Og plutselig var de fire…

Hei.

Da var hun her plutselig. Og som med de andre tre så føles det jo som om hun alltid har vært her, selv bare etter en uke. Og tusen tusen takk for alle gratulasjoner både på melding, mail, facebook og instagram. Jeg har ikke fått svart alle, men gjør det her nå.

Fødselen ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde jo en plan om at denne gangen så skulle alt smårusk og “feil” fra de andre fødslene unngås. Jeg var jo tross alt fjerdegangsfødende og hadde en klar stategi på at denne gangen skulle jeg ta litt styring selv..

Vel. Riene startet mens jeg lå og pjusket Yme på ryggen og ventet på at han skulle sovne søndag kveld. Henning sto ute og malte. Jeg fant ut at jeg ikke gadd å hente ham inn for de var hverken sterke eller regelmessige. Yme sovnet og jeg gikk ned og en halv time senere kom Henning inn.

Vi ringte svigers bare for å si at de trengte nå ikke gå å legge seg så veldig tidlig for mest sannsynlig skulle vi til Bodø.

Etter en time var riene både sterkere og regelmessige og jeg ringte føden og de ba oss komme. Svigers kom og vi dro. Det er jo tross alt 10 mil å kjøre… De andre gangene har riene blitt litt svakere på turen til Bodø, men ikke denne gangen og jeg lurte litt på hvordan jeg skulle komme meg fra parkeringen og opp i 7.etage.

Vel oppe fant jeg en do, for jeg holdt ærlig talt på å tisse meg ut, ingen god kombinasjon med rier. Og så gikk vannet. Til Hennings store glede. At vi var kommet inn på sykehuset altså. For med Isa gikk det i bilen..

Da ble det litt fart på jordmødrene. “vet du om hodet er festet?” Vel, det hodet var så lite festet som det kunne bli så nei… Alle mine planer om å stå og gå og hjelpe babyen ned gjennom fødselskanalen mens jeg nippet forsiktig til lystgassmasken forsvant som dugg for solen.

Det ble ryggleie, kjempesterke rier veldig fort og pressetrang. Nipping til lystgass ble omgjort til å trykke lystgassmaska så langt inn i ansiktskjelettet som mulig og jeg holdt vel på å slå til Henning da han foreslo å holde maska litt for meg mens jeg kledte av meg.

Det var litt vanskelig å finne fosterlyden…  LIS-lege kom og tittet, overlege kom og tittet… Og jeg fikk forklaringen på hvorfor den lystgassen funket en smule dårlig innimellom. De skrudde den av og satte på oksygen innimellom. En liten detalj det var greit å få vite… jeg forsto jo at det var for at babyen skulle ha det bedre, men akkurat der og da var vel kvelertak på den som skrudde på knappen det som lå lengst frem i panna.. Men for all del, placeboeffekt og det å klamre seg til en maske er jo ikke å forakte. Og epidural.. story of my life, alt for sent for det gitt..

Noen dager før fødselen var det ei venninne som postet et bilde på facebookprofilen min:

10425884_10155606095445089_5010282026651132102_n

Den nederste linja der illustrerer ganske godt hva babyen holdt på med inne i magen. Etter noen timer med press/prøving på å ikke presse/absolutt ingen tegn til at hun ville nerme seg spina overhode/lystgass/oksygen/lystgass/fortsatt ingen tegn til at hun ville komme lengre ned tok de ultralyd og fant ut at hun lå med nesen i sky og hadde ikke tenkt seg noe sted som helst.

Nå er det mange unger som blir født med nesa opp, stjernekikker kalles de. Det i seg selv er ikke noen grunn for å ta keisersnitt.

På dette punktet begynte jeg å bli rimelig sliten. Og riene hadde helt fra starten vært veldig vonde. Så i en kombinasjon av lystgassrus og rimelig fornuftig medisinsk tenkning gjorde jeg i mitt hode klar en lang tale med en rekke argumenter for keisersnitt. Og ba jordmora hente overlegen som hadde gått ut en tur.

