Samhandling..

Hei.

Samhandlingsreformen. Bare ordet kan jo få det til å gå kaldt nedover ryggen. Kommunehelsetjenesten må lære seg å samhandle. Og jeg sitter her og lurer. Hva er det jeg skal lære? Hvem i all verden er det jeg ikke samhandler med eller hvem av de jeg samhandler med er det jeg ikke samhandler godt nok med? Så jeg har sittet her og fundert. Hvem er det jeg har samhandlet med den siste tiden..

Hjemmetjenesten. De samhandler jeg vel med flere ganger per dag. Enten kommer de og leter etter meg eller så rusler jeg bort og forstyrrer dem når de enten har lunch eller rapport. Da vet jeg jo at jeg treffer dem samlet der på kontoret. Nå har jeg til og med funnet noe nytt å samhandle med. Jeg skal dra med meg en av dem på et kurs og forelese om hvordan vi samhandler…

Ruskonsulenten. Om vi ikke samhandler hver dag så i allefall hver uke. Noen dager flere ganger om dagen. Jeg lovpriser den dagen kommunen ansatte en ruskonsulent. Jobben min er blitt mye, mye enklere. Og der også skal vi samhandle på et sånt foredrag. Om hvordan vi samhandler.

NAV. Samhandler med dem hele tiden. De ringer meg, jeg ringer dem. Jeg er på fornavn med alle. De får stort sett tak i meg, jeg får alltid tak i dem. Det funker. Og også dem skal jeg samhandle med på et sånnt foredrag. Om hvordan vi samhandler..

Sykehjemmet. Nå er det kanskje svensken som samhandler mest med dem siden han er tilsynslege, men vi samhandler. Jeg vet hva som rører seg på sykehjemmet, vi kommer som regel ting i forskudd, vi legger nesten nesten aldri inn pasienter fra sykehjemmet på sykehus fordi vi kan ta vare på dem selv like godt. Og kan vi ikke det legges de inn.

Sykehuset. Vi samhandler med sykehuset. Av og til føles det litt som en stor koloss som ikke har peiling på hva vi egentlig gjør her ute spyr ut brev der de forteller oss hvordan og hva vi BURDE gjøre, men som oftest er det greit å samhandle. Samhandler ikke bare med lokalsykehuset i Bodø, faktisk hender det at vi sanhandler direkte med storebror i Tromsø også. Eller en lillebror i lofoten som har kortere ventetid. Eller et spesialsykehus ett eller annet sted.

Fysioterapeutene: Samhandler hele tiden. Og hjelper hverandre. De holder også til i sammen hus. Fantastiske mennesker og fagpersoner.

Miljøterapitjenesten. Det er vel ingen som har mer fornøyde brukere. Samhandling stadig vekk.

Fürst analyserer prøvene våre og vi samhandler hver eneste dag.

Drosjesjåførene som kjører pasienter til og fra og også kjører oss til og fra pasienter på vakt. Uten dem ville det blitt kolaps og vi samhandler riktig bra.

Kjørekontoret. Det er de som styrer drosjene og de vi må bestille pasientreiser fra. Når jeg tenker meg om så heter det vel nå Pasientreiser og ikke kjørekontoret. Jeg skal ikke påstå at samhandlingen alltid er knirkefri og uten konflikt, men det går seg til og vi samhandler, vi kriger ikke.

Hjelpepersonellet på kontoret. Vi samhandler HELE dagen. Uten dem går ikke kontoret rundt rett og slett.

Sjefen. Stadig samhandling. Trivelige sjefen. Ingen sak å samhandle med en slik sjef.

Helsesøster. Fantastisk og tett samhandling. Det hjelper å ha kontor i samme bygg.

Jordmor. Fine jordmødrene. Vi samhandler titt og stadig.

Skole og barnehage. Jeg samhandler også med dem. Deltar på basismøter rundt enkeltpasienter og er generell rådgiver.

Hurtigbåten. Senest forledendag samhandlet vi om en pose medisiner som skulle leveres på et kai.

Ambulansetjenesten. Vi samhandler godt og mye. De kan sine ting og er en vanvittig fantastisk ressurs å ha med seg når man er ute. Kyss og klem til alle

AMK. De hyggelige menneskene på AMK som siler legevaktstelefoner, tar imot 113-telefoner, ringer med et hyggelig hei på deg klokka 03:45 og gjør en glimrende jobb med å spørre pasientene ut før jeg får problemstillingen nesten levert med diagnose per telefon. Vi samhandler hver dag.

Psykisk helsetjeneste de gjør en kjempejobb og tar vare på pasientene på en måte jeg ikke kunne klart uten dem. Samhandling.

Presten det hender seg også at vi samhandler med ham. Presten er veldig trivelig, men det er jo ofte triste saker som gjør at samhandling blir nødvendig.

Barnevernet. Samhandler riktig godt med Gunhild og Jørn jeg.

Administrasjonen i kommunen joda, det går an å samhandle også med dem, men mer er det vel personalavdelingen jeg samhandler med da kommunen er stedets største arbeidsgiver.

Nå lurer jeg litt på hvem jeg har glemt. Postmannen samhandler vi en del med. Butikken der de har post i butikk like så. Bussen og fylkesmannen, eller helst fylkeslegen. Pårørende, foreldre og media til tider. Vaskerne. Personalet på kjøkkenet. Servicekontoret på kommunen og vaktmesteren ikke minst.

Så jeg lurer på hvem det er jeg samhandler så feil med? Hvor vi har dette vannvittige forbedringspotensialet som tydeligvis finnes et sted der i samhandlingsreformen. For meg virker det mest som om det er andre som for tiden tjener på den reformen og ikke små lillebrødre som oss. For meg er det bare masse styr om prosesser og prosedyrer og avtaler som skal på plass for at vi skal fortsette å gjøre det vi allerede vet at vi gjør på en utmerket måte. Men det er helt sikkert noe jeg har missforstått…

6 tanker om “Samhandling..

  1. Når de begynner å spøre om sånn på jobben min, så er det fordi de skal utrede behovet for et nytt datasystem. Eller et nytt skjema…. Evt. ny ringeklokke på døra. 😉

  2. Flotte Laila! Kjempeglad for at du er doktern min/vårres!!! La oss få høre om du ble klokere av foredrag om samhandlingsreformen. For meg virker det som om alt er på plass!

  3. De tok ikke en titt på Gildeskål kommune, og helt sikkert mange andre da de lagde denne reformen.. Dette var jo nesten rørende! Laila for president sier nå jeg!

  4. Det er så lett å sitte på utsiden å mene noen om det på innsiden. Og jeg blir lykkelig over slike konkrete utspill… NOen har godt av å komme seg på innsiden og titte ut..
    Takk !

  5. Nå kjenner jo jeg denne reformen først og fremst som student, og som folkehelseentusiast kan jeg ikke annet enn å ha troen på dens intensjoner. Men du har et veldig viktig poeng, og de inntrykk jeg har er at din stemme representerer en reell følelse som mange kommuner sitter igjen med. Økt ansvar, knappe(re) ressurser i sum. En kommunemann jeg forhåpentligvis kan benytte som kilde i min masteravhandling skrev at «sånn sett er det jo lønnsomt om vi kan budsjettere med et par mindre hjerteinfarkt for framtida….». Samhandling med de fleste instansene du beskriver foregår kanskje enklere og bedre på små steder, fordi en ofte kjenner hverandre eller har arbeidsplassen lokalisert på samme sted?

Det er stengt for kommentarer.