Yme drar noe motvillig på tur…

Hallais!!

Mamma er helt gal for tiden. Hun har mistet noen hun er veldig glad i. I skogen! Han heter kantarell og det er veldig viktig at vi finner ham. Tydeligvis mye viktigere enn å snekre ferdig sandkassa mi.

Forrige lørdag, akkurat da jeg skulle til å hjelpe pappa med den sirkelsaga tok mamma med meg og Isa ut i skogen for å lete. Jeg mener, jeg hadde stilt meg opp ved siden av den saga og var helt klar. Jeg er helt sikker på at jeg hadde klart å holde den planken hvis bare pappa hadde latt meg prøve. jeg mener, hvor vanskelig kan det være å dytte en planke rett frem..

Ok. ok, dette er en vedklyver, men mamma har jo ikke tatt bilde av meg og sirkelsaga og jeg tror jeg skulle klart å klyve litt sånn ved også….

Det er så urettferdig!!!!! Eir får hjelpe til med den sirkelsaga….

I allefall. Isa måtte også være med. Hun hadde ikke noe lyst. Hun ville heller sitte inne å se på tv. Forstår jo godt at mamma mente hun burde få frisk luft i stedet. Men det er masse frisk luft rett foran huset. Ikke kjenner hun han der kantarell hun heller så hun ville heller lete etter bringebær.

Rett borti svingen her fant vi masse bringebær!! Veien fra huset vårt er ganske lang skal jeg si dere så jeg var jo sånn passe sulten.. Men mamma bare trasket videre. Mente at vi skulle lete etter en hemmelig sti i skogen og oppdage steder ingen visste om. Men det var helt håpløst å komme seg dit! Hver gang mamma så to grantrær ved siden av hver andre la hun i vei rett inn i skogen. Mens Isa skulle passe på meg. Det skal hun ha Isa, hun gjorde et hederlig forsøk, men jeg er ikke lett å holde igjen når jeg ser en bekk!! Det var ikke Isas feil at jeg nesten kom meg oppi den bekken altså. Men hun hylte jo så inn i hampen at mamma kom stupende ut fra skogen og fikk tak i meg…

Endelig kom vi oss inn på den stien. Men den var på ingen måte tilpasset mine føtter. Røtter og gress høyere enn hodet mitt.. Og mamma mente at jeg skulle gå selv! Håpløst. Så forsvant mamma inn mellom noen grantrær igjen. Jeg og Isa ble stående igjen midt på stien. Er det rart jeg hylte??? Hva kunne Isa gjøre om det for eksempel kom en bjørn og angrep oss?? Heldigvis så fant Isa noen sånne markjordbær der i skråninga til stien så vi sultet ikke i hjel.



Markjordbær

Meir, meir!!! Jada Yme, ho storesøster plokka så fort ho kain!!

 

Lenger opp på den stien var det masse røde bær!! Teigbær! Kjempegode! Isa plukket og plukket og jeg gapte og gapte. Mamma filmet oss og la oss ut på Instagram… Kjempefint opplegg om jeg må si det selv. Men mamma skulle jo ødelegge det også. «Du kan jo spise litt selv Isa, sett bare Yme ned ved siden av de bærene så kan han plukke selv» Så forsvant hun inn under noen grantrær igjen. Heldigvis er det noen som er empatisk i familien, nemlig Isa. Så vi fortsatte bare som før.

Kjapp deg litt da, jeg sulter i hjel her!!

Finner du noe Isa?? Er det noe der?? Kan jeg spise det??

Så skulle vi hjem igjen. Jeg forsøkte å forklare mamma at det rett og slett var helt umulig å gå på den såkalte stien hun hadde funnet. Det var busker og trær og røtter og jeg vet ikke hva, men mamma mente «det er god trening det Ymefar» Skal gi henne trening jeg. Ikke hun som må ligge med nesa gnudd nedi gjørma fordi hun ikke klarer å skreve over ei rot!!



Hjem, endelig hjem!!! Prøver å løpe litt så vi kommer ut av dette her..



Seriøst mamma???? Jeg mener, de er høyere enn meg!!



Filletrær!!!



Ser du??? SER DU!!!!! Gjørme, I ANSIKTET!!!

Til slutt streika jeg. Stilte meg rett opp og ned og kjefta. Men tror dere at det hjalp?? Neida. Mamma bare gikk. Sa at det bare var vei å gå på nå og at hun og Isa gikk for å plukke bringebær… Når det skal være på den måten så testa jeg like godt joggeskoene i en sølepytt jeg fant..



Den prikken der, langt der borte er meg. Mamma bare forlot meg. «Bare å gå rett frem så kommer du hjem vet du Yme-mann. Hadde pappa i det minste slått av sirkelsaga littegrann så hadde han kanskje hørt at jeg ropte…



Søle!!

De funker greit til dette mamma, kjøp flere sånne sko..

Etter lengre enn lang tid kom vi tilbake til de samme bringebærene som vi gikk forbi da vi starta. Og NÅ kunne mamma stoppe der vet dere. Nå når man var så utmattet og sliten at man knapt sto på bena. HMPFR!!!!!! Ble så sur atte. Gadd ikke spise en eneste bær og gikk hjem til pappa. Isa også. Han var selvfølgelig akkurat ferdig med å sage på den sirkelsaga så jeg fikk bare hjelpe til med å tre skruer på den drillen. Så begynte det å regne. Da gikk jeg og pappa og Isa inn og så på barnetv og spiste kveldsmat.

Jada pappa, jeg må bare finne den beste skruen…

Bringebær

Hvor det ble av mamma?? Hun sto der ute i det bringebærkrattet…. I en time!! Gikk glipp av hele barnetv hun! Og vet dere hva? Skulle tro hun lærte av feil.. Men neste dag, når det var søndag og pappa i allefall kunne ha snekret ferdig den sandkassa. Ja da dro mamma oss med alle sammen til lysløypa!! Jeg håper det blir vinter snart, for da snør han der kantarell ned!!

6 tanker om “Yme drar noe motvillig på tur…

  1. Jeg elsker Yme! Han er jo så søt! Men ikke si det til han da, kan jo være han ikke har lyst til å være søt for han er jo egentlig riktig så tøff! 🙂

Det er stengt for kommentarer.