Hva med mennene da?

Hei.

Det har i det siste rast en debatt om at vi mammabloggere rett og slett er forferdelige mødre som utleverer barna våre på det mest groteske og i det hele tatt burde vært meldt til barnevernet hele gjengen.

Jeg har gått glipp av opptakten, men tydeligvis var det en sånn psykiatrisk ekspert som sa noe på TV om at vi kom til å ha en generasjon med barn som var skadet for livet på grunn av at mødre ukritisk har delt bilder fra når de griset med grøtskjea og det som enda værre er, pirker ut litt sokkelo mellom tærne.

Pia og Superpapsen skrev noen fine innlegg med sine tanker rundt dette, og spøk til alvor,  det er noe man bør tenke over og ha en klar holdning til. Samtidig tror jeg at vi er litt for redde. Barna våre vokser opp i en helt annen verden enn det vi gjorde. Jeg blir fortsatt ør i hodet når jeg ser bildet av meg selv på Facebook, for ungene våre kommer dette til å være hverdagen. Man leser stadig om hvor fælt nettmobbing er, fordi det sprer seg så ukontrollert og blir så stort. Jeg er litt usikker på om jeg synes nettmobbing er værre enn annen mobbing. All mobbing er fæl, nettmobbing eller vanlig mobbing og for våre unger så kommer sannsynligvis nettmobbing til å være nettopp det, vanlig mobbing. Men for oss, som fortsatt lever i den villfarelse at man må komme i avisen for at naboen skal vite om det er nettet stort og stygt og skummelt. Vel nok om barna.

De jeg tenker på er mennene våre. Mennene til alle mammabloggere. Hvordan føler de seg? Hvordan blir de fremstilt? Føler de seg tilsidesatt? Føler de seg blottet og utlevert? Har de mulighet til å forsvare seg? Får de lese korrektur? Får vi om noen år et rush inn på psykiatriske klinikker med menn som alle som en har post-utsatt for mammablogging-traumatisk stresslidelse?

Kjenner vi disse pappaene? Er de dømt til et evig liv i skyggen av ungene og mammaen? Får de i det hele tatt delta i oppdragelsen? Kan de komme til å ødelegge et perfekt bloggbilde med å tørke bort nugattibarten i beste mening?

Når Marte i Casa Caos skriver om krangler, kjærlighetshelger med samlivscoach og ikke minst om Fifty Shades of Chaos. Hvordan har stakkars mannen det da?

Mannen til Pia? Finnes han egentlig? Hvem er han? Hvorfor forteller hun aldri noe?

Handyman og jaktguru, har ikke mannen til Tre Tette andre egenskaper?

Artiforkidsa har en mann, men kan han annet enn å gå på ski?

Mannen til fotballfrua. Er han en tusseladd som kun stiller opp på bilder for å se bra ut eller har han egne meninger?

Diaperdiva. Sitter Jack og tørker i skyggen bak sin flotte mammabloggende modellkone? Som forøvrig nå også skal gi ut bok.. Flinke dama!!

De er så mange disse mennene. Tenk om de en dag reiser seg i flokk, tar skjeen fra munnen og tenker at “nå skal vi ******* meg vise verden hvordan disse damene egentlig er.” Hvordan skal det da gå med oss??

“Nå har Henning sagt at det må være slutt på blogging” sitter du og tenker. Neida, det har han slett ikke. Men jeg fikk en morsom mail i dag. Fra en journalist.  Og blandt annet lurte denne på hva Henning syntes om å bli omtalt på bloggen. Og da slo det meg at det aner jeg egentlig ikke. Ikke har jeg spurt, ikke har han sagt noe og til tider er jeg usikker på om han i det hele tatt leser det jeg skriver. Sånn bortsett når jeg tvinger ham til å bedømme om det er dumt å trykke på publiserknappen.

Så jeg spurte. Hva synes du om å bli utlevert på bloggen? Spurte jeg. “Det går helt greit” Sånne svar får man når man spør dype filosofiske spørsmål mens “Brøyt i vei” går på NRK. Hva annet er å forvente. Han er en mann. Vi snakker brøytebil, snøstorm, stengte veier, kan kun overgås av Overhaulin….

Henning har selvironi. Han vet at når “Yme” klager over at han må være hjemme alene med pappa så mener ikke jeg at han er en dårlig pappa. Når jeg skriver at Isa digger danseband og han gråter så tenker han at det er jeg som taper på det innlegget. Og det fikk han jo rett i. Massiv støtte.. Hvem liker danseband liksom.

Men det går en grense mellom privat og personlig. Og den holder jeg. Derfor er det “helt greit” ikke om å gjøre, men “helt greit”.

