Kjærring bak rattet..

Hei.

Åhh som jeg har savnet blogging i det siste. Litt hekta, jepp.. Kjenner jeg får abstinenser og det som verre er når det går for lang tid mellom hver gang. Men noen ganger, særlig de to siste ukene, så setter livet hindringer i veien for min kjære hobby..

Etter at forrige ukes mareritt med sykdom var over sto en ny uke for tur. Den uka kan beskrives med et lite ord på fire bokstaver: VAKT. Og bare meg til å passe på syke og svake i området. Mitt før lett omtalte raseri mot SAK ble erstattet av lutter glede tilslutt og vaktmobil og radio overlevert. Med det resultat at jeg sovnet på sofaen i går kveld før klokka var ni og lenge før Idol var over.. Så bloggingen gikk til icing..

Men nå, nå sitter jeg igjen her og lar fingren fly over tastaturet. Burde nok latt dem fly litt saktere, for det blir forferdelig mange skrivefeil å rette opp, men pyttsann, kjenner serotoninen strømme gjennom hjernen..

Det var ikke akkurat lykkeendorfiner og serotonin som strømmet gjennom hjernen her om kvelden. Har skjeldent følt meg SÅ distrikstsdoktor på tur som da..

På fjerdeåret på studiet hadde vi akuttmedisinkurs. Jeg husker mye fra det kurset. Vi hadde flinke forelesere. Ikke bare Mats Gilbert, men alle de andre også. En time handlet om en ulykke i Bardu. Alle legene på kontoret rykket ut, det var vinter, det var snø og det var kaldt. Etter den ulykken ble legekontoret utstyrt med boblejakker. Legene holdt på å forfryse seg alle som en og lærdommen fra timen var at uansett hvor god og flink du er i faget ditt så hjelper det ingen at du selv holder på å fryse ihjel når du skal hjelpe andre….

Onsdag morgen dro jeg på jobb. Vakt. Dongeribukse, type tynn, veldig tynn. Og fleecejakke. Type ikke så aller verst tykk..

Onsdag ettermiddag dro jeg ut i vår nye fine Sharan. Vanligvis bruker jeg drosje på hjemmebesøk, men ikke på onsdag..

Mens jeg var inne på hjemmebesøk kom det en overraskende snøstorm fra oven.. Jeg tuller ikke når jeg sier at på de 45 minuttene jeg var ute av bilen så kom det ned 30 cm med snø. Våt snø. Iskald snø. Snø som ikke falt ned men som suste rett horisontalt i vindkast som føltes som sterk storm..

Jeg er ingen verdensmester i å rygge. Faktisk er jeg forferdelig dårlig til å rygge… Derfor rygget jeg med døra åpen og så ut for å se hvor jeg kjørte, bare det at det snødde så mye at jeg så jo ingenting bak bilen. Dermed svingte jeg jo litt for mye, Lille meg er jo så kort at når jeg skal se ut døra så drar jeg jo rattet med meg.

Så jeg stoppa og skulle kjøre fremover. I en bakke. Men vi har jo ingen firehjulsdrevet bil lengre. Hulk, akk og stønn, jeg savner A6’en. Så når jeg tråkket gassen i bånn, som jeg pleier, så gjorde jo slett ikke Sharanen det A6’en pleide.. A6’en brukte da å kjøre pent fremover over alle slags hindringer. Sharanen spant meg rett ut i en snøskavl… Faen!!

Jeg måtte jo ringe til AMK. “Sitter fast i en snøskavl. Kan ikke redde liv før jeg er løs” “Snør det? Her i Bodø er det klarvær og pent” Takk, det hjalp ikke meg at Bodø denne kvelden brukte opp sin ene dag i året med vindstille. På de to minuttene jeg brukte til å få et overblikk over ulykken så jeg ut som en snømann.

En reddende engel i form av en mann kom for å hjelpe. Jeg gav han instruksjonsboka til bilen og frie tøyler.. For hvordan skal man vite at den kamuflerte, mikroskopiske firkanta luka der foran på skjermen skjuler et hull der man skal feste en krok..?? Og hvordan skal man vite at i et hemmelig rom i bagasjerommet skjuler det seg en liten sammenbrettet plastmappe som igjen skjuler den dingsen man trenger for å åpne luka, samt kroken..?? Mannen visste dette og mere til. Jeg ringte Henning for første gang..

