Skal man lyve for ungene??

Hei.

Et lite hjertesukk fra en doktormamma. Ikke lyv til unger!

Det å få en sprøyte i armen gjør vondt! Det stikker og det svir og det sprenger. Men det går fort over. Og det er det man skal si. Man skal fortelle ungen at nå kommer det et stikk og det kan svi og det kan sprenge. Men det går fort og etterpå gjør det ikke vondt mere.

Hvis man må sy et sår så gjør det vondt å bedøve. Det gjør faktisk så vondt å bedøve at dersom det dreier seg om et eller to sting så er det nesten bedre å sy uten bedøvelse. Nå sier jeg ikke «dette gjør KJEMPEVONDT!!!!» men jeg sier at «dette gjør vondt og det kan hende at du begynner å gråte. Og det er helt greit!» Så lar jeg dem få tid til å gjøre seg klar i sitt tempo, men til slutt bestemmer jeg at nå begynner vi. Så tar vi litt pauser så foreldre og barn kan summe seg og puste underveis, men blir ferdig så fort jeg kan.

Barn er tøffe. De er faktisk kjempetøffe! Jeg har hatt voksne menn på kontoret som har grått av bedøvelse og jeg har endog hatt voksne menn som har slått meg av bedøvelse. Unger takler det mye, mye bedre. Men det fordrer at de er forberedt på hva som skjer, at de får styre det som skjer til en viss grad og at de får forklaring som stemmer med det de opplever. Og en masse ros og tilbakemelding på at de er flinke. De er jo kjempeflinke! Og det er absolutt lov å gråte. Så mye man vil. Og så høyt man vil.

Tenk om noen sa til deg: «bare la damen stikke deg, det gjør ikke vondt i det hele tatt.» Denne noen var en person som du stolte mest på i verden og følte deg trygg hos så du gjorde selvfølgelig som denne noen sa. Men denne noen snakket jo slett ikke sant! Det gjorde vondt! Ikke bare føler du deg sveket, men kan du noen gang stole på det denne noen sier igjen?

Når jeg har barn på kontoret lyver jeg aldri. Det som kommer til å gjøre vondt forteller jeg at kommer til å gjøre vondt. Det som kommer til å være litt ekkelt, men ikke vondt sier jeg kommer til å være ekkelt. Og er det noe som ikke gjør vondt i det hele tatt så sier jeg det. Som oftest så sier ungen etterpå at «det var ikke SÅ vondt» Og de er så stolte, så stolte over hva de klarte.
Men det er slett ikke alltid at mamma og pappa er like fornøyd. Mamma og pappa kan ofte mene at jeg sitter der og skremmer ungen med vilje. Men jeg lyver ikke til barn. Og dersom jeg merker at mamma og pappa synes at jeg gjør en forferdelig dårlig jobb tilbyr jeg at en av de andre legene på kontoret kan overta konsultasjonen. For barna skal slippe å bli utrygge på grunn av at doktorn og mamma og pappa ikke blir enige. Da er det bedre at barna får oplevelsen av at mamma og pappa passet på og fikk dem bort fra den dumme doktorn og inn til en som var bedre.

Og et par ord om emblakrem. Funker dårlig på sprøyter for det som gjør vondt er ikke stikket, men at man sprøyter inn væske. Derimot har det noe for seg på blodprøver.

Av og til har jeg faktisk bedt mamma og pappa gå ut. Det gjør jeg ikke for å være slem. Men det er vanskelig å være mamma og pappa når poden skal sys eller tas blodprøve av. Det vet jeg, for når Eir sitter i tannlegestolen har jeg mest lyst til å hyle i panikk og slite henne ut av stolen og løpe avgårde. For tannleger er livsfarlige! Mange mammaer og pappaer synes det samme om meg og damene på laboratoriet. Men en mamma og en pappa det lyser panikk av, som omtrent klemmer blåmerker i armen på ungen av egen redsel og som messer «det er ikke farlig, det er ikke farlig, det er ikke farlig»

Funker ikke.