Og det håper jeg at det er for de andre mennene også. At vi slipper rushet på psykiatrisk klinikk. For de er jo våre disse mennene og vi er jo så glad i dem og uten dem var vi bare single, desperate mammabloggere med et ekstremt behov for å eksponere oss selv. Og hvordan ville det da gå med barna?? Nei, herved rettes en stor takk til alle mammabloggmenn som i kulissene holder oss i skinnet og drar oss ned på jorda når det tar helt av. Smask og slengkyss til dere alle!!

16 Comments:

  1. Jeg er så imponert over alle mennene som er så handy og gjør alt mulig på det minste vink. Dessuten at de synes de er greit med den endeløse strømmen av trendy stoler eller puter. Og så at mange bruker begrepene huset mitt, stua mi osv selv om det sannsynligvis er to som deler både utgifter og hjem. Jeg har nok skrevet hagen min, men det er den også. Min mann er ikke omtalt på bloggen, selv om jeg noen ganger skriver vi.

  2. Haha, herlig! Jeg utleverte nok kanskje mannen litt mer i begynnelsen..sånn rent humormessig. Men han er stadig med, og får alltid lese innleggene først (altså alle innlegg, ikke bare de om han), dersom jeg er i tvil om jeg vipper mellom personlig og privat. Smask og slengkyss til alle!

  3. Haha, interessant tematikk du tar opp her, Didriksen 🙂
    Her får Bustemannen tilbud om å lese de innleggene som handler om ham før de publiseres. Noen ganger gjør han det, andre ganger stoler han blindt på sin kone. Egentlig bryr han seg ikke så veldig, så lenge det jeg skriver samsvarer med virkeligheten og ikke blir for privat (det er ikke alle gullkorn som gjentas, hehe). Så får jeg bare håpe at han har vært ærlig om dette, og at det ikke bare har vært et “fint!!” eller åndsfraværende “samma det”, også ender han opp i psykiatrien om noen år…
    Men jeg lurer forresten også på hvem alle disse mennene egentlig er. Man kan jo få inntrykk av at et stort flertall er en gjeng tøfler…

  4. Ha ha. Fantastisk innlegg.
    Mannen min ender garantert opp i psykiatrien om noen år 🙂
    Neida… Heldigvis har han mye humor og selvironi, og syns det er helt greit at jeg skriver om han.
    Skriver jeg for stygt, mottar han mail fra damer (alenemødre) rundt om i landet som forteller han hvor fantastisk han egentlig er og hvor synd det er at hans kone setter så liten pris på han. Når mannen blir sur på meg, tar han fram disse mailene og koser seg med dem 🙂
    Og det unner jeg han virkelig.

  5. Jeg er så enig. Jeg kan ikke forestille meg at mini blir mobbet om ti år for et bilde av seg selv 4 mnd gammel med grøt i hele ansiktet som mor pubiserte for sine tyve faste lesere på bloggen sin. Debatten om at barn kan bli mobbet pga bilder av seg selv er en ting, men hva med alle mammabloggere og bloggere som er mamma som legger ut bilder av seg selv i undertøy, som blir avbildet i sexy positurer i bikini eller blogger om kjøp av angrepiller på sydentur? Jeg tror at det gir et større grunnlag for mobbing av en åtte-åring enn at det eksisterer bilder av grøtgriset ansikt eller innlegg om trassanfall. Jeg ser for meg at det fort kan bli pinlig dersom “de store” gutta på skolen forteller at de leser mammas blogg fordi hun legger ut så “fine” bilder.

    R blir ikke utlevert i stor grad på min blogg, men han har ikke sagt noe om det lille som står. Heldigvis 🙂

  6. Fantastisk! Veldig bra innlegg 😀

  7. Det er vesentlig forskjell på nettmobbing og annen mobbing, men det skal jeg ikke gå nærmere inn på.

    Jeg vet at mors blogging kan brukes mot henne i barnefordelingssaker (forferdelig ord!), og jeg vet at forsikringsselskaper gjør sine forhåndsundersøkelser. Ville det ikke vært grusomt om ungen ble nektet forsikring fordi en har utlevert for mye? Eller at en ironisk blogg blir oppfattet som seriøs der han står mot henne i skilsmissprosessen?

    Og ja: Enkelte av oss (ok, meg da) er kanskje litt for kritiske noen ganger. Det er vel ikke oss kritikken først og fremst er rettet mot. Noe sier meg at det er unge-mødre-konseptet som er den primære måltgruppen for kritikken.

  8. HA HA HA, innertier!
    Jeg tror ikke vi skal være så veldig bekymret for mennene, de takler dette, de har jo en sterk dame i ryggen alle sammen ;D
    Når det er sagt så er jeg veldig lei meg (på mannens vegne) for at det ikke har kommet godt nok frem at han også – i tillegg til å stå på ski (som han egentlig bare er sånn passe god til) også er helt vanvittig bra på vaskerommet. Og det elsker jeg han for. Det også 😉

  9. hahaha… Nå lo jeg innmari godt her… veldig godt også.

    meeeen, det er jo noe å tenke på, disse spørsmålene du nevner.

