Fotballmamma..

LØØØP!! Ikke den veien, andre veien!! Ta ballen… BALLEN!!! Skyyyyyyt!! Ta ham, bare spring på, ta ballen fra ham!! Heia, heia, neeeeeeeei, ikke den veien, andre veien, Løøøøøøøøøp!!!!

Jeg har vært på kanskje to fotbalkamper med unger i mitt liv og begge gangene har jeg hoderistende observert forferdelige foreldre som driver og skriker til sitt stakkars avkom, som ute på banen forsøker så godt han kan å oppfylle alle ønsker fra sidelinja. Det har for meg vært sjelsettende opplevelser der ungene har hatt min dypeste sympati!

Vel, vel, i helga var Eir med på sin første fortballturnering. Stolt som en hane, evt høne i hennes tilfelle fikk hun for første gang ikle seg de lekre burgunderrøde fotballstrømpene til Splint IL.

Like stolte satt på tribunen mamma, pappa, mormor, tante, onkel, Isa og Yme. Sistnevnte mest stolt over å få traske frem og tilbake langs et rekkverk.

Første kamp ble blåst i gang og vi spilte mot grønningene. I følge Eir var det “Tyskland” som var motstanderen. De snakket umisskjennelig nordnorsk disse tyskerne, men pytt, pytt.
Grønningene var noen sleipe småtasser. De var bittesmå, men tok det igjen på kjapphet. Kun flaks, om jeg skal være så ærlig gjorde at stillingen tilslutt ble 3-3. Enn så lenge oppførte heiagjengen seg fint. “Heia Eir, heia Eir, heia Eir!” hørtes taktfast fra tribunen de fire minuttene vår stolthet entret banen.

Andre kamp var mot de med røde og hvite striper. De var ikke noen småtasser, de var kjempestore og konkurranseinstinktet vokste på tribunen. “Heia Eir!!!!” hørtes fortsatt rungende fra Isa, mens fra oss andre begynte det så smått å komme… Løøøp! Spring etter ballen, BALLEN. Ikke den veien, snu mot mål, frem mot mål, mål er der!!!! Stakkars unge. Hun løp forsåvidt av og til, rett vei det meste av tiden, fikk foten på ballen innimellom også.. De burgunderrøde tapte forsmedelig 2-4, men jeg tror det gikk dem hus forbi..

I pausen ble det inntatt kake!! En journalist fra lokalavisa forsøkte å få sneket seg til et lite intervju der under kakespisingen. “Er det moro på fotballturnering?” Gomle, gomle, tygg, tygg, ikke noe svar.. Hvewm har tid til å prate når man nyter både sin første fotballturnering og kake!! “Skåret dere noen mål da?” Hevet øyenbryn hos intervjuobjektet.. “Jeg tror det, jeg tror vi fikk noen og de andre noen..” Gomle, gomle, tygg, tygg… “Hvem var det som vant da??” To hevede øyebryn og total forundring hos intervjuobjektet.. “Det viktigste er å ha det moro for det sa Britt!!” (en stor takk til trener Britt som har klart å formidle dette til min datter..) Journalisten tusler videre for å finne et annet objekt å intervjue og Eir vier seg fullt og helt til kakespising.

Etter pausen skal de spille på hele den store banen. Den er STOOOOR. Hele hallen faktisk.. Litt slitsomt når man har foreldre som er livredde for fysisk aktivitet. Stakkars Eir. Det var litt futt i starten, men det dabbet av litt der til slutt. Må si jeg forstår henne. To runder frem og tilbake og jeg ville ha vært nødt til å bruke vaktradioen for å tilkalle ambulanse til meg selv.

I en dopause etterpå forklarer min datter meg at hun er veldig fornøyd med dagen. Trener Roy har sagt at når de andre på laget hennes har ballen så skal man holde seg langt unna og ikke gå i veien. Så kan den som har ballen skyte den til deg i stedet!! Hun synes selv hun har klart å holde seg unna til det perfekte. Jeg biter meg i tunga og unnlater å si at for at den som har ballen skal sentre så bør man helst være foran mål, i allefall på rett side av midtlinja.. Og så er det jo lov å springe mot motstanderen å ta ballen. Sjansen for at motstanderen skal sparke ballen til deg er jo veldig liten, skjønt på dette nivået ikke helt utenkelig..

