Når du tror det verste……

Hei.

Tenkte i dag at jeg skulle komme med et tips her på bloggen. Det er jo et aldri så lite problem for mange om sommeren at badevannet er akkurat litt for kaldt til at det er behagelig å bade.

Man går sakte utover og håper og ber om at ingen av de andre, de som allerede har kommet seg under, skal sprute. Man går cm for cm og holder på å dø for hver ny mm av varm hud som dekkes av kaldt vann.

Så teller man til tre inni seg for å sette seg på huk, men på to og en halv ombestemmer man seg og går sakte litt lengre ut. Finner ut at det kanskje er bedre å bøye seg fremover og legge på svøm og teller til tre en gang til.

På to og en halv så finner man ut at det kanskje er bedre å stå helt stille å la kroppen venne seg litt til temperaturen først. Og så gir man opp og går sakte opp til stranda igjen og tenker at det er jo fint å sole seg også.

Vel, her er tipset som gjør alt dette unødvendig, som får deg til å glemme kaldt vann og som får deg under på null komma svisj: DU TROR AT UNGEN DIN HAR DRUKNA!

For jeg satt jo der i strandstolen. Solen skinte, Dis sov i vogna. Jeg satt og tittet på Yme og Isa som bygget sandslott i vannkanten.

IMG_8322

 

Eir, som siden vi ankom østlandet, omtrent har utviklet både finner og svømmehud hadde for litt siden padlet innsjøen rundt på en oppblåsbar madrass på jakt etter den blå delfinen vår som stakk av i vinden. Hun drev nå og øvde på dykking.

Ser du Eir? Pappa gikk ned mot strandkanten. Jada, hun er rett her ute. Jeg så utover vannet. Hun var da det? Hun var da her for fem sekunder siden. Der var de to damene med hver sin lille unge, der var de tre guttene som plasket, der var…….. DER VAR IKKE EIR!. Det var ikke flere unger i vannet. Det var  åtte mennesker i sted og nå var det sju. Men der ute… Der ute Eir var i sted.. Der var et plask! Og så var det helt stille vann…

Utallige facebookstatuser om stille drukning, høylytt drukning, drukning generelt og mer drukning for gjennom hodet mens jeg løp ut i vannet. Når det nådde meg til litt over knærne la jeg på svøm. Mot plasket, mot der det nå var helt stille.

Legehjernen virket nogenlunde ennå. 5 innblåsninger, 15:2 i allefall om pappa hjelper til, alene blir det vel 30:2. Få pappa til å ringe 113. Det må da finnes ambulanser og helikoptre her på østlandet? Hvor er nærmeste legevakt? Har de intensiv på Ahus? Er de like flinke som i Bodø? Og klarer jeg å dra henne opp og inn? Hun er jo ganske tung.

Mammahjernen fungerte særdeles dårlig. Hvorfor i all verden kjeftet jeg for at hun absolutt skulle ha bare den ene selen på seleshortsen festet og den andre hengene løst. Og den lebestiften. Hva i all verden betyr det om ungen vil gå med knall rosa lebestift? Ingen verdens ting. Og at hun ble kliss våt på Tusenfryd i går, det var vel ingenting å kjefte for, var det det da?? Jeg har jo vært verdens dårligste mamma, jeg skal aldri, aldri, aldri kjefte igjen om hun bare stikker hodet opp av vannet nå. Vet hun i det hele tatt at jeg er glad i henne? Har jeg sagt det noen gang? Jeg har da vel det? Jeg klarer bare ikke å huske det nå….

Jeg når frem til stedet der jeg så plasket og dukker under. Og ser absolutt ingenting! Helt svart, grumsete vann. Og langt til bunnen, jeg når ikke bunnen, sparker rundt og prøver å kjenne noe. Dukker under, men hverken ser eller kjenner eller finner noe. Dukker opp og roper på henne. Tenker at det er jo helt idiotisk å rope på en unge som ligger kald og død rett under meg, jeg må jo heller rope på noen andre og få flere til å dukke og lete, rope på pappa og få ham til å ringe 113, men jeg roper på Eir en gang til mens jeg ser for meg kirke, begravelse og lurer på hvordan man organiserer frakten av en død unge fra østlandet og opp til nordland. Hvilke sanger spiller man i en barnebegravelse? Hun satt jo nettopp på stranda og sang, hva var det hun sang? Jeg må huske det? Og Dis, som ikke kommer til å huske storesøsteren sin. Hun er alt for liten til å gå i begravelsen til søsteren sin. Jeg trekker pusten for å dukke igjen.

Ja? Et rop fra skogkanten. Eir kommer ruslende ut fra skogen og ned mot vannet. Æ va på do! Hun kommer svømmende mot meg mens jeg svømmer innover så jeg når bunnen med bena.

Det er bare så vidt jeg husker løftet om å aldri, aldri, aldri kjefte mer. Du må si fra når du går noe sted! Jeg trodde jo du var drukna! Jeg dykket og så etter deg og trodde du var død! Ikke det mest pedagogiske å si til ungen sin, men altså..

Eir svømte videre og gjenopptok dykkeøvelsene og jeg sto en stund og så på min fantastiske datter. Min fantastiske LEVENDE datter. Som hverken var kald, død eller druknet, men som er sta, egen og så fryktelig ulik meg men alikevel min. Som vil sminke seg og være så mye større enn hun egentlig er men alikevel bare er åtte og ikke forstår hvor redd en mamma kan bli når hun ikke sier ifra når hun går på do. Min nydelige datter som en dag skal gifte seg og få barn og bli akkurat det hun har lyst til. Mens jeg blir gammel og grå og kommer til å være akkurat like glad i henne da som nå, uansett om hun gifter seg med en slabbedask og blir et eller annet uten fast inntekt slik at vi må sponse henne med penger til hun er førti.

IMG_8321

 

I kveld har jeg atter vært uansvarlig mor og latt Eir og Isa sykle helt alene langs sykkelstien her for å besøke en lekekamerat. Eir syklet fra Isa på tur hjem, fikk litt kjeft og måtte sykle tilbake for å hente søstra som da selvfølgelig tippa og fikk all medlidenheten når de kom hjem. Jeg som aldri, aldri, aldri skulle kjefte mer. Livet er hardt og urettferdig for eldstemann. Men hun har i allefall et liv. Et liv som jeg akkurat i dag er utrolig takknemlig for. Så får hun heller leve med en litt dårlig mamma.

En tanke om “Når du tror det verste……

  1. ÅÅÅ den følelsen. Jeg har kjent på den følelsen. Jeg var kvalm etterpå. Og når det skjer andre noe tenker jeg fremdeles «hva om han ble drept den gangen». Mammahjernen hadde hatt godt av å ha en av-bryter innimellom.
    Kirsti Vil gjerne at du leser denne blogposten Jeg vil løpe. Nå!My Profile

Det er stengt for kommentarer.