Egnet til å være mamma?

Hei.

Det finnes dager der jeg tenker at det å være firebarnsmamma rett og slett ikke er kompatibelt med å være god mamma. Døgnet har ikke nok timer, jeg har ikke nok armer, jeg har ikke nok ører og fanget er ikke stort nok.

Som når jeg i morges kom på at vi jo helt hadde glemt å skrive invitasjoner til Eirs bursdagsselskap kommende lørdag. Og glemt å kjøpe fondant til kaka…

Eller når Isa, for første gang på evigheter spør om vi kan lese en bok på sengekanten og jeg svarer at “så klart kan vi det jenta mi, jeg skal bare legge Yme først og så kommer jeg inn til deg” Så tar den legginga av Yme litt lang tid og når jeg kommer ut av rommet hans har jeg jo helt glemt hun som ligger på det andre rommet. Før jeg etter 40 minutter hører det tasser i trappa og det kommer et forsiktig: “ha du glæmt mæ mamma?”

Eller når Yme raser rundt på gulvet og jeg jo VET at hvis jeg setter meg ned og leker litt sammen med ham med de lekebilene så får jeg ikke bare en roligere gutt, men også en lykkelig gutt. Men Dis har bæsja og må skiftes på og etter at det er gjort så må hun ha pupp og jeg tror jeg gjentar NÅ ROER DU DEG LITT NED! ca 30 ganger i stedet for.

Og når Dis for tredje gang samme dag ikke får sove så lenge som hun trenger og vil, fordi det er noe annet som skjer og som jeg bare må ta henne med på for å få logistikken til å gå opp og hun stirrer på meg med store klagende øyne som sier “nå igjen??”

Eller når jeg kjører for å hente Yme i barnehagen, og stopper innom butikken, og er kommet nesten hjem før jeg kommer på at jeg jo har glemt hele ungen.

Eller når Eir egentlig prøver å hjelpe til ved å ta med Yme ut i stua for å leke, men det blir et støynivå som er uten like, Dis våkner selvfølgelig og jeg bare blir sur i stedet for å si takk for hjelpen.

Det er da jeg lurer på om jeg egentlig gjør noe rett her i verden, og om jeg i det hele tatt skulle hatt unger…

Joda, supert at dere hjelper til med å passe Yme, men....

Joda, supert at dere hjelper til med å passe Yme, men….

Og derfor kunne jeg ha kysset tannlegen min i dag! For når jeg klaget over et sånn tanpussetimeglass som viser at det har gått to minutter, og at å pusse tennene på en treåring i to minutter er en ganske vanskelig oppgave, så sa den fine fine tannlegen:

Hvis du rekker over alle tennene hans hver gang du pusser skal du være storfornøyd!

I kveld, etter at en totalt utslitt treåring hadde vrælt for kveldsmat/ikke kveldsmat, genser/ikke genser, må på do/vil absolutt ikke på do, vil ikke, vil ikke, vil ikke legge meg, så hoppet vi rett og slett over hele tannpussen og gikk rett til senga og ei superspennende heksebok. Og jeg er sikker på at tannlegen ville klappet meg på skuldra og sagt: du er ei super mamma!!

 

3 Comments:

  1. Da jeg var liten og vrang sa mamma i blandt at om jeg ikke ville pusse tennene så skulle jeg i det minste spise en eplebit. Noe med at fiberet i eplet skulle “rense” tennene. Og spise skorpen på brødskivene måtte jeg alltid, for å få “perletenner” – igjen fiber og harde kanter som skulle slipe tennene fine. Vet ikke om noe av det kan bevises vitenskapelig, men: jeg har ganske fine tenner, trengte ikke regulering, og hadde ikke hull før jeg ble 10 år: det var da jeg fikk bestemme at alle ukepenger skulle brukes på snop.

  2. Fantastisk! Takk! Akkurat den følelsen har jeg også hatt – sann omtrent daglig de siste omtrent 3 årene.

    Etter å smilende ha forsvart at “joda 4 barn blir kjekt det” som gravid, er det ganske vanskelig å innrømme at det er kjekt med at fire er mye mer enn noe annet! Ingen av de tidligere økningene i antall barn kan sammenlignes med den fra tre til fire.
    Rita Vil gjerne at du leser denne blogposten Jeg hadde telt minutter og sikkert sekunder; stingene er boooorte!My Profile

  3. Det er vel bare mummimamma som egentlig er egnet til å være forelder, og hun er en litterær figur. Vi andre får bare gjøre vårt beste.
    frkfigenschou Vil gjerne at du leser denne blogposten Bare så du vet det så har du hjerneskadet ungen dinMy Profile

Comments are closed