn på boks altså» Eir grøsset ned over ryggen da hun sa det og jeg funderte et øyeblikk der på å gjøre henne arveløs. «Åhhh, ja altså, sånn boks, sånn som mamma liker, ja altså, det er ikke egentlig så nøye med den maten..»

Nå hadde jeg og Isa spis opp nesten absolutt alt, så egentlig unnet jeg ham ikke den skiva med mikrovarmet Spaghetti á la Capri som han spiste mens jeg sendte ham varme og kjærlige blikk (mer istapper som boret seg inn under huden).

I min siste versjon av barndomsminner er vi tomme for gass, boksåpneren brekker og det endte med skive med kokt egg med sånn grønn ring rundt plommen. Men bare vent til neste gang jeg åpner en fersk boks. Da skinner atter en gang solen over rasteplassen rett sør for Grong, brusen sprudler, ferien er like om hjørnet og livet er skjønt! Spaghetti á la Capri, I love you!

IMG_0372 IMG_0373

 

10 tanker om “Når barndommen tråkkes på…

  1. Ingenting å utsette på Spaghetti à la Capri! Vi har det av og til i heimen, her også. Det er kanskje ikke så spennende mat, men det duger. 🙂
    Rødhette Vil gjerne at du leser denne blogposten Sukk!My Profile

  2. Må med sorg meddele at jeg har aldri smakt denne fantastiske retten. 🙁 Men har minner om pasta og 80-tallet likevel. Mamma lagde, og lager fremdeles, en helt fatastisk pasta bolognaise som alle elsker. Men av en eller annen grunn så hadde ikke hun fått med seg at pasta skulle erstatte potet, så vi spiste begge deler. Først ut i 2000 og noe når div kjæresteprosjekt begynte å åpne munnen om dette gikk det opp for meg at det var litt overkill…Men fremdeles når jeg bruker hennes oppskrift, så srveres det dobbelt opp. Kun jeg som spiser det da. Min samboer og min egen kjødelige datter svikter totalt!
    Lurer på hva lavkarbofolket ville sagt til denne oppskriften… 😉

  3. Vi snakket om spagetti ala Capri her om dagen faktisk!
    Og den er det av mine barndomsminner jeg ikke tør å smake på av redsel for å bli veldig veldig skuffa.
    Det og sånn hjemmelaga brus. Soda streamer 1.st generation!

  4. Herlig lesing! Her i huset har vi også denne retten av og til. Når ting må gå fort, og vi ikke har ork til å finne på noe annet. Føler vi oss riktig gærne, så «pimper» vi den opp med litt ekstra krydder (provencekrydder eller pepper), og kanskje til og med litt reven ost på toppen 🙂 Jeg synes det er ganske godt. Altså: jeg har større favoritter, men det er heller ikke noe jeg griner på nesen av. Det kan i alle fall på ingen måte sammenliknes med dyremat. (Jeg så også på Sofa.)

    Sant å si er jeg av den mening at det er i overkant mye politisk korrekthet omkring kosthold for tiden. Når begrep som ortoreksi er i ferd med å etablere seg, selv om det ikke er en helt offisiell diagnose, så tolker jeg det i alle fall som at det finnes litt flere enn godt er, som tenker litt mer enn godt er, på at alt skal være ekstremperfektsunt, alltid.
    Man er neppe noen dårlig person om man ikke lager alle retter fra bunnen, og av økologiske råvarer til enhver tid. Jeg tror det ligger mye god mental helse i å ikke bekymre seg over om alt man får i seg er heeeelt kjernesunt alltid. Og hva er sunt? Og i hvilke mengder? Møter du mange i din jobb med slike tanker? Og hva svarer du dem?

  5. Haha du skriver så levende og bra. Jeg flytter liksom inn i familien din når jeg leser🐓

  6. Vi spiste nå og da Daumann på Boks til middag i min barndom. For det ELSKA søstra mi. Og det som er godt på tur må jo være godt hjemme også. (Jeg får frysninger.)
    Og så var vel faren min litt lat også og det var ganske enkelt å varme en boks.
    frkfigenschou Vil gjerne at du leser denne blogposten S l g n e s lille k l a g e s a n gMy Profile

  7. Jeg har også spist min del Capri altså, men det er lenge siden nå. Det jeg har spist vanvittige mengder av er derimot Max-boller, kjøttboller i paprikasaus. Og det MÅTTE være potetmos fra pose (!) til. I dag spiser jeg ingen av delene. Pose-mos fatter jeg ikke at jeg fikk i meg og de har jo ødelagt sausen på Max-bollene helt, nå er det vel tomatsaus og ikke paprikasaus også.
    Anne Berit Vil gjerne at du leser denne blogposten En liten tur i skogen…My Profile

  8. Åh, hallo! À la capri er jo heelt himmelsk <3 Min favoritt da jeg var liten, og fremdeles langt fremme i boka når jeg skal velge kjapplaget mat 🙂

Det er stengt for kommentarer.