Jeg er helt for vaginal fødsel, og keisersnitt ser jeg på som aller siste utvei. Men den ungen kom ikke til å komme ut av seg selv, det kjente jeg med hvert eneste fiber i kroppen.

Overlegen kom og før jeg fikk startet talen min sa hun “nå henter vi henne ut, det blir keisersnitt” Nesten litt skuffende altså, at jeg ikke fikk argumentere bittelitt, men der og da kunne jeg kysset henne.

Nå var det ikke på noe tid fare for livet til hverken meg eller babyen, så noe akutt katastrofesnitt var det ikke. Men ganske fort gikk det. Og selv om jeg mer hadde lyst å slå anestesilegen som sa noe sånt som “bøy ryggen som en pusekatt nå” (midt i en pressrie) så var hun utrolig flink og kjapp og fikk inn en spinalbedøvelse jeg på ingen måte trodde hun skulle klare å få inn.

Henning kom og så var plutselig babyen ute. Henning forsvant igjen og fikk klippe navlesnor. Selv lå jeg salig og kjente at jeg ikke hadde vondt et eneste sted. At jeg var lam fra livet og ned var fullstendig underordnet. Jeg fikk se babyen såvidt før hun og Henning gikk ned på barsel og selv sov jeg noen timer på overvåkningen.

Dersom man får valget vil jeg velge en vaginal fødsel over et keisersnitt hvilken dag som helst. For på mandag må jeg innrømme at jeg så for meg sengeleie og sykehusinnleggelse i minst 14 dager. Det var kjempevondt i magen, jeg klarte ikke å snu meg i senga selv, smertestillende virket ikke og livet generelt var tragisk. Oppmuntrende ord som “det blir bedre når du bare kommer deg opp og gå..” hjalp på ingen måte. Jeg lå på tomannsrom og Henning var dratt hjem til de andre. Alt i alt en dag jeg helst bare glemmer.

Men fin premie da. Babyen var perfekt på alle måter. Ammingen kom i gang, hun virket tilfreds men litt sulten og de gav henne tillegg slik at jeg fikk litt ro, både til å hvile og til at puppene ikke ble spist opp. Ypperlig oppfølging sånn sett.

Dagen etter var livet mye lysere og det ante meg at det også finnes en vei ut av sykehuset etter keisersnitt. Jeg kom meg ut av senga, jeg tok en dusj, jeg fikk på egne klær. Utrolig hvordan det hjelper på formen å komme ut av ei sånn sykehusskjorte. Fortsatt ganske vondt, men greit. Men helt ok med den dagen til å hente seg inn og hvile før alle skulle komme på besøk.

Ved de tre andre ungene har vi vært veldig heldige og fått enerom og Henning har vært der helt til utreise. Nå lå jeg på tomannsrom, noe som var veldig annerledes. Etter tre dager føltes det litt som at man har mistet hørselen for man er jo så stille hele tiden. Koselig famile der på siden, men det er noe å skulle ta hensyn til andre når man egentlig har nok med seg selv.

Henning, ungene og svigers kom på besøk tredje dag. Det var veldig godt. Jentene var akkurat så oppslukt i lillesøster som jeg regnet med og Yme akkurat så uinteressert som jeg regnet med.

IMG_7553

Så da de var dratt spurte jeg jordmor om jeg ikke kunne få reise hjem dagen etter. Jeg mener, jeg kunne like godt sitte hjemme som der og de stingene burde jeg ha muligheter for å få tatt hjemme. Ikke hadde jeg feber, enn så lenge ingen oversvømmende barseltårer og jeg klarte meg i bunn og grunn selv der inne. Og hun sa ja. Så fjerde dag, på morgenen ringte jeg Henning og ba ham komme å hente oss.

Det var akkurat like godt å komme hjem som jeg tenkte det ville være. Svigers laget middag når vi kom hjem, Eir bysset, bar og skiftet bleie med Isa på slep. Yme koset på siden av meg ved hver amming og så på iPad (vi gidder ikke å ofre et blikk på lillesøster må vite, små babyer er kjedelige!) Dagen etter kom mamma og pappa og vi har både feiret 17 mai og vært på Isas første fotballkamp.