Mange tenker om doktoren at «hun må jo være helt hjerterå. ungen bare gråt, men hun fortsatte bare som ingenting.» Jepp. Det er jobben min. Det betyr ikke at jeg ikke synes synd i barnet. Det betyr ikke at jeg ikke har medfølelse. Og et barn som sitter i fanget på en trygg mor trenger på ingen måte å være traumatisert selv om det gråter. Og jeg skriver trygg mor her, for mødrene er de tryggeste. Tråkker nok endel fedre på tærne her, men det får så være. Fedre (selvfølgelig ikke alle) blir sinte på meg. De synes jeg er slem og mener jeg må være mer forsiktig. De mener at jeg skremmer ungene.

En liten oppsummering.

  • Snakk sant. Si det som det er. Ikke overdriv, underdriv eller finn på noe. En sprøyte gjør litt vondt, slik er det bare. Og gi ungen tid til å fordøye det.
  • Jeg er ikke følelsesløs selv om jeg setter de to siste stingene på en hylende unge. Jeg trykker heller ikke spatelen inn gjennom sammenbitte tenner for å være slem, det er for å se om ungen har såpass åpenrom mellom mandlene at han kan puste..
  • Hvis du er livredd selv, fortell oss det! Vi legger det da ting opp etter det, vi tar hensyn. Kanskje er det bedre at vi tar blodprøven uten deg der. Overrasskende for mange mammaer og pappaer synes også ungen at det er helt ok! Kanskje kan en helsesekretær holde handa mens mamma sitter litt på siden og ser på.
  • Blir du sint på doktorn så ikke kjeft på doktorn mens ungen hører. Men si fra på en ordentlig måte. Du kjenner ungen din best og kanskje bør jeg gjøre ting på en annen måte enn jeg hadde tenkt.

Yme ramla i barnehagen i dag. Heldigvis slapp han unna leger med ekstrem lyst til å sy og blodprøver, men det gjorde helt sikkert litt vondt…I allefall i følge Isa som villig vekk har demonstrert hvordan han hylte! Nå tror jeg den forestillingen er noe hentet fra fantasien da jeg i ettertid har fått forståelsen av at Isa slett ikke var tilstede der det hendte. Heldigvis var det fine damer i barnehagen som kunne ta vare på ham og trøste ham når det skjedde. Et mammahjertesukk er at jeg aldri er der når ungene mine får sin første oppskrubbede nese… Da Eir fikk sin første ramlet hun på asfalten i oppkjørselen hjemme akkurat da ambulansen svingte inn for å hente meg med på akuttur, Isa kan det hende jeg ennå  rekker for hun har egentlig aldri fått noe særlig til sår og Yme ramla altså rett på nesa i dag. I den eneste bare grusflekken som er å oppdrive i mils omkrets…

14 tanker om “Skal man lyve for ungene??

  1. Helt enig med deg Laila. Alle leger burde tenke som deg. Har enda ikke tilgitt kvinnen som tok pirke på meg da jeg gikk i første klasse og som på forhånd bedyret at » du kommer ikke til å kjenne noen ting», har heller aldri tilgitt sykepleierstudenten som satt veneflon på meg og sa at det ikke var vondt i det heletatt, og holdt på den konklusjonen også på det tredje bomstikket ( jeg var da 10).

    Hadde de sagt at det var vondt og at det kom til å merkes då kan det hende at jeg ikke hadde.løpt ut av legekontoret og låst meg inne i bilen da en lege sa at han skulle måle blodtrykket mitt og at det ikke var vondt i det heletatt.

    Er få foreldre og leger som tenker over konsekvensene som medfølger det å lyve for ungene, du er den første jeg opplever som sier som det er, og du er nok en medvirkende årsak til at barn blir til voksne som nekter å gå til legen før det eventuelt er for sent.

    Bra, bra, bra!

