Når panikken råder og du føler du ikke kan noen verdens ting..

Hei.

Denne uka her har ikke vært den jeg har sett mest frem til kan man si. Av og til hoper vanskelige saker seg opp på timelista, men det er nå så. Så er det ganske masse vakt denne uka. Forsåvidt greit det også. Men jeg skulle på et møte. Et hyggelig møte slik i utgangspunktet. Kommuneoverlegesamling. Møte hyggelige kolleger i hyggelige omgivelser. Flott agenda med særs interesannte ting.

Men det har seg slik at jeg skulle si noe på dette møtet. Mulig det kommer dårlig frem i denne bloggen, ok det kommer ikke frem i denne bloggen at jeg har fullstendig panikk for å stå foran folk å prate. I allefall når man skal prate om noe man ikke helt har peiling på. Og i allefall når man står foran folk som man VET har mye mer peiling enn det man selv har..

Av og til hender det at jeg tenker: hvordan klarte du å egentlig å komme hit du er Laila?Kommuneoverlege… Var det nå så innmari lurt? Kunne du ikke overtalt Henning til å bli i Trondheim, fått det en kommunal fastlegestilling og vært fornøyd med det?

Neida, rotet meg inn i denne stillingen her. Nå antar jeg at det ikke er så veldig mange av dere som har lest diverse lover, forskrifter og rundskriv som definerer hva en kommuneoverlege skal gjøre. Lucky you. Da jeg hadde hatt denne jobben en stund tenkte jeg at det var på tide å få oversikt. Har vel aldri vært nærmere et panikkanfall i hele mitt liv! Og oversikt? Dream on.

Det jeg kan sammenligne med er å være helsesøster. Det er også en umulig oppgave. Det går faktisk ikke an å gjøre alt det de lovene, forskriftene og rundskrivene sier man skal gjøre. Så man gjør det viktigste. Og amn gjør så godt man kan. Og man spør etter hjelp når man ikke vet. Og man samarbeider med andre. Og man bruker fagmiljøer og fagfolk som kan sine ting. Og man lærer etterhvert.

Og det har jo gått bra da. Så fikk jeg mail i desember. Om jeg kunne si noen ord på det møtet? Sykemeldt og ute av jobbmodus som jeg var glemte jeg hele mailen. Men den hyggelige dama bak mailen gav seg ikke så lett, så da jeg søvdrukken en morgen i desember tok telefonen var hun der. Sprudlende og lurte på om jeg hadde lest mail. Jada, klart jeg kan si noe….

Så satt jeg her. Hele helga satt jeg her og rev meg i håret. Hva skulle jeg si? «samfunnsmedisinske oppgaver for kommuneoverlegen og interkommunalt samarbeid.» Djiiizzz! Ok, det er i all rettferdighets navn det jeg jobber med så jeg burde klare å si noe. Men Djiiiizzz. Eir lurte på om det bare var ord jeg fant på da hun spurte hva jeg skulle skrive noe om..

Man får jo prestasjonsangst når man vet hvem man skal snakke til. Folk som har vært sammfunnsmedisinere en mannsalder, folk som forsåvidt gikk på samme kull som meg men som muligens hadde noen få timer mer, ok veldig mange timer mer på lesesalen og ikke har vært i konstant ammetåke siden de begynte å jobbe, folk som er så FLINKE!! I allefall kjennes det sånn.

Kvelden før satt jeg gråtkvalt foran PCén og leste lovdata opp og ned. Sendte melding på Facebook til sjefen og sa at hun nå bare måtte begynne å se seg om etter en ny kommuneoverlege for jeg er bare ikke flink nok. Fikk hyggelige smilefjes tilbake, men kunne liksom ikke putte dem opp på det akk så tomme powerpoint-arket… Lurte om om jeg kunne påføre ungene en feber eller noe annet ekkelt slik at jeg måtte være hjemme. Vurderte å skyte Henning i kneet eller i ei tå slik at jeg måtte våke over ham på ortopedisk poliklinikk…

Henning ble etterhvert litt lei all sukkingen fra kroken. «Er ikke samfunnsmedisin det du skal jobbe med daglig da? Er det ikke bare å si hvordan du har det. De folka der kan sikkert de lovparaggrafene bedre en du, drit nå i dem og fortell hvordan du har det, hva som funker og ikke funker!!»

