Ekspertene sier så mye tull for tiden..

Hei.

Casa Kaos kom meg i forkjøpet i dag. Marte har skrevet et glitrende innlegg om tilknytningshysteriet.  Elisabeth Gerhardsen, barnepsykolog har utalt seg om oss forferdelige foreldre som har forlatt barna våre i hendene på andre og dratt avgårde og kost oss helt på egenhand. barna blir selvfølgelig ødelagt av dette. Ei helg borte fra mamma før han/hun fyllte 2 og ungen går en fremtid med totalt ødelagt følelsesliv i møte. Og tenker du å være borte en langhelg så bør ungen være tre og vel så det!

Jeg bare lurer: er verden gått helt av hengslene???

Det er jo enda godt at Yme er fyllt to år tenker jeg. For på lørdag forlot vi stakkaren til den grusomme sjebne det var å tilbringe dagen sammen med bestemor og bestefar. Klokken ni lørdag morgen slapp vi ham, sykkelen og vogna av hos bestemor og bestefar. Så dro jeg, Henning og jentene til byen for å kose oss på kino, shoppe og spise på resturant. Var ikke hjemme før ni og da sov Yme sin skjønneste søvn i senga si og så ingen av oss før han våknet klokka ni på søndag morgen. Og gjett hva?? han kjente meg igjen!! Takk og lov. Han hadde ikke glemt meg!

Jeg vet ikke helt hva som skadet ham mest på lørdag. Om det var når han og bestemor satt i sofaen og så tegnefilm og spiste lørdagsgodt (mulig det skadet tennene litt) eller om det var da han var ute og syklet på balansesykkelen (mulig bestemor fikk litt gangsperre av å springe etter, særlig ned bakken) om det var da han hadde både bestemor og bestefars udelte oppmerksomhet under middagen, da de gikk tur og gikk hjem hit eller når bestemor leste nattahistorie, gav flaske og sang ham i søvn??

Jeg har selvfølgelig studert ham nøye i etterkant. Sett om jeg finner spor av sjelelige sår og separasjonsangst. Kjente et stikk av angst selv da bestemor og bestefar kom til middag i går og han sprang det bena kunne bære ham bort til trappa mens han ropte BESTEMOOOOOOOOOOR!!!! av sine lungers kraft. Men angsten kom av at vi hadde glemt å lukke grinda og jeg var litt usikker på om han klarte å stoppe med de ullsokkene på seg..

Eir overnattet hos mormor første gang da hun var rundt året.  Og etter det titt og stadig. Eirs forhold til mormor, ja egentlig alle barnas forhold til mormor er vel beskrevet til det kjedsommelige her på bloggen… Eir var tre da hun dro på en ukes ferie til østlandet sammen med mamma og pappa. Det gikk alldeles utmerket og jeg vil slett ikke sammenligne det med å tippe slik som barnepsykologen gjør.

«Å utsette langhelgen kan sammenlignes med å helgardere i tipping. Det kan gå bra om dere reiser, men hvorfor ta sjansen…» Argh! Har ikke ord..

Nå sier jeg ikke at du skal forlate ettåringen din i en uke hos mennesker den aldri har møtt før og reise avgårde på tidenes heisatur til Gran Canaria med god samvittighet. Men at unger som har hatt famile rundt seg fra de ble født, der mormor har bært og bært under skrikekvelder, der bestemor har holdt i fang og matet med flaske, der tante har vært innom så godt som daglig og onkel likeså. At de ungene skal ta skade av å bli passet en helg av samme mormor, bestemor, tante eller onkel, nei vet dere hva, det blir for dumt.

Jeg lurer på hva denne barnepsykologen mener om at turnusarbeidere får barn? Hva med de som jobber i nordsjøen? Skal de bare glemme å få barn fordi de per def, i følge barnapsykologen, kommer til å påføre dem dype sår i sjelen? Henning jobber 12-timers-skift. Han drar 0700 og er hjemme igjen ca 0800. Når barna er små betyr ei dagvaktshelg at han ikke ser dem fra fredag kveld til mandag. Fordi de sover når han drar og er lagt når han kommer hjem. Er han utelukket som pappa? Har han påført Eir, Isa og Yme separasjonsangst og tilknytningsproblemer? Kan ikke si at det ser slik ut. Skal jeg si opp jobben min, nekte å gå vakt, fordi jeg risikerer å være borte på jobb et døgn i strekk??

