Sortering, eller rett og slett en selvbestemt abort.

Hei.

Jeg har forstått at det raser en debatt igjen. Som vanlig fikk jeg ikke med meg starten, men har nå fått med meg at polene er steile. Det handler atter en gang om abort. Eller er det det det handler om? Er det ikke våre følelser det egentlig handler om?

I allefall. Det har kommet frem at noen kvinner har reist til utlandet og der fått utført abort av enkelte av fostrene i magen. De hadde flere og ønsket ikke mer enn et. Det har endog kommet frem at dette også er utført på sykehus i Norge. Også i tilfeller der det ikke var medisinske grunner til å fjerne fosteret.

Og jeg lurer, hva er det som gjør oss så opprørt? Nå har det i media de siste måneder blit hamret inn at vi i norge har en lovfestet rett til selvbestemt abort. Noe jeg støtter helhjertet. Før uke tolv er det kvinnens ubestridelige rett å begjære en abort. Og det uten å måtte grunngi dette. Nå blir det som regel gitt en grunn, men hun kan med loven i hand begjære at det utføres en abort uansett grunn. At kvinnen ikke ønsker dette barnet er grunn nok.

Så kommer den merkelige diskusjonen om gode og mindre gode grunner til abort. De klassiske gode grunnene som alltid kommer frem er incest, voldtekt, der graviditeten er en fare for mors liv og helse. Så har man grunner som er litt mer sånn midt i mellom. Den gravide 15 åringen som bare er et barn selv, alenemoren uten støtteapparat som har tre fra før. Så har vi de dårlige grunnene. «Det passer ikke nå, vi hadde ikke planlagt det slik, jeg ønsker å gjøre karriære før jeg får barn» Misforstå meg rett, jeg personlig finner egentlig ikke den ene grunnen bedre enn den andre, men det fremstår ofte slik i debatter.

Hva er det så som gjør oss så opprørt over denne fosterreduksjonen? Setningen «legene sprøytet saltvann inn i hjertet slik at det sluttet å slå» ser ut til å opprøre mange. Hvorfor? Fordi det beskriver at det er et hjerte der som slår? Fordi det beskriver metoden? Fordi det forteller at man faktisk avslutter et potensielt liv. Vel hjertet er det første organet som begynner å fungere ordentlig under fosterutviklingen. Allerede på embryoets 22 dag slår hjertet sine første slag. Alle aborter stopper et hjerte som slår.

Rent medisinsk, rent teknisk så er ikke en fosterreduksjon noe annet en en vanlig abort. Dersom man trekker inn argumentet med at man ved fosterreduksjon velger hvilket barn som får leve så kan man bruke akkurat det samme argumentet ved en vanlig abort. Dette fosteret får ikke muligheten til å leve opp, men det neste får det.

En vanlig abort utføres enten kirurgisk ved at fosteranlegget fjernes fra livmoren eller medisinsk ved at man tar en medisin som gjør at kroppen støter det fra seg. I begge tilfeller er det et hjerte som slutter å slå. Et potensielt liv som ikke får utvikle seg.

Så igjen, hva er det som gjør oss så opprørt? Rett til selvbestemt abort er noe de aller fleste av oss støtter. Frem til uke 12 bestemmer kvinnen. Og hvorfor skal ikke dette gjelde ved flerligegraviditeter? Hvorfor skal dette prinsippet ligge til grunn kun de gangene det kun er et foster i magen eller de ganger kvinnen ønsker å fjerne alle foster som er i magen. Hvorfor skal ikke kvinner, men samme lovrett, kunne si at de ikke klarer belastningen det tross alt er å få flere barn samtidig. At de ønsker å gi all omsorg og kjærlighet til det ene?

Vel, jeg tror dette gjør oss så opprørt fordi vi alle innerst inne er mot abort. Det er vel ingen av oss som er FOR abort. Abort er ingen lett sak, det er ingen god løsning, det strider i mot vår grunnleggende etikk og natur. Men samtidig er vi for kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Derfor har vi, for å gjøre det mer svelgbart for oss selv, laget oss gode og mindre gode grunner for abort. Selv om det egentlig juridisk er revnene likegyldig.