Nå var nedsnødd, underkjølt snømann en mer passende beskrivelse. Håret var mer en hjelm av is og snø.. Den buksa var gjennomvåt og frosset og fleecjakke er ikke vindtett om jeg får lov å informere om det..

Krok ble festet, tau ble knytt. Vi forsøkte sleping. Redningsmannen kjørte seg fast. Han kom seg løs. Tauet røk flere ganger. Min fine hvite Sharan bare kjørte seg lengre og lengre inn i skavlen. Ja faktisk så langt inn at jeg måtte klatre og krype ut døra på passasjersiden for å komme ut i stormen igjen.. Jeg ringte Henning for andre gang.

Tilslutt måket redningsmannen ut bilen fra skavlen med spade. Jeg tok frem uante krefter og skjøv, mens redningsmannen tok plass bak rattet og vi fikk bilen løs bakover.. Da hadde jeg ringt Henning for tredje gang. “KOM!!!!” Han passer mye bedre til å stå fast med en bil enn det jeg gjør..

Kontrabeskjed til Henning. Og jeg tok fatt på veien hjem. Med 10 m sikt foran bilen. Oppdaget plutselig at jeg ikke var på en sidevei lengre, men midt på riksveien og tok en kjapp 90 graders sving før jeg kjørte tvers over og i grøfta på andre siden…. Lusket meg hjemover i 20 km i timen. Henning sto og ventet i et kryss så de siste 7 kilometerne fikk jeg følge baklysene hans..

Fremme på Inndyr måtte jeg jo på kontoret. Gjennomvåt fra topp til tå, iskald og med håret dryppende ned i tastaturet tenkte jeg på hvor inderlig sant foreleseren på akuttmedisinkurset hadde snakket. Jeg planla torsdagens antrekk i detalj. Superundertøy, ullbukse, boblebukse, ulljakke og dunjakka mi fra Bergans. Og de nye vottene mine fra Missing Link som jeg fikk av Henning på morsdagen, og lue, og buff, og gjerne slalombriller. Ullsokker, både tynne innerst og tykke ytterst, samt de gode vinterskoene.. At jeg ville koke ihjel på kontoret på dagen fikk heller være..

På Inndyr snødde det, men det var på ingen måte slik som det var der jeg kom fra. Ingen vind, bare fine hvite snøflak som sakte dalte ned fra himmelen. Følgende tekstmelding tikket inn fra min søster: “Vært ute på noe i kveld siden du ikke var hjemme?” “Kan du trygt si” svarte jeg. “Godt at det er fremkommelig vær da!” HMPFR!!!

I dag har solen skint fra skyfri himmel og vi har kost oss ute. Snøskavler og ulende storm er blott et fjernt minne. Fantastisk hvordan hjernen bare glemmer slike ting som fødsler og fastkjørte biler…

4 Comments:

  1. Hehehe, nå satt jeg og humret mens jeg leste! Godt beskrevet, selv om det ikke var en gøy opplevelse. Ser for meg fortvilelsen over å stå fast et sted og det presserende i å skulle være et annet sted.

    Hilsen Rødhette – på nattevakt i skrivende stund. (En liten pustepause etter å ha løpt rundt på huset som et pisket skinn.)

  2. Haha, “godt det er fremkommelig vær” – var vel ikke akkurat det du tenkte;D
    Synes slikt er litt skummelt, å bli overrasket av vær er ikke noe kjekt. Godt at det gikk bra, tross alt!

    Håper søndagen er klar og fin hos dere, uten overraskelser og med varmt tøy.
    Her er det innedag og vi planlegger fiskeburger til uka. Med hamburgerbrød ala Didriksen.
    God klem til deg
    Hanne:)

  3. Generell rygging er skrekkelig, jag vinglar som en dåre. Men gi meg en lomme, og jeg parkerer som en gudinne!

  4. Pingback: Hvorfor ble jeg egentlig distriktslege ute i gokk?? | Livet i Casa Didriksen

Comments are closed