  2. For et godt og viktig innlegg! Særlig det med sannheten; det er nok så altfor lett å berolige med «det gjør ikke vondt», kanskje til og med helt ubevisst. «Noe» skal man jo si for å roe barnet.

    Jeg er en av de (få?) foreldrene som syns det er helt greit å se barnet mitt få sprøyter og ta blodprøver. Det var så vidt han overlevde fødselen, og den opplevelsen har gjort det meste annet til barnemat i sammenlikning. Dessuten får han jo blant annet vaksiner for sitt eget beste. Ikke for at vi syns det er så gøy å torturere ham med sprøytestikk.

    Har forøvrig også lyst til å legge til at de som står for stikkingen også blr utvise forståelse for at noe er ubehagelig (du høres ut som du er én av dem som gjør det). Jeg har sprøyteskrekk og er livredd for blod (fortrinnsvis på egne veier), og når jeg ber legesekretæren «min» om å få ligge fordi jeg er redd ig blir uvel får jeg bare med en liten latter høre at det ikke er noe å være redd for. Og neida, det er ikke det, men pasientens utrygghet bør uansett tas på alvor, uavhengig av hvor farlig er ufarlig en situasjon faktisk er. Bare et lite hjertesukk, sånn apropo 😉

    Ønsker deg en god helg, og god bedring til nesa til vakreste Yme 🙂

    • Hei du.

      Så trist å høre at du ikke blir tatt på alvor hos legesekretærene dine. Her blir man tilbudt benk og kald klut på panna. jeg synes det er kjempeviktig det du sier med å ta redselen på alvor. Ikke bare hos barn, men også hos voksne!

      God helg og god bedring til deg. Forstår av dine blogginnlegg at du har et trøblete øye for tiden.

  3. Sjøl synes jeg ikke sprøytestikk gjør noe vondt, men sier til ungene mine at de vil kjenne et stikk og at det fort går over.

    • Jeg synes vel egentlig heller ikke at en vaksine for eksempel gjør veldig vondt. Men lurt å forberede dem på at det kan gjøre det 🙂 Og som du sier, det går fort over.

  4. Jeg hopper i stolen når jeg blir stukken i, enten det er i fingeren, når jeg får sprøyte eller når jeg gir blod. Det er litt vondt, men det går over. Jeg syns jeg bør tåle det, som bioingeniør og alt…men det er vondt. Det har mine barn fått vite. Men det er faren som har fulgt dem til tannlegen! Husker jeg skulle ta blodprøve av en mann da jeg var student. Han hadde med sine barn, og ga klar beskjed om at dersom de ikke oppførte seg bra, ville «damen» stikke den også! Jada…det ga nok ett sunt forhold til stikk!

  5. Flott innlegg 🙂 Jeg sier også sannheten, men er litt redd for å skremme mer enn jeg hjelper 😉

    Driver og forbereder på at det gjør vondt å ta hull i ørene nå, men så er det jo to år til jeg hadde tenkt at hun skulle få det også, haha.

  6. jeg lyver aldrig. Nogle gange bliver lægen eller tandlægen irriteret, fordi de mener jeg skræmmer min datter unødvendigt, men hun er en viking og jeg elsker når hun bliver positivt overrasket over at det ikke var værre. Vi har en aftale om at hun får en belønning senere, så hun gennemfører altid, uanset hvor slemt hun tror det vil blive.

    Da jeg skulle føde fik jeg epidural og sygeplejersken sagde at det ville være et lille stik når jeg blev bedøvet og at jeg næsten ikke ville mærke når de lagde blokaden. Så da det gjorde forfærdeligt ondt gik jeg i panik, fordi jeg troede det betød at de havde gjort noget forkert. Kunne pludselig huske alle rædselshistorier om kvinder der var blevet lamme. Havde hun sagt sandheden, havde jeg bidt tænderne sammen, istedet for at hyle hysterisk «STOOOP, DET GØR ONDT, DET GØR ONDT».

Det er stengt for kommentarer.