Prestasjonsangst..

Hei.

Dere kjenner følelsen. Man skal opp til eksamen og så har man lest altfor lite gitt. I utganspunktet er stoffet rimelig kjent og greit, men kvelden før så finner man bare så vannvittig mye greier som man nok burde lest, skulle ha kunnet eller i allefall burde ha hørt om..

Før eksamen på videregående og studiet fant jeg derfor aldri frem bøkene kvelden før. Jeg krøllet meg sammen i sofaen, så noe koselig og hjernedødt på tv og spiste potetgull. Det man ikke hadde lært til da kom jeg ikke til å få inn den kvelden var min filosofi. Funket som fy. Bortsett fra en eksamen i prosesskjemi eller noe slikt på NTNU. Den er fortsatt “ikke bestått” på min karakterutskrift. Litt av problemet var nok at jeg aldri helt fant ut hva prosesskjemi egentlig var og følgelig heller aldri forsto det.

Strøk foressten på den første i organisk kjemi også. Sto på konten da. Og så var jeg kjempesyk på en i fysikk. Sto på konten da og, men for å si det slik så trengte jeg nok de ekstra ukene med lesetid.

Nå har jeg jo ingen eksamen i sikte. Men i morgen kommer en liten guru til legekontoret. En kjempeflink overlege fra det store sykehuset i byen. Som kan alt som er å vite om det han er spesialist i. Han skal være der hele dagen og øse av sin visdom. Vi skal ha felles pasienter. Og vi skal få faglig påfyll. Vi skal ha det trivelig og spise lunch sammen. Det blir sikkert superlærerikt og morsomt. Og guruen er faktisk riktig, riktig hyggelig, jeg har møtt ham før.

Men hva om han spør om noe? Noe vanskelig og komplisert som ligger langt over en liten fastleges rekkevidde. Hva som helst faktisk.. Jeg er overbevist om at jeg ikke kan svare!

Lille bortgjemte oss her på bygda som skal bli kikket i kortene av spesialisten fra sykehuset.. Gjør vi tingene rett? Og hvem definerer rett? Rett for oss eller rett for dem?

Det er jo ikke slik da. Men det føles slik. For de er jo så mye flinkere de der inne på sykehuset. De som bor i den store grå massen som heter spesialisthelsetjenesten. De som skriver i epikrisen at “dette burde fastlegen skjønt” og “dette må fastlegen ta ansvar for å ordne opp i”, “det er for meg uforståelig hvorfor pasienten står på disse medisinene” og “pasienten burde vært henvist lenge før” Guruen skriver ikke slikt, han kommer med svært så konstruktive og lærerike epikriser, og slikt kan man like!

Ofte ligger svaret klart i dagen når pasienten kommer inn til sykehuset. Fastlegen har møtt pasienten noen ganger, tatt en sykehistorie noen ganger, fått nøstet opp bitene, tatt prøver og henvist til diverse røntgen. Så har man henvist til spesialisten som selvfølgelig har en smule ventetid der symptomene får utvikle seg og bli en smule klarere. Når pasienten så kommer til spesialisten kan han eller hun samle bildet og stå igjen med en diagnose som blinker i neonskrift og er helt innlysende. Bitter? Nei, nei det er jeg ikke. Jeg er glad det er slik, for da får man et svar. Et svar som ikke var så blinkende i neon der i starten, men som nå gi en løsning, forhåpentligvis, på pasientens problemer. Og gir meg en mulighet til erfaring og lærdom å ta med videre i jobben. Skillet må være der. Vi kan ikke utruste kontoret med alle de fancy maskinene sykehuset har og en fastlege kan heller ikke kunne alt alle spesialister tilsammen kan. Men vi kan nok om alt til å vite hvor vi skal sende pasienten for å få den hjelpen han eller hun trenger. Og vi kan nok til å hjelpe de aller fleste helt på egenhand og alene. Så jeg kan betakke meg for krasse epikriser der det står hva jeg burde skjønt så lenge bildet var et annet.

Noe annet merkelig er det jo at en fastlege som kjenner pasienten, ser ham eller henne stort sett en gang i måneden eller oftere, vi er ikke kvalifisert til å søke Helfo om dekning til smertestillende medisiner på blå resept. Nei da må du jobbe på sykehus må vite.. Du må være ordentlig spesialist. Hudlege, øre-nese-hals-lege, øyelege ja alle disse rangerer over oss fastleger når det gjelder å få lov til å skrive slike søknader til HELFO. Hva denne hudlegen (og nå må dere ikke tro at jeg tenker ille om hudleger, for jeg synes de er fantastiske! Ære være dem som klarer å skille alle disse prikkene fra hverandre for det gjør ikke jeg) vet om min smertepasient vet ikke jeg, men jeg antar han vet akkurat det jeg har skrevet i henvisningen…

Man lever i to verdener, vi her ute som til tider bare gjør forarbeidet, og de der inne som gjør ferdig jobben. Med store ord og pomp og prakt har samhandlingsreformen ramlet ned i hodet på oss. Nå skal vi samhandle og det meste skal bli så mye bedre. Samhandlingen enn så lenge går veldig en vei, pasientene skal ut fra sykehusene og vi må bli flinkere til å ta vare på dem.

Og det skal vi bli. Det er derfor guruen kommer i morgen. Det er derfor jeg skal glede meg til en spennende og lærerik dag, der jeg skal få masse råd og tips til hvordan vi kan klare dette her ute, med det kommunale flotte apparatet som vi har. For dette må jo være samhandling slik det er ment å være.

Men det er også derfor blogginnlegget i dag ble relativt kort og skriveren skriver så det spruter ut de nasjonale retningslinjene for diagnostikk og behandling av guruens spesialfelt for det skader jo ikke å lese seg litt opp…

2 Comments:

  1. KJenner følelsen! Jeg vil helst kunne mest mulig FØR jeg skal lære det… Jeg kan få flashback til muntlig eksamen og det som verre er, når jeg kommer i slike situasjoner. Men oftest går det jo veldig bra, og de som skal lære bort er hyggelige mennesker! Lykke til! Tenk på at du lærer!

  2. Ha en fin og lærerik dag i morgen – lykke til:)

Comments are closed