Og i dag slo hverdagen inn her med brask og bram. Vi klarte (med litt hjelp av mamma og pappa som ikke dro før halv åtte) å få to avgårde på skola og en i barnehage. Snart skal jeg hente dem og så er det fotballtrening. Etter det er det foreldremøte der jeg tenker at jeg stiller med baby og så er det tur for foreldre og unger i Eirs klasse med grottevandring. Dit får Henning dra og så får jeg prøve å få lagt Yme mens jeg satser hardt på at en stolt storesøster får ansvar for fjerdemann imens. Joda, livet er akkurat som før, bare med fire i stedet for tre..

Og til dere som savner masse følelsesladet kliss om hvor fin hun er og alt det der.. Vitale mål og navn og sånn… Kommer i eget innlegg.. Jeg er ikke helt avstumpet altså….

 

16 Comments:

  1. Ikke helt avstumpet, faktisk…. Jeg lo godt under lesingen, og bildet var helt perfekt, så skal jeg glede meg til videre innlegg om fjerde keiserinne i flokken. Fine kids har du, Doc!
    Avdeling Holt/ Anja Holt Vil gjerne at du leser denne blogposten Lunch og latterMy Profile

  2. Gratulerer så mye. Keisersnitt har jeg aldri opplevd, og her er babyfabrikken stengt og nedlagt.. hehe.. Alle mine har kommet på god gammeldags måte, dog med litt navlesnorer rundt halsen, hender forran ansiktet og sånt, men de kom da ut alle sammen.
    Hild Frøya Vil gjerne at du leser denne blogposten Norge i rødt hvitt og blÃ¥ttMy Profile

  3. Gratulerer nok en gang! 😀
    Drømmelykke Vil gjerne at du leser denne blogposten Fotballtur til LiverpoolMy Profile

  4. Gratulerer så mye med jenta. Keisersnitt er ikke bare bare og e vil tru kroppen var temmelig mørbanka etterpå. Hadde vanlig fødsel og som førstegangsfødende så var det tøft nok For min del. Litt vel mange timer før det hele slo i gang. Fra vannet gikk til frøkna Va ute tok det over et og et halvt døgn. Heldigvis ikke sterke rier det fleste døgnet, men nok. Stor forskjell å ligge på enerom og SP dele med andre. Prøvde begge ganger sist og må si e foretrekke enerom. Mi frøken Va urolig og når ho slokna så bynt den anner babyen.

    Nyt barseltid og la kroppen få komme seg til hektene igjen. Dokk kjem inn i rutinene for henting og levering etter hvert

    • Takk for gratulasjon 🙂 Joda, kroppen er litt mer ute av lag etter keisersnitt, men nå går det veldig bra. Rutiner begynner og så smått å komme, selv om det meste blir styrt av den nye sjefen..

  5. Morsomt og gjenkjennelig. Tenkte også jeg kunne det fjerde gang… Gratulerer med babyen!

  6. Hurra! Og grattis!
    Pia Vil gjerne at du leser denne blogposten Øvelseskjøring!My Profile

  7. Grattis med nr. 4! :o) En nydelig liten tulle og hun får i alle fall oppmerksomhet i lange baner ser jeg. :o) Gleder meg til å høre navn og sånt.
    Anne Berit Vil gjerne at du leser denne blogposten 10 år…My Profile

  8. Gratulerer så mye med nr 4. Gleder meg til neste oppdatering med vitale mål og er jo veldig spent på navnet. Håper dere har det godt alle sammen.

    • Håper du likte navnet da 🙂

      • Det gjorde jeg absolutt, du har veldig flotte navn på dine barn, og ikke minst så har du navn som ikke alle andre har og det synes jeg er utrolig flott. Ha en fortsatt fin barseltid med alle dine fire flotte barn. <3

  9. Gratulerer så mye med sistemann!

    Ønsker deg en riktig god barseltid!
    Lammelåret Vil gjerne at du leser denne blogposten Kjøpt og betalt?My Profile

Comments are closed