Av og til når hjernen begynner å spinne og man begynner å tenke alt, alt for vanskelig så er det greit å ha en mann som ikke helt ser problemet. Som da jeg leste til eksamen og klaget over hvor vanskelig det var å tyde EKG. Henning hadde lest en artikkel i Illustrert Vitenskap og kunne fortelle at EKG ikke var vanskelig i det hele tatt. «Se om du har en P og har du ikke det er det feil rytme og har ST-segmentet løftet seg så er det kjempefarlig. Ikke skal det være under linja heller. Den siste der bør ikke peke nedover i for mange sånne signal..» Hadde blikk kunne drepe.. Men det var jo rett da.. i all sin enkelhet.

Så jeg knotet nå ned noen sånne ark. Om hvordan jeg har det. Om at det å være kommuneoverlege ofte føles som et uoversiktelig univers der man svømmer rundt og gjør det beste i den lille kroken man akkurat der og da befinner seg. Hva man følte at problemet var og sendte så spørsmålet ut i salen på hvordan det kan løses.

Og så gikk det bra. Av og til er det viktig å utfordre seg selv. Å tråkke skikkelig ut av komfortsonen. Ikke bare det man alltid gjør og vet at man gjør bra. Greit nok, det var ikke noe glitrende innlegg, ingen all time high, men det var da noe. Og det føles jo bedre enn om jeg var hjemme med falsk feber på Yme.

Og når man sitter der i en gruppe og tenker på hvor flinke alle de andre er så er det litt viktig å huske på at man er der av en grunn. Når jeg tenker etter, og ikke lar panikken råde så er jeg faktisk ganske flink i jobben min. Jeg har noen egenskaper som ingen av de andre der har. De har noen som jeg ikke har, men ingen er perfekte. Dyktighet kommer med erfaring. Alle, også gamle kommuneoverleger, var en gang nye og syntes at jobben var uoversiktelig og nesten umulig.

Så i dag er jeg egentlig ganske fornøyd med meg selv og i morgen er det administrasjonsdag og jeg skal i allefall gjøre et eller annet sammfunnsmedisinsk. Så får jeg melde sjefen på nytt på facebook og si at hun nok blir plaget med meg en stund til.. For om jeg ikke kan alt, har alle svar på stående fot, så kan jeg NOK til å gjøre en god jobb, og jeg lærer stadig mer.

Fikk foressten en annen melding på facebook i dag. «kan du holde et innlegg på kurset vi skal ha om *********» Jada, ingen problem det! At man aldri lærer…

Hva med dere? Har dere ofte sittet i grupper og lurt på hva dere gjør der? Påtatt dere ting dere angrer intenst på? Latt panikken fullstendig ta overhand en stund før man tilslutt lander på bena? Hva er deres triks for å tenke seg selv opp og ikke ned?

12 tanker om “Når panikken råder og du føler du ikke kan noen verdens ting..

  1. Hehe, du er jo bare helt herlig! Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg har også en tendens til å si ja til å stille opp når noe skal sies i offentlighet. Etter hvert blir man jo flinkere til det, men alltid ligger angsten der om at man ikke er flink nok og at alle andre kan dette mye bedre. Det var ekstra slitsomt da jeg jobba som høgskolelærer og skulle ha x antall forelesninger med kvalitet og i følge fagplanen! Det gikk på et vis det også, og studentene var mest fornøyde når jeg leverte noe personlig. Kanskje det er det som er trikset? Å gi av seg selv? Jeg synes du gir av deg selv når du blogger og det blir knallbra! Klem

    • Lurer på hvordan man skal klare å slutte å tenke at alle er så mye bedre.. Vrient det der. Kunne aldri vært lærer, verken på det ene eller andre nivået… hadde jo gått med konstant presentasjonsangst…

  2. he, he et velkjent tema, og plutselig føle seg langt utenfor komfortsonen … men jeg ser jo at du landet med begge bena siden du kanskje har takket ja til et nytt foredrag.
    Kan jeg spørre om hvem som har laget headeren din? og om du vet om flere like oppdrag tas?
    uansett: God fredag og etter hvert helg til deg og dine
    Nann Karin

  3. Selvfølgelig gikk det bra! Jeg har også vært i samme situasjon, å skulle holde en presentasjon for folk med mer kunnskap enn meg om temaet…på engelsk! Jeg sørga for å få kroppen til å virke avslappa, og bestakk publikum med karameller. 🙂 Det er givende å utfordre seg selv av og til, tenk for en herlig følelse det gir når du lykkes.