Når vi nærmer oss de to siste kampene er pågangsmotet hos heiagjengen stor! Hos spilleren ikke fullt så stor da “det var forferdelig mye fotballspilling på denne turneringen!”

Litt uti den første av de to siste kampene tar jeg mg i å henge over rekkverket å rope som en gal. Det er ikke akkurat “Heia splint” eller “Heia Eir” det går i. “Ta ham!!” Spring, på, ta ballen, snu andre veien, løp hit, løp dit, spark, ikke hendene, løp, løp, løp!!!!!” er vel mer betegnende. Når vi plusser på tante, pappa og mormor som også roper like høyt og like forvirrende er det ikke rart at ungen tar piruetter og ramler om til stadighet. Rødt kort burde vært en minimumsstraff for familien Didriksen på tribuna!

Siste kamp og atter en gang kjempene i røde og hvite striper. I følge Eir kommer de fra “Saltfjorden” Det er ingen steder her omkring som heter det så de kom nok langveisfra. Fra kjempeland kanskje. Nå er også Isa blitt en dreven supporter. “EIR, EIIIIIIIR!!!! Ballen, Ballen!!! Æ ser ballen dær borte, gutten har dein!! Spreng å ta dein da Eir, EIIIIIR!!!!” Yme stemmer i med noen hyl som sprenger decibelskalaen og jeg tar meg i å rope at det bare er å gå etter gutten, ikke ballen!!

Så er det endelig over. Eir er strålende fornøyd med dagen og drakten og fotballen og kakene og pølsene og det hele. Eir får sin pokal og stoltheten lyser!!. Stoltheten overgås kun av min!! Flinke, flinke jenta mi som garantert har en lysende karriære foran seg på fotballbanen.. Pressekorpset, evt foreldrekorpset som tar bilder er på størrelse med det som knipset Northug etter målgang i NM.

Naturlig nok fikk mormor kjøre Eir på fotballtrening i dag, og jeg vet ikke om jeg noen gang tør se treneren i øynene igjen. Lover på tro og ære at neste gang skal jeg stille med munnknebel til meg selv og muligens en CD med ferdig innøvde snille “Heia Splint, heia Splint” på som jeg kan sette på repeat..

10 Comments:

  1. Ja huff å huff jeg må prøv å ta meg sammen. Ikke bra.Flinke var de alle sammen.

  2. Haha, jeg ler så jeg griner og ser ikke bort i fra at om 2 år så er det jeg som står på side linjen å gævler av fulle lunger 😉

  3. He he he he, ler så tårene triller her. Hadde jeg visst det skulle foregå i nærheten av dette, skulle jeg kommet mye tidligere.
    Utrolig gøy å se at det er flere som blir engasjert, har nok følt som deg, men man kommer over det ganske snart, merker ikke det før du ser de rundt deg som rister oppgitt på hodet….
    Gøy vi har felles interesse der, og skal se det snart blir diskutert fotball i lunsjen:-):-)

    Ragnhild.

    • Jepp, du gikk glipp av mye moro der. Komme så sent da. Antagelig hadde Yme prioritert deg foran Anders også slik at også du kunne dratt hjem med selvtillitten i behold…

  4. Ha ha, da er du i gang! Lykke til – du har mange år foran deg, skrikende på sidelinja:)

  5. Man lærer mye om seg selv når man har barn, jeg trodde heller ikke jeg kom til å stå på sidelinjen og skrike og rope men jommen sa jeg smør…
    Og du; jeg blir helt varm i hjertet av siste bildet ditt, så lykkelig og stolt:)

  6. Pingback: Gal fotballmamma atter en gang.. |

Comments are closed