17 mai uten stress.

Hei.

Noen ganger er det fint å bo på landet. For jeg har inntrykk av at 17 mai i en by er noe pes. Alle står opp før hanen galer og så må man stå pent på sidelinja og se på tog. hvis man ikke går på skola eller har en forening, idrettslag eller annet man kan gå under fanen til.

Slik er det ikke på landet vet dere. I allefall ikke her, ikke i år.

Morgenen startet med at Isa og Yme satt i senga mi og så tv mens jeg slumret videre til kvart over åtte. Henning stakkars var på jobb. Fant ut at jeg måtte stå opp for å få ut flagget innen det ble alt for sent…

IMG_4666

Så spiste vi frokost mens vi så litt på 17.mai sendingen på NRK og jeg som alltid lurte på når disse stakkars menneskene sto opp for å være festkledt og klar i sentrum der før jeg har fått opp øynene.

Videre perlet vi halsånd, vi lekte med biler og vi så litt mer på 17.mai på tv før jeg gikk opp for å se om det var liv i eldste datter sånn ca halv elleve.

IMG_4667 IMG_4669 IMG_4672 IMG_4673

Så var det tid for pynting. Tre barn og meg selv, fire bunader i tallet. Med alt som hører til. Bommull til skoene, superundertøy under bunadskjorta.. Vi hadde en eller annen godværssky over hodet for det gikk fryktelig rolig for seg og ren idyll. Vi fikk til og med pene bilder og selfies til Instagram og mormor. Vi var i skarp rute til å entre kulturhuset klokka tolv.

IMG_4676 IMG_4682 IMG_4692 IMG_4688

IMG_4664

Der hadde vi en time til is, kaker og ikke minst lodd før toget skulle gå. Lodd er en forbannelse. Vi har en unge som vinner og en unge som ikke vinner. HVER gang. Og det byttes ikke på. Men Isa, som etter ca 7 ganger så mange lodd som sin søster, fortsatt bare hadde halvparten så mange premier var fornøyd alikevel. Bra premier veier opp for manglende mengde. Yme på sin side så seg ut hvilken premie han ville ha. En radiostyrt bil. Han la seg liksågodt på gulvet ved siden av den for å passe på at ingen andre fikk den. Så gjorde også kompisen fra barnehagen. Olme blikk er kun forbokstaven som beskriver stemningen mellom de to..

IMG_4756

IMG_4699 IMG_4703

Så var det tog. Laaaaangt tog. To skoler og et korps. Ja det er et langt tog. Her er det et langt tog. Og alle går i tog. Mor, far, bestemor og tante. Barnehagen er en fin fane å rusle bak. Og om man ikke har en eller annen fjern slektning man kan gå sammen med der så henger man seg på bakerst… Yme trasket og gikk, Isa blåste i fløyta hele veien og Eir fikk bære fanen til 2 klassen så lykken var total. Og her er poenget med superundertøy under bunaden. Da kan man gå i tog i bunad mens andre må ha på boblejakke..

IMG_4705 IMG_4709 IMG_4715 IMG_4718 IMG_4720 IMG_4712

Så var det mer is inne siden lekene som skulle være blåste bort. Forsøk på å få i ungene mat endte med to posjoner lapskaus på Eir, is og sjokolade på Isa og sjokolade og kake på Yme. Jeg fikk en pølse med mos.

SÅ ENDELIG skulle underholdningen begynne. Barnehagen skulle synge! Yme hadde under dagens gang vært klar flere ganger og på tur opp på scena. At det egentlig var for å lete etter en ball (for man skal jo tross alt sparke ball når man er i hallen) kan vi jo la være å tenke på. Noen, aner ikke hvem, hadde dog hatt den utrolig dårlige ideen at ordføreren skulle holde tale først. Til ordførerens forsvar, han er en kul kar, han advarte selv at det kom til å bli DRIT KJEDELIG for ungene, han sa midt i at det nå kun var en time og tre kvarter igjen av talen og det føltes nok slik for en del. Fin tale for all del, men de skulle jo synge..

IMG_4700 IMG_4729

Yme sovna, og våkna akkurat i det de skulle opp på scena. Å bråvåkne for så å bli løftet opp på en scene er IKKE aktuelt selv for en tøff kar som han, så han kom like fort ned igjen. Fin sang fra barnehagen selv uten Yme, fin sang fra skoleelevene og 2.klasse vant heiaropkonkuransen.

Så var det tid for loddtrekning. Vi vant ikke på nummeret på programmet, vi vant ikke fruktkurven, Isa ble surere og surere. Vi vant heller ikke Lego Friends-settet. Ikke Little Petshop settet. Og heller ikke sparkesykkelen med hjelm. Helt, helt til slutt, da bestemor og Yme var gått ut i gangen skulle den fjernstyrte bilen trekkes…. «Dette loddet her ble kjøpt av ei fryktelig snill storesøster» sa loddkomitesjefen. Jeg tenker at Yme tenkte at da var løpet kjørt, for slike har ikke han.. «Og vinneren er YME!!!! Snille Eir som kjøpte lodd til lillebroren!» Svært entusiastisk loddkomitesjef som tilfeldigvis også er assistent i Eir sin klasse. Bil til Yme og premien som årets storesøster til Eir! Eir hadde visst handlet litt lodd på egenhand og kjøpt nummer 27 som ble vinnertallet. En diger fjernstyrt bil kom i vår eie. Isa sprang frem for å hente premie, Eir sprang frem for å hente premie.. En smule hyl og skrik og hva var egentlig rettferdig her da, at Isa som ikke hadde vunnet noe hele dagen skulle få gi den til Yme eller at Eir som hadde 7 premier men tross alt hadde kjøpt loddet skulle få gi Yme premien. Det var i allefall uaktuelt at jeg skulle få bære den. Vi fikk den da med oss på et vis og en lykkelig Yme kunne minutter senere sprade ut av hallen. «MIN BIL!!!» kunne endelig sies med sannhet.

IMG_4743

Vel hjemme var bunadene av før ungene var kommet opp trappa. Vi kjørte radiostyrt bil og hørte på vinden som blåste utenfor. Men den kunne bare blåse for nå var jo 17 mai over for i år og fremtidsrettet som vi er fokuserer vi nå på neste store happening. Hennings bursdag i slutten av juni. Det spørs om bunadene kommer frem men kake blir det garantert!

3 tanker om “17 mai uten stress.

  1. Jeg hadde begynt å grine av lykke. Om Ida hadde kjøpt til Vilde, eller motsatt, for så å faktisk gi premien videre etter full uttelling!

    Du har gjort så mye riktig, vettu. Høres ut som en perfekt 17.mai! Og stress er det ikke på Fjellhamar heller!

    • 🙂 Joda, ble litt stolt av henne. 🙂 Og det var en veldig fin 17.mai. Til tross for vind og regn. Men det var oppholds da toget gikk så da er vi fornøyde!

  2. Så koselig gjort da! Jeg blir alltid rørt når de gjør slike ting for hverandre. Søskenkjærligheten. <3

    Og det er en grunn til at vi aldri er i Oslo på 17. mai, det har jeg vært en gang, og sa bare aldri igjen. Den mengden mennesker er jo nok til å gi enhver magesår. Vi pleier å være i en liten by (Tønsberg) og ikke stresse et eneste sekund.

Det er stengt for kommentarer.