Tilknytningsvansker…. Tror ikke det. Onkel er helten som kan alle spill i hele verden jo…

Jeg innser at dette innlegget virker litt iltert. Men jeg blir altså ørlitte granne sur på slike eksperter. Eksperter som med hevet pekefinger sier «gjør du dette ødelegger du ungen din!» For min del kan Elisabeth Gerhardsen si hva hun vil, jeg har tre unger, jeg har en ganske stor trygghet når det kommer til min egen mammarolle og jeg kan med handa på hjertet si at Eir, Isa og Yme ikke hadde hatt det supre forholdet de har til både besteforeldre og tante/onkel om vi klamret oss til dem og ikke lot noen passe dem før de var tre. For de har et godt forhold til dem. De ønsker meg og Henning langt bort når mormor kommer, de vil helst reise til mormor alene, de elsker å overnatte hos bestemor og synes det er supert å bli passet av tante og onkel. Og de er glade når de ser oss igjen og har hverken straffet oss med taushet, tilbaketrekning eller alle de andre skumle tegnene psykologen snakker om. De er trygge og sosiale unger. Og da trenger jeg ikke at en selverklært ekspert kommer og forteller meg at jeg har ødelagt dem.

Men det jeg blir mest trist over er at der ute er det mange som ikke er som meg. Mange som ikke har tre unger, mange som ikke har klart å bli trygg på seg selv i mammarollen. Mange som akkurat nå sitter der og ser ned i senga på sin 9 måneder gamle sønn og er så trøtt, så sliten og såfortvilt. Fordi det å bli mamma var så mye vanskeligere enn de trodde og fordi ungen ikke sover mer en 1 1/2 time i strekk. Fordi den ene tanna kommer etter den andre og fordi overgangen fra pupp til mat slett ikke har gått så greit slik at ungen vil ligge på puppen hele natta. Gutten, han som ligger i senga, har ei kjempefin bestemor. Ei bestemor som faktisk har vært der fra første dag, som er innom nesten hver dag, som har bært og som har matet og som har lekt. Som har trillet tur og som har skiftet massevis av bleier på ham. Ei bestemor som mer enn gjerne ønsker å ha besøk ei helg, dulle, leke og kose, mate og trille tur og synge nattasang. Og stå opp klokka fem med et smil.

Men bestemor får faktisk ikke lov til det. Mammaen graver seg heller ned i enda mer slitenhet, fortvilelse og trøtthet. For Elisabeth Gerhardsen har sagt at om sønnen overnatter hos bestemor den helga, slik at mamma får sove, hvile, kanskje kose seg med ei god venninnne den lørdagskvelden og bare gjøre ingenting hele søndag, ja da får den sønnen skader for livet..

Derfor er jeg litt ilter..

4 tanker om “Ekspertene sier så mye tull for tiden..

  1. Uff ja, nesten som jeg får skikkelig dårlig samvittighet for at jeg ble akutt operert og måtte ligge på intensiv avdeling i 4 døgn da gutten min var 19 måneder. Jeg var for dårlig til å ta imot besøk, men han var jo med pappen sin hele tiden.

  2. Jeg iltrer litt med deg!!

    Og, det er egentlig mammaene Gerhardsen henvender seg til? Er det ikke? For pappaene har jo liksom alltid reist de..

  3. Enig med deg..Om bare alle mammaer kunne stole nok på seg selv til å ta de valg de mener er best for seg selv og sin familie. Om det er å vente med å reise vekk til de er 3 år, eller om det skjer når barnet er 9 mnd. Slik at mamma får litt sårt trengt hvile. Men, som du sier, er det forskjell på å overlate de små til en «fremmed » bestemor, og en som alltid har vært der.

  4. Jeg kunne ikke vært mer enig! Som jeg har skrevet om før er jeg lei av «ekspertveldet» i mediene. Vi hører knapt den ene ekspert-uttalelsen før den neste kommer med stikk motsatte råd. Det er til å bli tussete av! De aller fleste bruker nok magefølelsen og finner sin egen vei. Men for en usikker førstegangsmamma kan man jo bli totalforvirret av alle rådene. Samsoving, skrikekurer, amming, flaskemating, begynne med fast føde, vente med fast føde, sove med vindu oppe eller igjen, ha ungene i bæresele eller vogn, reise bort en helg eller ikke… Himmel og hav! Den gyldne middelvei fungerer nok på foreldrerollen som med det meste annet i livet… 🙂

    Takk for et bra innlegg 🙂

Det er stengt for kommentarer.