Med livet som innsats..

Hei.

Første vakt etter ferien. Trenger jeg en gang å fortelle at det er sørvest og regn av en annen verden og at jeg måtte ut i båt.

Til et kai… Der sånne båter egentlig ikke skal legge til.

Da jeg skulle i land fikk jeg på en meget uelegant måte lagt meg på magen over et enormt bildekk, kravlet meg opp på kne for så å bli heist opp i stående av ventende sjåfør. Joda, her er legen på tur.. Heldigvis fikk jeg vist litt styrke på turen ut ved å kalle opp ferga slik at vi kunne krysse rett foran den. Utrolig hvor viktig man føler seg når man får ei ferge til å slakke på farta.. Så jeg var ikke totalt ydmyket heller, selv om en sprellende lege som får et dytt i rumpa en en vennlig matros ikke er det mest elegante syn man har sett på disse trakter..

Så skulle jeg hjem da. Siden kaiet som sagt ikke er beregnet på fine Elias Blix lå de midtfjords og ventet. Med lyssignaler og kraftig veiving oppnådde jeg kontakt slik at de satte kursen mot kai for å hente meg.. Kom på etterpå at jeg jo kunne ringt, men noe usikker på om jeg hadde dekning hverken på telefon eller radio.

Så kom de nå da. Som sagt så var det ikke noe å knyte i så flinke skipper Marianne skulle holde båten sånn noenlunde i ro der slik at jeg kunne HOPPE om bord.. Nevnte jeg at det i mellomtiden var blitt flere meter mer med fjære, at bildekket var blitt nedbæsjet av måker og var blitt betydelig glattere siden sist?? Og nevnte jeg at jeg har vært på fire ukers ferie, spist meg riktig god og feit og aldeles heller ikke fra før var særlig god i stille lengde…

Matrosen sto på dekk og rakte frem en vennlig hand. Men den nådde jo ikke lille meg ned til. Da måtte jeg jo lagt meg på det måsebæsjdekkede dekket. Og liggende der på mage ville jeg jo ikke komme meg ned.

Selv fantastiske Marianne slet litt med å holde den båten i ro. Fremover, bakover utover, litt mer utover, ikke tale om at jeg hopper nå,

 litt innover og så et kraftig vinnpust som satte båten helt i kaia, eller nesten helt i kaia, den var i allefall ganske i nærheten av kaia da jeg tok sats og hoppet ut i et fantastisk svalestup..

Kun trippel skru gjorde at jeg unngikk å hoppe rett i armene på matrosen, ja altså det var han som gjorde en trippel skru sideveis, ikke jeg. Men om bord kom jeg. Og hjem kom jeg.
Det er meg en sann gåte at man ikke får risikotillegg i dette yrket! Og bare for å si det slik: det var MYE høyere bølger, MYE større mellomrom mellom båt og kai og MYE lengre ned til båten enn disse dårlige mobilbildene viser..

Hjemme har jeg i øs pøsende regnvær har gjort trivelige ting resten av kvelden. Som å binde opp sukkererter, luke kjøkkenhagen bittelitt mindre fri for ugress og sanket av vår grøde, nemlig en haug med reddik. Problemet er at jeg egentlig ikke er så glad i reddik. Ikke Henning heller. Eir mente jeg prøvde å forgifte henne og Isas ansiktsutrykk burde jeg lagt ut bilde av, men det er et slikt bilde ungene hater deg resten av livet om du legger ut, så det skjer ikke. Yme knasker nok i seg en reddik eller to, men ikke et helt reddikland. Nå har jeg fått gode tips både på facebook og instagram om hva jeg kan gjøre med reddik, og tenker å prøve den både i salat, på ost, i blomkålmos og som snack. Så skal jeg sylte dem med rødløk. Men om noen har noen ideer mottas de med takk.

Om du forresten har lyst til å følge meg på Instagram så heter jeg der @casadidriksen. Og dersom du har lyst til å lese om min og andre mammabloggeres største flauser så finner du det på mammanett i dag.

Trivelig kveld folkens!!

6 tanker om “Med livet som innsats..

  1. Risikotillegg for leger synes å være absolutt på sin plass!!! En flott beskrivelse av hverdagen i havgapet for distriktsleger! Reddiker er godt om du skjærer de i tynne skiver.

Det er stengt for kommentarer.