  4. Du skriver utrolig bra- kjenner meg så godt igjen. Er veldig imponert over dere kommuneoverleger langt der nord. Som fastlege langt her sør kjennes det ut som om vi skulle slitt med å fylle deres sko:-)

  5. Æææææ, fikk nerver av å bae lese dette innlegget! Husket plutselig alle de gangene jeg har holdt på å ta livet av meg dagen før selgermøtene mine har gått av stabelen. Det kan vel neppe sammenlignes med å være kommuneoverlege, men det er jammen meg nervepirrende å booke transport og hotell og møterom og underholdning og allergivennlig mat til 100 stk på én gang. Der er det mye som kan feile. Og for ikke å snakke om når jeg sender en varekatalog på 150 sider, til trykk, i 10.000 eks som ingen andre egentlig har tatt seg bryet med å korrekturlese… Da har jeg en stooor klump i magen leeeenge!
    Ååå, der fikk jeg det off my chest, og jeg gruer meg nå desto mer til å begynne å jobbe igjen etter permisjonen!

  6. Åh, dette var gjenkjennelig beskrevet! Utsettelsene, nervene, utpønsking av unnskyldninger (av en eller annen grunn lurer jeg alltid på om jeg burde prøve å brekke et bein… jeg har ingen barn som kan få liksomfeber). All energ man bruker på akkurat det, og som en logisk sett vet at er helt bortkastet, og som heller burde brukes til konstruktive ting, men som en likevel vanskelig kommer utenom. Så godt å få et innspill av den typen du fikk av Henning! Konkretisering ufarliggjør det meste, og gjør innlegget bedre. Og følelsen etterpå: aller mest lettelse. Man dør ikke. De fleste tilstedeværende er faktisk ikke ondsinnede, selv om man under forberedelsene blir fylt med overdreven frykt og beven. Alle har nok godt av en «kontrollert» tur utenfor komfortsonen i ny og ne. Jeg tror man utvikler seg på det. Det blir bittelitt mindre skummelt neste gang.

    På toppen av det hele har jeg nær kjennskap til i alle fall deler av temaet du skulle si noe om. Gjennom mange års arbeid med miljørettet helsevern, både i kommunal og interkommunal ordning har jeg en viss ide om samfunnsmedisinens kompleksitet; hvor uendelig omfattende det kan tolkes, hvordan man aldri kan oppfylle alle lover, forskrifter og rundskriv til det fulle, og hvordan man nesten alltid kan tenke at «alle andre» har laget seg så mye bedre løsninger enn en selv på de enkelte områdene. Vel; trøsten får være at slik er det for alle de andre som jobber innen fagområdet også 😉

  7. Å utfordre seg sjøl er bra, sjøl om jeg ikke alltid liker å trå så langt utafor komfortsonen. Jeg har noen ting som jeg fikser bra, mens andre ting er jeg ikke så god til.
    Det meste går jo greit…

  8. Herligste, ærligste og flinkeste kommuneoverlegen jeg kjenner <3
    Ja jeg er sikker på at du næila den! Det går jo som regel bra 😀 Og når jeg sier «som regel», så har jeg vært med på at det ikke går bra. Har jeg alt skrevet foran meg, er alt bra. Men improvisering når man er nervøs, panikkerer og alt svirrer i topplokket.. det er IKKE min greie!! Har du noensinne kjent på den følelsen, den som kommer når du starter en setning som ikke har et mål overhodet. Etter en del blablabla og kunstpauser kommer man jo i mål. Men det er ikke en deilig situasjon å være i. Å se for seg folk nakne er heller ikke noe som funker der og da. For meg er det eneste som funker.. å være godt forberedt! 😉

Det er stengt for kommentarer.