En liten biltur Inndyr-Charlottenberg…

Hei.

Vanligvis liker familien Didriksen bilferie. Vi er alltid på bilferie når vi er på ferie. Det vil si, vi kjører til Østlandet der min mormor bor. Årsaken er like enkel som innlysende. Det er der mamma og pappa ferierer. Og når mamma og pappa er der så kan jeg og Henning sove minst til ni og da er det ferie!! Så mamma og Henning har synkroniserte ferier og slik blir det i all overskuelig fremtid..

Men nå er vi ute på egenhand. Det vil si, destinasjonen er den samme bortsett fra at vi bor litt her og litt der hos tanter og hos superfadderer. Og 17 mai hos mormor.

Men biltur. Vanligvis er det en trivelig sak. Vi har svært bilglade unger. 75 mil pleier vanligvis ikke å være noen sak. Egentlig så bruker våre unger å fortsatt sitte i bilen for å se ferdig filmen når vi er fremme etter 75mil.

75 mil er avstanden Inndyr-Trondheim. Inndyr-Trondheim er en strekning preget av avsindig kjedelige strekninger. De ti milene mellom Majavatn og Grong overgås kun av de ti milene mellom Mosjøen og Majavatn. Vi liker oss bedre på strekningen Trondheim-Setskog, men for å komme dit må først Inndyr-Trondheim tilbakelegges.

Opptakten til bilturen har ikke vært den beste. Henning ble angrepet av en svært aggressiv versjon av manneinfluensa forrige helg. På elleve år har jeg aldri sett ham så syk stakkar. Så flatet Isa ut på Tirsdag. Eir har vært lettere hysterisk og forsøkt å lure i både far og søster Paracet så fort muligheten har bydd seg. Noe som igjen har ført til nær-døden-opplevelser for Isa. I allefall om man skal tro henne selv. Eir har jo på sin side kun hatt vårt felles beste i tankene, nemlig feriestart fredag..

Torsdag ettermiddag var Henning såpass at han begynte å snakke om å pakke i bilen så da øynet vi håp. Isa satt i sofaen og var sur fordi hun ikke fikk gå ut så jeg fant ut at formen var stigende også hos henne.

Fredag morgen sto vi opp sammen med Yme klokka seks og åtte kom vi oss av gårde… Jepp, ting tar tid.

Vi har sånn navi. En TomTom. Den er fin vet dere. Det står det hvor mange mil vi har igjen og hvor mange timer vi har igjen. vel klokka var 07:48 og TomTom sa 11t 14min igjen.

08:08 og TomTom sa 10t og 54min igjen. Isa sa: «Dette e håpløst!! Når e vi egentlig framme mamma???»
Eir på sin side var godt ned i sin andre spypose. Hun er rimelig rutinert Eir. Finner posen selv, spyr i posen, bretter den sammen og sender den frem. Så ser hun litt mer film frem til det er tid for å finne frem ny pose. Vi har et visst forbruk av slike poser.

09:48 og kartet på TomTom viste at vi svingte inn på Statoil på Fauske. En lykkelig Isa hopper ut av bilen og sier: «Dette MÅ jo bare vær Trondheim!! No har vi kjørt i heile dag!!» Eir tok med pose inn på Statoil og bra var det for der spydde vi på nytt. Jeg vurderte tanken på at vi nå var rammet av omgangsyke, men nektet å tenke alle ordene i den setningen. Henning derimot sa dem høyt.

Vel, etter en bedre frokost på Statoil, bestående av pølser og potetgull var alle ved bedre mot og en lang dags ferd mot Trondheim fortsatte. Hvert 20 minutt ble ordene «Nei, Isa, vi skal kjøre i HELE dag, det er LANGT igjen» uttalt. De ble etterfulgt av snufs, hulk og «vi kommer ALDRI fram!!»

Noen mil etter Mosjøen begynner jeg å lure på om det er dette folk snakker om når de sier at de ikke synes det er noe morsomt å kjøre langt med små barn i bilen. Isa hyler fordi livet generelt er ille. Her snakker vi ul som stiger i styrke hver gang noen enten ser hennes vei, forsøker å si noe til henne, eller gud forby kommer borti henne. Yme hyler fordi Isa hyler, i tillegg forsøker han jo å stoppe munnen på henne som igjen genererer hyl fra Isa som når nye stadier i forsøk å på sprenge desibelskalaen. Eir hyler fordi hun ikke hører musikken fordi de andre hyler. Hotellet på Majavatn var stengt….

De har en kro på Namskogan. Gummikjøttkaker og tre pannekaker gjør underverker, for ikke å snakke om å få blande sin egen slush og få bruke 20 kroner på en ball i en automat, og ned mot Snåsa har vi glade syngende barn i baksetet. Jeg kan igjen erindre at det jo egentlig er slik vi har det på bilturer..