    Jeg kan nok tenke meg noen menn er lei pynteputer og “jentestjæs”, samtidig igjen har min mann blitt så bortskjemt på stearinlys og kos, at hvis ikke disse er tent når han kommer inn døra spør han: hvorfor er det så ukoselig her! Fnis.

    Han er livredd for kameraet, så drar jeg det frem løper han for livet. Så det er sjeldent til aldri man ser liv av han på bloggen min (nå er ikke jeg en mammablogger da) og lese gjennom gidder han ikke heller lenger. Derimot sniker kompisene hans innom i ny og ne 😉

  10. Knall innlegg! 😀
    Som en representativ part her, så vil jeg bare få si at uansett om man er mammablogger, pappablogger, barn av respektive eller bedre halvdel, så skal man være like forsiktig med å legge ut bilder og privat info, som man skal være med å synse om andres tanker, valg og vurderinger. Jeg synes det er helt latterlig at folk skal legge ord i munnen til barn om hva de kanskje eller ikke kanskje kommer til å mene om 15 år.

    Og selvfølgelig tenker man bare på dette i aller mest negative konsekvens. “Hva vil barna føle, hva om de blir mobbet?”. Men hva hvis det viser seg at barn av foreldrebloggere faktisk får en sosial stjerne i boka og blir ansett som direkte etterfølgere av Jesus Kristiansen (typ). Det er det aldri noen som sier et spøtt om. Det er alltid bare bekymringer. La nå folk få bestemme over seg selv, sin egen situasjon og sin familie.

    Men jo, takk. Takk for at du bryr deg om oss menn. Vi har det tøft vi. Ingen som tenker på oss. Jeg har forsåvidt blitt “mobbet” fordi jeg blogger, siden det hovedsakelig er en feminin arena, så det er faktisk et valid spørsmål du tar opp 🙂 Men vi menn vi klarer oss vettu. Vi har hverandre og når dere er borte, så ringer vi hverandre, prater om følelser, drikker te, gråter litt og hører på Celine Dion. Så sier vi det aldri til en levende sjel. Haha!

    Nei, på tide å legge seg.
    Natti natt
    /Haifai

  11. Dette var tidenes Doc! Ahahaha ;D
    Eneste kjipe med Jack der han sitter og tørker i skyggen ;P i dette henseende da.. er at han til tider kan være sjalu på bloggen/bloggerne. Mener at jeg bruker mer tid på bloggen og med dere.. enn med ham!! Jo også har noen innlegg blitt stoppet i sensuren da.. Drar de kanskje frem en dag jeg er sur på han 😉
    ..mulig han kanskje er den som kommer til å starte det opprøret.. ;P
    Pe Ess! Kommer svarene du gav til journalisten på trykk noe sted som jeg kan se?! #Nysgjerrigper

  12. Hahaha, jeg lo, høyt og lenge! Mannen skulle gjerne kommet med en kommentar, men i dag er han svært opptatt. På formiddagen skjøt han etter ei skjære (men bommet, ikke si det til noen), og resten av daegen har han brukt på å bygge garasje. En svært enkel mann, med andre ord… 😉 Jeg lurer forøvrig også på om vi kan lese disse svarene noe sted?

  13. Svarene kan leses. To be continued..

  14. Ha ha, leste ikke dette før nå… jeg klarer heller ikke å se det farlige med blogging, når jeg spør min niendeklassing om jeg kan skrive det eller legge ut det bildet, skjønner han nesten ikke hvorfor jeg spør. Og jeg ser jo at de bildene de legger ut, går mine en høy gang. Ungene mine blåser vel egentlig i min blogg. Mannen derimot (som eksisterer; ) er min største fan, heldigvis:)
    Pia fra mobil

  15. Jeg må innrømme at det kan være hardt for meg som mann og til stadighet bli utlevert på nett for min manglende kompetanse. Det er ikke få ganger jeg har grått meg selv i søvn. Hadde det ikke vært for at det er jeg selv som står for skribleriene så er jeg usikker på hvordan dette kunne endt opp 😛 Men fra fjas til enda mer moro. Her i huset er nok situasjonen omvendt. Etter å ha lest her så er utvilsomt konene til pappabloggerne hakket strengere enn mennene til mammabloggerne. Her i gården er det ikke et bilde eller en beskrivelse av mammaen som får slippe ut på nettet uten at det er nøye vurdert. Ja, jeg forsøker meg stadig, og jeg lærer aldri at alle handlinger har en konsekvens. Det gjør like vondt hver gang.

Comments are closed