Fastlønnet småbarnamamma…

Hei.
Doktor i Nord er et fint blad! Det kommer ikke ut så ofte, men når det først kommer så er det jækla bra!

Som navnet kan hinte om så er jo Doktor i Nord et blad for doktorer i Nord-Norge. Men det kan fint leses av doktorer andre steder i landet også. Ja det kan så menn leses av andre som hverken er doktor eller som bor i Nord-Norge.

Hvis du har lyst til å ta en titt så er linken HER 

Jeg ble lurt av Tove til å skrive en epistel i bladet denne gangen. Det er flere reportasjer som handler om hvordan livet som fastlege, kvinne, mamma og småbarnsmor spesielt arter seg. Fastleger er jo stort sett privatpraktiserende med alt det fører med seg. Selv er jeg fastlønnet og priser meg lykkelig for det. En påstand er at kvinner, og småbarnsmødre spesielt, velger seg bort fra fastlegeyrket. Jeg forstår dem veldig godt. Det ville jeg også gjort om jeg ikke var fastlønnet.

I allefall. Her er det jeg skrev i bladet og om du klikker deg inn på linken og ser på nr 1 i 2013 så er det flere interessante artikler om det samme.

”Så skulle den tredje bukken gå ov…” ”FAGALARM! AMK kaller 38-1 og Gildeskål lege. Trafikkulykke ved Nygårdsjøen. En mann sitter fastklemt, usikkert hvor mange andre som er innblandet. Blir lege med ut?”

Klokka er kvart over sju og jeg sitter i Isa’s seng med treåringen i armkroken når fagalarmen går. Jeg hører allerede Hennings fottrinn opp trappa, han kommer for å avslutte eventyret og synge nattasangen. Fra senga høres Isa’s stemme: ”hadet mamma, du må vel på jobb du?” Jeg må nok det. Har vakt i dag og fagalarmen trumfer nattaeventyr på sengekanten.

Eldstejenta Eir var en forsiktig unge. Første gang hun fikk et skrubbsår var da hun sprang etter meg i oppkjørselen  1 ½ år gammel. Tryna skikkelig. Jeg sto og ventet på ambulansen som skulle hente meg ut på noen brystsmerter.. Dagen etter var det fotografering i barnehagen. Fin verandaleppe og det hele. Men mormor som var på besøk siden både jeg og Henning hadde vakt fikk trøste siden jeg måtte hoppe inn i 38-1 og dra av gårde.

Så har vi den siste uka. Fire vakter og en telefon. Det var AMK som ringte for å høre hvordan det gikk. De ringte feil, de skulle ringe en annen kommunelege som tydeligvis hadde det litt mer hektisk. På vakt denne uka har vi grillet, badet med ungene og laget kjøkkenhage. Har i tillegg sittet i bare føtter på verandaen og lest ukeblader og nytt kveldsolen etter at ungene var lagt. Heldigvis er det den siste typen vakt er det er flest av (bortsett fra værmessig altså)

Livet som trebarnsmor og kommuneoverlege og tredeltvaktlege  og kone til en i tolvtimersskift kan være hektisk. Men det går. Det er et puslespill, men det går. Vi har mamma og pappa og vi har svigermor og svigerfar, vi har søster og svoger og vi har barnehage og SFO. Det går.

Mye av grunnen til at det går opp for meg er at jeg er fastlønnet, kommunalt ansatt. Hadde jeg skulle drive privat, hatt ansvar for personalet, hatt inntjeningspøkelset hengende over skulderen tror jeg ikke det hadde gått. Da hadde jeg kastet inn håndduken for lenge siden.

Når Henning spyr, Isa spyr og Yme har feber sender jeg melding til sekretæren om at jeg er hjemme med syk mann og barn i dag. Jeg ofrer nok pasientene en tanke, men jeg ofrer ikke kommunekassen så veldig mange tanker. Jeg slipper å tenke på at nå taper jeg så så mange kroner. Jeg sitter hjemme med Isa på armen og har verdens beste samvittighet. Som oftest er pasientene godt ivaretatt av de andre legene så det er ikke kul på døra når jeg kommer tilbake heller. Så er Henning hjemme neste gang. Vi deler ganske likt på det der.

Mamma ble syk. Trodde legene på Rana sykehus. Sendt til Tromsø og greier. Jeg ringte Bente, sjefen altså, søndag kveld. Dro til Tromsø mandag morgen uten å tenke at nå går ti tusen kroner ut døra og hvor skal jeg få dem fra senere? Nå var ikke legene i Tromsø enige i at mamma var så veldig syk så jeg kom tilbake samme kveld, men vil tro at hadde jeg vært privat hadde jeg sittet nervøs på kontoret og stirret på telefonen mellom pasientene..

Jeg har vært gravid og hatt permisjon et par ganger, ja jeg har til og med hatt en aldri så liten svangerskapsdepresjon. Igjen tok jeg en prat med Bente, gråt litt på en skulder. Dagen etter var jeg fritatt for vakt, fritatt for pasienter. Jobbet kun administrativt ut svangerskapet. Vikar kom på plass i løpet av ti dager. Hva jeg hadde gjort som privat aner jeg ikke. Hadde i alle fall ikke hatt en Bente som fikset dette her i en fei.

