Buss for tog…

Hei.

Jeg studerte medisin i Tromsø. Tromsø har to årstider, sommer og vinter. Gjerne mest vinter.

Når man sent søndag kveld ankom tromsø lufthavn var alt som heter busset gått. Man hadde to muligheter til å komme seg hjem til en tom og kald hybel. Enten kunne man gå eller så måtte man ta drosje. Selv om Tromsø vel er mikroskopisk i forhold til Oslo så var det litt uaktuelt å gå med to bagger og et kattebur (jada, ikke si det til Eir og Isa men jeg hadde altså katten Casino med til Tromsø)

Hvis bagasjen din var den første på båndet så trodde man jo at man hadde vunnet vinnerloddet og kom først i Taxi-køen. Sånn var det jo ikke, da erfarne fjellfolk selvfølgelig hadde sendt samboer/kone/reisekamerat ut for å holde av plass i taxikøen mens de ventet på bagasjen…

Det er, eller i allefall var, ikke så mange taxier i Tromsø. Og selv om alle som var der kjørte i skytteltrafikk til flyplassen så måtte gjerne alle ta en tre fire runder før det ble din tur.

Dette hadde ikke vært så ille om det ikke var for poenget som står i setning nummer tre her: vinter.

De første fem årene i Tromsø var det ikke noe skur der man kunne stå å vente på taxi. man sto i en lang rekke langs fortauet. Og der sto man. Man sto der minimum en time, gjerne mer. I vind, iskald vind, i snø, snø som mot slutten av ventetiden nådde deg til knærne, i slaps, slaps som trengte inn gjennom selv vinterforede støvler.. men det var nå sånn det var. Og da skuret kom så ble det litt mindre av snøen. I allefall den som datt rett ned. Men vinden fortsatte uforminsket styrke.

Så da jeg torsdag kveld tok fly til Gardermoen og på flytogperrongen fikk opplyst at det var buss for tog fra Lillestrøm til Oslo S tenkte jeg, ja,ja, hva så? Hvor er krisen?

Så sto jeg der, utenfor Lillestrøm stasjon sammen med fryktelig mange, fryktelig sinte mennesker. Det regnet litt. Lett duskregn vil jeg kalle det. Det regnet rett ned, det var relativt varmt og det blåste ikke. En mann i refleksvest med klar og tydelige stemme delte oss inn etter hvor vi skulle og så sto vi der og ventet på bussen.

KRISESTEMNING! “Skal vi stå ute???” “I dette været??” “Hvem skal betale for det ødelagte håret mitt??” “Dressen min blir våt!!” “Hvorfor er ikke bussen her, nå har vi stått her i fem minutter” “Det er alt for dårlig informasjon, jeg fikk ikke beskjed om noe før jeg var på perrongen til flytoget!!” “Betaler dere ikke drosje for oss???? Det er helt uakseptabelt!!!!”

Mannen i refleksvest fortjente blomster og mer til. Blid og hyggelig, men etter hvert helt forståelig ironisk svarte han på idiotiske spørsmål. “Nei du får nok ikke dekket frisørregningen” “Ja det var jo dumt at du ikke tok på regnfast mascara, men det vil nok ikke jernbaneverket ta ansvar for” “Det ville nok vært en ide å hatt en jakke tilgjengelig” “Nei, du får nok ikke dekket taxi så lenge vi stiller med buss”

Så kom bussen. Fasinerende syn. Menn i dress som sloss med kvinner med svært spisse paraplyer. Livsfarlig. jeg stillte meg på god avstand til det hele for å unngå skader. Det ble selvfølgelig ikke plass til alle på bussen, men vi som hadde vett nok til å ikke delta i bikkjeslagsmålet i bussdøra slapp i allefall sår og blåmerker.

Mannen i refleksvest forsøkte med sin sterkeste stemme å organisere men ble jo regelrett overløpt av gale mennesker. Etterpå fikk han kjeft fordi han ikke holdt styr på hordene. Akkurat da ante jeg en viss irritasjon i svaret “jeg vet ikke om du la merke til at jeg prøvde??? Det var ikke så mange av dere som brydde dere i allefall…”

“16 STYKKER HITOVER!!!!” Mannen i refleksvest vinket myndig mot en maxitaxi. Han talte med høy og tydelig stemme mens han klappet hver og en av oss på skuldra 1,2,3,4…….

Problemet var da vi kom inn i taxien så hadde hun som fikk nummer 16 en ektemann som hun nektet å forlate på Lillestrøm. KJEMPESINT!!!!!!! Han kunne sitte på gulvet, i fanget, oppå kofferten, ja det var ikke måte på kreative forslag. Jeg lurer på hva den stakkars mannen gjennomgår hjemme. Sjåføren ble etterhvert litt utolmodig og forlot førersetet samtidig som han foreslo at ektemannen da heller kunne kjøre drosja. MYE kjefting da kona dro med seg ektemannen ut i duskregnet igjen.

Da jeg ankom hotellet, ikke fryktelig mye senere enn jeg ville gjort om flytoget hadde kjørt, med bagasje tenkte jeg tilbake på Tromsø. Det var aldri sånn der. Vi sto der, stille og led i fred og fordragelighet og slapp gamle damer frem i køen og jeg så aldri at noen slo noen med paraplyen sin.

Jeg vet ikke om det skyldes kulturforskjeller eller om vi i nord er mer vant til at verden går i mot oss og ikke gidder å bruke energi på ting man uansett ikke kan styre alikevel.

I allefall så tenkte jeg når jeg så han her flyte rundt på alle facebookprofiler…. Vet han hvilken ulykke han ønsker seg nordover?? PS: jeg får vel advare sarte søringer for grov språkbruk. helt dagligdags vil jeg påstå, men det er sikkert noen sarte sjeler der ute som kan føle seg støtt…

3 Comments:

  1. Fantastisk innlegg! Jeg har stussa flere ganger over dette kollektivfenomenet som de beskriver fra sør.. Hvordan kan det ha seg? Eier de ikke folkeskikk, køkultur, aldri så lite empati med andre mennesker? Skjønner ingen ting når man får høre at hverken gravide eller eldre tilbys sitteplass. Seriøst?? Sånt kunne aldri i verden skjedd her i nord, det er jeg altså helt sikker på..! Bra du overlevde besøket der nede, i alle fall.. 🙂
    EventyrElin Vil gjerne at du leser denne blogposten Stilige gresskarlykterMy Profile

    • dr.lailadidriksen@gmail.com

      Ja det var riktig fasinerende. Og jo surere de ble jo mer lattermild ble jeg og da jeg ankom hotellet var jeg rent euforisk…

  2. Pingback: Har vi sluttet å være snille? | EventyrElin

Comments are closed