Og dette med fosterreduksjon kommer faretruende nært det vi kaller «dårlige grunner til abort» Det er av makelighetshensyn, det er fordi man ikke gidder peset med mange unger. Det er ikke grunner vi anser gode nok til å rettferdiggjøre at «leger sprøyter saltvann inn i hjertet til fosteret slik at det slutter å slå».

Vel, jeg synes det blir å tale med to tunger. Det er greit med abort bare grunnen er god nok… Nope, holder ikke. Vi har lovbestemt rett til abort. Frem til uke tolv bestemmer kvinnen. Ønsker kvinnen å fjerne fosteret har hun rett til det. Og denne retten, som vi kjemper så hardt i disse tider for å beholde, da enkelte mener den er truet, bør også gjelde om kvinnen anser at hun ønsker å bære frem et av tre foster også.

Så får vi heller sitte der med en uggen følelse i magen av at dette ikke er greit. Men da må vi tørre å kjenne på den samme ekle følelsen når vi snakker om vanlig abort også. Ikke gjemme oss bak standarsetninger som om «det er kvinnens rett å bestemme over egen kropp».

Fosterreduksjon virvler opp mange følelser, men tekninsk, rent medisinsk snakker vi om en abort. Man fjerner et foster. At dette fosteret tilfeldigvis ligger i magen samtidig med et annet fjerner ikke fakta og hva som skjer. At et annet foster var alene i magen da det ble fjernet endrer heller ikke det fakta at det også ble valgt bort. Men er det ene valget virkelig så mye verre enn det andre? Jeg synes ikke det.

Og til dere som nå dømmer disse kvinnene nord og ned og beskylder dem for å være etisk forkastelige og at de ikke innser hva de egentlig har gjort. Vel, husk at dere samtidig dømmer tusen av andre kvinner her i landet som har tatt abort på nøyaktig samme grunnlag. At de ikke anså å klare den belastningen som ville komme. Eneste forskjellen er at disse kvinnene fikk et barn også etter inngrepet. Et barn de har valgt å gi all sin omsorg og kjærlighet til.

9 tanker om “Sortering, eller rett og slett en selvbestemt abort.

  1. Og dermed er det selvfølgelig helt ok med NIPD også? Å abortere bort foster med uønskede egenskaper? Eller preimplantasjonsdiagnostikk? Fordi abort er abort – uansett. Og dermed er et valg et valg, uansett om det er å velge bort et foster generelt eller et foster for mye eller et foster med egenskaper foreldrene ikke ønsker seg?

    Eller er det forskjell på juss og moral? Er det faktisk sånn at uavhengig av jussen så er det forskjell på abort og abort? Og at det er noe vi alle vet, men at vi ikke tør si det fordi vi er for fri abort, alle sammen…???

    Ellen

    • Forskjellen på det du nevner her er at i de tilfeller velges et foster bort på grunn av egenskaper. Det være seg downs, brune øyne eller kjønn. Da snakker vi om sorteringssamfunn og det er noe annet i mine øyne.
      Fosterreduksjon har ingenting med fosterets egenskap å gjøre. Det er graviditeten, antallet, omstendighetene som gjør at et barn blir valgt bort. Det er tilfeldig hvilket foster som lever. Det samme vil det være ved en vanlig abort. Det er tilfeldig hvilket foster som ligger i magen den gangen det ikke passet.
      Det er forskjell på juss og moral. Det er mange eksempler på at jussen går helt imot det vi anser som moralsk.

  2. Godt innlegg! Jeg har ikke fått med meg debatten ettersom jeg er litt isolert fra norske medier her i England, men jeg tror du er inne på noe. At selv om vi støtter selvbestemt abort, er det vanskelig å si at vi er «for abort». I tilfellet med fosterreduksjon kommer vi så nært på begrunnelsen for aborten, at det blir vanskelig å forholde seg til det uten en følelsesmessig reaksjon.

    Som tvillingmamma kjenner jeg jo definitivt på det selv – tanken på å skulle «fjerne» ett av to fostre fremstår jo grusomt. Men som du sier – rent teknisk er det ikke noe annet enn en «vanlig» abort utført med den samme begrunnelsen. Man kan jo mene hva man vil om hva som er en «god» grunn til abort, men sånn lovverket er per i dag er det jo kvinnen selv som avgjør dette frem til uke 12. Enten hun bærer ett eller flere fostre.