Snåsavannet er langt, forferdelig langt…. Kan ikke huske at det er SÅ langt… Isa begynner å få stadig stigende feber og stadig oftere anfall av «NÅR E VI FRAMME????????» Hun vil se Barbiefilm og Eir vil høre på musikk. Yme begynner å bli sulten..

Tre stopp på diverse rasteplasser i løpet av to kilometer får Henning til å tørt fastslå at «Der slo vi rekorden, vi kjørte 3,8 km uten stopp gitt….» før vi igjen stopper fordi beltet er vridd og kjeksen falt ned i mellom setene..

Så sovner Isa og Yme. Levanger, Steinkjær og Værdal flyr forbi.. Plutselig er vi i Trondheim og skal bare stoppe kjapt på en butikk (en is som Eir ble lovet for god oppførsel mens de andre vrælte) før vi setter snuten mot tante Charlotte og onkel Eivind og nattens overnatting. Ikke 11t og 14 min etter start, men mere 15t og diverse min etter start..

Isa våkner. Nye vræl. Hun skal IKKE ha is i allefall. Når unger skriker fordi de tilbys is, vet man at det bare er å gi opp og la dem hyle. Yme våkner, uthvilt og klar for å IKKE sitte i et bilsete.

Jeg og Eir skal inn på butikken. Men hvor er pengeboka?? På en rasteplass et sted mellom Namskogan og Levanger! For å si det mildt er det ikke snakk om å snu å lete. Eir MÅ ha is og faren og hun går inn på butikken, mens jeg leter etter pengeboka alle plasser jeg bare vet at den ikke befinner seg.

På vei inn til Trondheim har vi vist Eir gråkallen. Hennings gamle arbeidsplass. Hun slår lykkelig fast at «da kjører vi oss i allefall ikke vill i denne byen siden du er kjent her pappa.»

Ferdige på butikken skal vi bare ut av sentrum og ut mot Byneset. Isa hyler, Yme hyler, Eir spiser is og kommer med gjentatte «OPS!!!!» fra baksetet. Jeg er dritsur fordi jeg har mistet førerkortet og må stenge bankkortene og Henning forsøker å holde stemningen oppe ved å komme med konstruktive forslag på hvor vi kan få et nytt førerkort. Mens vi diskuterer om vi skal ta turen til trafikkstasjonen på Kjeller (hvor vi har vært før) eller på Kongsvinger (som vi ikke vet om eksisterer) befinner vi oss plutselig i allefall ikke på vei mot Byneset. Heller på vei rett opp Othilienborg eller noe slikt. Når vi snur og Hennings humør også begynner å dale kommer det tørt fra baksetet «sa ikke du at du kunne veiene i denne byen pappa???» Hvis blikk kunne drepe….

Kun Isas hyl og slurpende isspising høres ut mot Byneset.

Vel, vel, kvelden i går ble ikke så verst. Eir var i ekstatisk lykke over å møte tanta, kvelden inneholdt strikking, sminking og oppsetting av hår. Isa fant en seng etter en liten pitstop på sofaen og Yme fikk gå rundt på gulvet til han nesten sovnet stående.

Jeg stengte bankkortene mine og halv tre i natt ringte telefonen til Henning. Et ektepar fra Mosjøen hadde funnet pengeboka mi og levert den på Værnes.

Så da vi startet på de neste 50 milene mot tante og onkel i Charlottenberg i morges, kun avbrutt av en liten tur tilbake til Værnes, var det med godt mot. Med unntak av Isa da…

Dagen i dag ble bedre. Små slag gir jo livet og Isa har hatt det tøft. Hun entret veikroa på Alvdal med ukuelig optimisme og mente at «her har de helt sikkert sushi!!» jeg kan orientere om at det har de ikke! Derimot har de en hel vegg med slike automater der du putter på 20 kroner og får en skatt i ekte plastikk ut.

Klokka sju nådde vi det forjettede land: Sverige! og om alle var ikke var helt enige om at vi hadde hatt en fin tur så overlevde vi og ser ikke helt svart på hjemturen om en uke..

6 tanker om “En liten biltur Inndyr-Charlottenberg…

  1. Djises, jeg kommer aldri til å dra på bilferie med våre to krapyl som begge sliter med bilsyke!
    2 timer i bil er vel vårt Max og det er leeeenge og nervene frynsete, og humøret labert etter det.

    Kos dere masse på ferie!

    • Her kjører vi alltid.. Hverken jeg eller henning kan pakke og det er så mye man bare MÅ ha med seg på ferie så vi laster bil og henger og drar av sted med friskt mot. men slik som dette har det aldri vært før, kors på halsen. Vanligvis er ungene lykkelige og ser fil, drikker vann, spiser kjeks og godter og ler mot livet… men ikke denne gangen gitt..

    • 38 mil er jo ingenting 🙂 Lenge leve bilferie!! når man ikke har syke unger vel og merke. Vi satser friskt mot at hjemturen blir av det mere vanlige slaget, med lykkelige barn som får se DVD en hel dag..

Det er stengt for kommentarer.