Jeg kan dra på de kurs jeg trenger for å spesialisere meg. Ja jeg får dem til og med dekket. Det står i avtalen med kommunen.  Jeg priser meg lykkelig hver gang de andre på kurset begynner å snakke om hvor mye de taper rent økonomisk på å være der.

Jeg har tid til pasientene mine. De får faktisk 20 minutter hver. Har de bestilt time til en skulder, men begynner å gråte når de kommer inn døra fordi de egentlig ville snakke om at de ikke lengre takler presset på jobb ja så har jeg tid til det. Jeg setter opp dobbelttimer og gode greier og fjerner føflekker av hjertens lyst. Henvisningsraten er lav. Kanskje for lav?? Jeg har tid til å gå bort å snakke med hjemmetjenesten om hvordan vi skal løse problemet med gamle Kåre som ikke kommer seg til kontoret for å ta den kreatininen som jeg vil ha.

Visst har jeg det travelt, visst må jeg ringe Henning ti over fire og be ham om å hente ungene i barnehagen fordi jeg ikke rekker det, visst måtte Eir skåre sitt første fotballmål uten noen av oss der på grunn av vakt. Men det går. Og jeg føler ikke at jeg svikter de hjemme selv om jeg er doktor. Livet mitt er hovedsakelig det jeg lever innenfor dørene hjemme, ikke de timene jeg tilbringer på kontoret.

Den følelsen er viktig for meg. Og jeg tror hovedgrunnen til at jeg har den følelsen er den faste lønna som tikker inn på konto hver måned. Fastsatt og forutsigbar. Når jeg lukker døra hjemme så er tanken på jobb langt, langt borte. Det finnes nok stresselementer og uforutsigbarheter i livet som småbarnsmamma og lege om ikke lønna skal være det også.
I kveld har jeg vært på premieutdeling i Gildeskål skytterlag. Eir fikk premie for både vintercup og vårcup. Og T-skjorte!! jeg har vakt, Henning har nattevakt. Men det gikk. Vakttelefonen ringte ikke, tante passet de to andre hjemme og onkel var standby på premieutdelinga i tilfelle jeg måtte gå. Det er et puslespill, men det går..

For meg: verdens flinkeste skytterjente!!




6 Comments:

  1. Har lest, smilt og syns det er så flott at du deler – av dine tanker, sannhet om livet og om hvordan det utarter seg for deg <3 herlig.
    Er innom for å ønske deg en nydelig sommer. Jeg tar bloggferie nå – og blir litt fraværende, men du – nyt dagene, senk skuldre og kos deg med det og de som betyr noe for deg. Det er det beste å bruke tid på.
    GOD sommer. klem din vei <3

  2. Jeg liker!
    Jeg liker det du skriver!
    Selvom jeg har valgt helt annerledes.
    Jeg har egentlig en superkul, fastlønnet jobb, til og med i kontortid, men har likevel 100% permisjon for å være mer hjemme med barna, og for å være gal, kreativ dame med helt uforutsigbar inntekt.
    Og det passer ypperlig her i huset enn så lenge (bortsett fra det med lønn..), men så får vi se hva som skjer etterhvert. Jeg synes livet forandrer seg nesten hver dag jeg, og det er umulig å vite hva man tenker litt frem i tid.
    Derfor leve nå 🙂
    Det jeg syns er så fint med det du skriver (tårer i øynene da jeg leste i doktor-bladet ditt..) er at det beviser at vi alle kan ta egne valg, vi trenger ikke være like. Noe funker for en, noe annet for andre. Vi må gjøre det vi selv syns er bra, ikke hva de andre syns er bra!
    Heia Casa Didriksen!
    Og jeg sier bare: takk for at du tar deg tid til pasientene og velger å jobbe, jeg selv blir sjeleglad når det er en småbarnsmor jeg møter på legekontoret hvis barna er syke eller jeg er gravid og oppløst i tårer og alt det der ;-D (ja det har skjedd ha ha, opptil flere ganger)
    Fin kveld i casaen!

    • Takk for en hyggelig kommentar! Vi gjør alle våre valg og det tror jeg er lurt. Den ene kassa som passer for oss passer ikke for andre. Selv om jeg stortrives i permisjon og med å være hjemme og bare være mamma og selv om jeg til tider er kjempelei jobben så tror jeg at alt i alt så har både jeg, mann og barn det bedre med meg i jobb. Ikke bare økonomisk, men jeg må bruke hodet til noe mer enn mammajobben. Samtidig så frister det med deltid og gjøre noe helt, helt annet enn doktorting en stund. Men ikke akkurat nå.. Så heia oss og heia deg! Og så er det ikke minst koselig å høre at man kan bruke mammarollen som en kompetanse i legeyrket 😄😄

  3. For et fantastisk innlegg! Interessant, velskrevet, morsomt og alvorlig. Herlig. Og så bei e jo mækti imponert over å finj enn så lokal blogg, oppvøksn i Beiarn og bosatt på Naurstad som e e.. 😉 Navnan på ungan dåkkers e knailjfin! 🙂

    • Takk! Og vi synes også at vi har fine navn på ungene.. 🙂 Får jo bare si ditto når det gjelder hyggelig å finne “naboer” i blogglandia. Kanskje vi må arrangere bloggtreff i Bodø..

Comments are closed