    Sånne diskusjoner kan aldri – og vil aldri – bli sort-hvitt. Heldigvis…

    • Takk. Jeg tror også dette opprører så mange fordi det gir oss en mulighet til å kjenne på de følelsene vi egentlig har rundt abort som sådan, men som vi vanligvis ikke kjenner på eller sier noe om fordi retten til å selv bestemme over kvinnekroppen er så viktig for oss. Men som du sier så er det ingen fasit. Men jeg tror det er viktig å tørre å snakke om det.

  3. Hei, Laila.
    Fint innlegg du har her, rasjonelt og enkelt; slik jeg liker det i livet. Dessverre er livet som regel mer komplisert enn som så (jfr tante Sofie; hvis alle bare var som meg, så ville alt bli bra…). Du vil nok tråkke på noen tær med å sette likhetstegn mellom juss og etikk i slike eksistensielle problemstillinger, fordi det berører noe hos oss mennesker som kjennes livsviktig eller som meninga med livet.
    Jeg støtter synspunktene dine, jeg synes det er viktig at man følger norsk lovgivning og har en felles forståelse av hva som ligger bak den. Derfor synes jeg det er vanskelig å forstå at legestanden -med fagforeningen i ryggen -går med på å innskrenke kvinners rettigheter. Dette løses nok ikke før høringsrundene og fremleggingen i Stortinget er over. Vi får følge aktivt med i tida som kommer, og håpe at det løser seg på best måte for oss som det berører.

    • Hei på deg.
      Verden er jo skjelden rasjonell og enkel, jeg er klar over det. Men jeg syns det er viktig å skille på sak og følelser i disse diskusjonene. For debattene blir aldri fruktbare av å bruke argumenter som «dette er så forferdelig, disse kvinnene vet ikke hva morskjærlighet er..» I tillegg dras det inn andre tema som sortering og utvelgelse av egenskaper, noe som det vel aldri er snakk om i en ren fosterreduksjon.
      Men det er vanskelig for det berører oss så sterkt. Jeg håper også at regjering og legeforening kan komme opp med gode løsninger. Akkurat nå føler jeg at begge holder motparten som gissel…

  4. Det som slo meg når jeg leste innlegget nå og tenkte på det, det er at for meg tror jeg det er risikoen ved å bli gravid som spiller inn. Altså, hvis man bestemmer seg for å få barn, så vet man at ved å bli gravid så kan man risikere at det blir tvillinger, eller enda fler. Det burde ikke komme som noen overraskelse på noen at så og så mange prosent av svangerskap er flerlinger. Det synes jeg er en risk man tar ved å bestemme seg for å bli gravid. Man har ingen garantier, å bli gravid er jo nærmest risikosport i seg selv. Man kan få div. komplikasjoner, man kan få prematurt barn, man kan få sykt barn, man kan få en frisk, fullborn en, og man kan få fler enn en. Det er en del av «pakka» spør du meg. (Nå snakker jeg altså ikke om en som blir voldtatt foreks, men de som planlegger dette.) Det er muligens noe av grunnen til at jeg blir opprørt i hvert fall. Det blir, for meg, som å bli planlagt gravide med en, også ta abort alikevel fordi man ombestemte seg.

  5. Jeg har ikke slengt meg med på debatten og har det best slik. Men, jeg tenkte også at vi allerede sorterer og tar valg på de ufødte livenes vegne. Da jeg gikk gravid så tok jeg duotest, og jeg var glad for at jeg slapp å velge for eller mot å bære frem et barn som villeha et eller annet syndrom. Det er en del av sorteringssamfunnet som debatteres om dagen, og velger man å avslutte et svangerskap så er det jo faktisk abort. Og det vil jeg tro er vanskelig uansett årsak og uansett hvor mange fostre man bærer på. Jeg er også enig med hun over at det å bære frem et barn er en risikosport. Mange av de barna jeg har arbeidet med som spesialpedagog er faktisk skadet i fødsel, så et helt stilrent samfunn vil vi aldri få, heldigvis!

  6. som alltid, velskrevet og godt reflektert.
    jeg velger og ikke hive meg på denne debatten.

    Takk for koselig kommentar inne hos meg.
    Happy helg!
    klem

Det er stengt for kommentarer.