Å ta farvel…

Hei.

For fem år siden ca leste jeg på arket som ble sendt ut til alle husstander i kommunen at det skulle komme ny prest. Ikke at vi var missfornøyd med den gamle, men det er jo spennende med noe nytt da.

Og han som skulle komme var ung, hadde med seg kone og kom fra en ungdomsmenighet på østlandet. Stakkars mann tenkte jeg. Vet de hva de har begitt seg ut på? Vet de like lite om hvor de egentlig havner som vikarlegene på kontoret enkelte ganger gjør? Har de gjort noe skikkelig galt der sør siden de måtte reise hit?

Noen uker senere leste vi på et nytt sånnt ark, eller om det var menighetsblad eller noe annet, husker ikke helt. I allefall hadde Eivind og Ingrid skrevet en hilsen til Gildeskåls befolkning. Det virket som om de dro nordover med åpne øyne og på toppen av det hele gledet de seg!

Så kom de. Og det første de gjorde var å åpne prestegården og holde “åpent hus”. Mange kom, sikkert mest av nysgjerrighet, men uansett, Ingrid og Eivind satte standaren for hvordan vi kommer til å huske dem. Åpne, alltid med en åpen dør og med smil.

Mitt forhold til kirke og gudstjeneste er noe preget av tvang og kjedsomhet og salmer som ligger i et toneleie langt over det konfortable. Sammen men min bestemor og 9-10 andre pensjonister var liksom ikke det høydaren.

Eivind og Ingrid har gjort kirka her til en kirke for alle. Jeg føler virkelig at Eivind har vært prest akkurat like mye for Yme som for de gamle på sykehjemmet og han har hatt en evne til å tilpasse seg etter forsamlingen, noe som også ble påpekt under en av talene i dag.

Ingrid har holdt søndagsskole. Fantastisk søndagsskole. Som har fenget både Eir og Yme. Og Isa også altså, men det at hun har klart å lage den til noe som både de store barna og de små barna likte like godt er intet mindre enn imponerende.

Jeg har blogget endel om kirkebesøk. Vi har kost oss, vi har spist utallige kakestykker, jeg og Henning har fått meg oss en og annen preken til ende og vi har aldri sett på det som verken tvang, noe vi gjorde fordi vi burde eller kjedet oss. Og vi har med få unntak følt at vi var hjertelig velkommen. (unntakene er i mitt hode når jeg har stått på gangen med en hylende baby og Eivind stakkars har måttet prate høyere og høyere for å overdøve vrælene….)

Men Eivind og Ingrid har ikke bare betydd noe for oss sånn kirkemessig. De gled inn i samfunnet her momentant. Ingrid kom på mine tupperwareparty og skrøt av kakene mine, Eivind fikk Henning med på innebandy som han sårt trengte etter å ha spist alle restene av kakene fra tupperwareparty. Og det gikk vel bare et par uker før vi sluttet å tenke på dem som søringer, men heller som ekte Gildeskålværinger. I allefall like ekte som jeg er.

Og de har fått to skjønne unger her. Noe som gir en ekstra felleskapsfølese og tilhørighet. Særlig når man forteller den store nyheten i 17.mai talen… Eldste jente var lenge Ymes store helt. For hvem andre har akebakke i stua og ALLTID kaker når man er på besøk. Nå er det mer brannbil og gutter som gjelder for Yme, men hvem vet hva det kunne blitt. Og det er noe ekstra å sitte stuptrøtt på kirkebenken og høre en preken der nattevåk er et sentralt tema…

Nå forlater de oss. De skal begynne å jobbe i Sjømannskirken på Gran Canaria. Og i dag var det avskjedsgudstjeneste. En flott sådan. Jeg har nok aldri felt så mange tårer under en gudstjeneste, men den var skikkelig fin. Og vi sa ha det bra. Og lykke til. Og håper at dere kommer tilbake.

Og vi mener alt sammen. For vi har hatt det utmerket med dere her. Og alle blir å savne dere. Isa utrykte det flott da jeg sa at nå kommer det ny prest. Hun spurte hvor gammel han var. Jeg sa at i hennes øyne så er han nok ganske gammel… “Dæ bi krise mamma, dæ bi aldri dæ samme som dæ vi har no!”

Det kommer ikke til å bli det samme uten dere her. Men nytt er ikke nødvendigvis dårligere. Og jeg håper at alt det nye dere skal møte blir skikkelig bra, og om ikke bedre så i allefall like bra som det dere har hatt her.

Og så satt jeg i kirka i dag og tenkte at det var skikkelig dumt at Henning og jeg gifta oss for fire år siden. For hvis vi ikke hadde gjort det så kunne vi jo gjort det til høsten. På Gran Canaria, hos dere. Men det går jo ikke all den tid vi er gift, og det blir jo litt drastisk å skille seg bare for å få en sydenferie.

Men så kom jeg på at vi jo må ha en barnedåp utpå høsten. Så faddere er herved advart. Det blir flytur sørover i stedet for nordover og så må de legge inn en ferieuke i stedet for den vanlige dåpshelga…. Og så er det et lite hinder at mormor har fryktelig flyskrekk, men det ordner seg. Det går sikkert tog til Spania…

Kjære Ingrid og Eivind. God tur sørover. Det kommer til å bli knall og ungene kommer til å få en fantastisk ballast. Og det er nok nordlendinger på Gran Canaria til at den eldste ikke glemmer dialekten. Vi kommer til å savne dere, men vi kommer til å klare oss. Forhåpentligvis kommer dere på besøk nordover, og kanskje får vi til å dra på den sydenturen vi alltid har snakket om men egentlig aldri har hatt så stor tro på at vi skulle få til…

Ha det bra, skikkelig bra!

 

IMG_6993

4 Comments:

  1. Det beste blogginnlegget jeg har lest i mitt liv! 😉 TAKK!!!!!

  2. Så fint skrevet!! Nesten så jeg fikk lyst til å ta med meg gubben ned til Gran Canaria for å gifte meg så jeg får treffe disse herlige menneskene:)
    Håper den nye presten også blir bra da!.. selv om han har noe å strekke seg etter forstår jeg:) lykke til, til både de som skal reise og de som skal få ny prest!
    trompetmor Vil gjerne at du leser denne blogposten Når du nesten blir lurtMy Profile

  3. Det var vakkert skrevet, Laila !
    og jeg som er så skikkelig dårlig på å si ha det svelget klumpen i halsen underveis 🙂
    – og om jeg skal til Gran Canaria skal jeg jammen stikke innom sjømannskirken, – igjen! Dere vurde ta turen dere også 🙂
    Nann karin Vil gjerne at du leser denne blogposten SøndagssnøMy Profile

Comments are closed