Når barseltårene varer og varer og varer…

Hei.

I dag tenkte jeg at jeg skulle være litt lege. Jeg har lest endel nye blogger i det siste. Siden jeg bruker blogg som avkobling og ikke som faglig påfyll skal det innrømmes at det har gått i rosa og mammablogg. Og det slår meg at det er mye lykkelige mødre rundt omkring. Som koser seg glugg ihjel med sine små nusselig babyer. Og jeg kan ikke noe for at jeg tenker: Har de det egentlig bra? Eller skriver de for å fortelle hvordan de egentlig skulle ønske at de følte seg? Så jeg tenkte å være litt personlig her i dag..

Da jeg var gravid med Isa følte jeg at det gikk helt fint å jobbe. Jobbet vakter frem til 1 April da jeg gikk ut i permisjon i forbindelse med påske. Fin form og ingen problemer. Isa kom til verden 2. Mai. Fødsel var ikke et mareritt og nurket på magen var kjempesøtt og glatt i huden og mammafølelsen var der med det samme..

Så kom vi hjem. To barn er noe helt annet en ett barn. Krasjlanding delux og fullstendig panikk. Det var i mitt hode en totalt umulig oppgave å skulle håndtere to barn samtidig. De to ukene Henning var hjemme brukte jeg på å grue meg til han skulle tilbake på jobb. For hvordan man skulle få lagt den eldste når den minste var i huset forsto ikke jeg… Ikke hvordan jeg skulle få kledt på den minste når den eldste sto i buksebenet heller. Nå hjalp det ikke at lillemor skrek fra 19-23 hver kveld og at eldste nok var litt sjalu og plutselig brukte to timer på å roe seg på kvelden. Isa sov stort sett hele dagen, men jeg var stressa likevel og det meste ble forferdelig vanskelig.

Heldigvis og takk og lov var det sommer og ferietid. Ferie der mormor, bestemor, tante og diverse var bærere på kveldstid. Så kom August og hverdag som fortonet seg som et uoverskuelig fjell rett og slett! Ikke forsto jeg hva folk sa lengre heller. Ironi var plutselig like vanskelig å tolke som arabisk. Alt som ble sagt til meg tolket jeg i verste mening. Hjernen min fungerte rett og slett ikke. Tanken gikk bak frem og opp ned og alt ble bare kaos innvendig. Tror Henning der en stund lurte på hva som hadde tatt bolig i meg og hvor den egentlige kona hans var…
Fortsatt var eneste mulige løsnig på legging når Henning var på jobb en innringt tante, bestemor, onkel, tilfeldig forbipasserende, you name it.. For i mitt hode var dette den mest uoverstigelige oppgave av alle!! Dog opprettholdt man jo en viss fasade..

September kom og legen i meg sa at det skulle ikke være på dette viset. Så jeg gikk til helsesøster. Hvor lenge har man egentlig barseltårer? spurte jeg. Ikke så lenge sa helsesøster. Så gikk jeg til fastlegen min. Satt der med fantastiske Isa på fanget og sa at dette slett ikke gikk så bra. Fine fastlegen. Henviste meg sporenstreks til psykiater.

Så begynte det å snu. Tok en del grep hjemme, dro på hytteturer bare vi fire, snakket masse og det ble bedre. Når jeg fikk time hos psykiater var han helt enig i at min selvsatte diagnose på barseldepresjon var riktig, men at jeg var så bra at jeg ikke trengte å komme tilbake. Sånn i slutten av oktober tror jeg at jeg hadde en Facebookprofil der jeg jublende fortalte at jeg hadde lagt to barn og de sov… Det var ikke så mange som forsto at det var noe å gjøre et poeng av men for meg var det litt som å ha besteget Mount Everest..

Gravid med Yme var jeg litt føre var. Da ironi igjen ble ca like vanskelig som spansk, hodet føltes som en ball, pasientenes problemer begynte å bry meg midt i ryggen snakket jeg med min fantastiske sjef. Tilrettelegging på dagen, fritak fra vakt, sykemelding og skjerming fra klinisk arbeid var helt rett medisin. Resten av svangerskapet klarte jeg å slappe av, glede meg og se frem mot barseltiden. Etter fødsel gikk det også fint, og jeg er ikke i tvil om at det var tilrettelegging og tiltak tidlig nok som gjorde det. Denne gangen la jeg alle tre unger på egenhand etter tre uker og det er nå merkelig å tenke på hvor totalt handlingslammet jeg en gang var.

Svangerskaps og fødselsdepresjoner er noe det ikke snakkes så mye om. Av en eller annen grunn så er det ikke stuerent å ikke bli overlykkelig fra første sekund når du blir mamma. Det er rett og slett litt tabu og for de det gjelder så er det en haug med skyldfølelse og skam over at man ikke kan være glad og fornøyd og i rosa/lyseblå lykkerus. Ofte kommer det som et sjokk på den det gjelder og man føler seg totalt mislykket som mor da forventningene til at alt skal være så koselig og fantastisk er så store. Jeg vil si at jeg var heldig. Jeg knyttet meg til Isa fra første dag og jeg hadde jo erfaringer fra førstemann som hjalp meg.

Så kan man lure på hva jeg vil med å dele dette på bloggen. Jo, det er for at andre som sitter der med en baby på fanget og som ikke forstår hvorfor barseltårer, som jo skal stoppe etter noen uker, ikke gjør det,  skal vite at andre har vært der og kommet hel ut i andre enden. Andre har hatt det betraktelig mye verre enn meg så jeg er ikke på jakt etter medfølelse for nå har jeg det helt fint. Og det er det som er poenget.

Sitter du der med en liten bylt i armene, alt virker håpløst vanskelig og du ikke forstår hvorfor det har blitt slik: snakk med helsesøster, snakk med fastlegen, snakk med noen som kan hjelpe deg videre. For det er hjelp å få og jo tidligere jo bedre!

Det som det snakkes enda mindre om er at også fedre kan få barseldepresjon. Men det får bli et annet innlegg..

Bildet er hentet her

7 Comments:

  1. Takk for at du delte dette!

  2. Takl for et flott og nyttig innlegg 🙂 Jeg “slapp unna” med Busteliten, men jeg tar det med meg videre, for man vet jo aldri… Ha en god helg 🙂

    • God helg til deg også. Jeg merket ingenting av dette med førstemann, så på meg kom det som lyn fra klar himmel, for har aldri vært i nærheten av slike tendenser eller symptomer tidligere. Var nok derfor jeg brukte såpass lang tid på å ta grep og gjøre noe med det..

  3. Kjempe fint innlegg, det er så godt å se at flere og flere “tørr” å dele slike opplevelser.

  4. Deilig at du skriver det. For meg som aldri har vært i et sånt rosa liv på noen måte kunne rosabloggende gjerne vært skrevet fra et annet solsystem. Man trenger forsåvidt ikke ha en barselsdepresjon for å lure på hva de driver med. Men når det er sagt så synes jeg det er flott at du skriver om dette, for det er ikke alle som tør. Antakelig burde flere av oss som er leger skrive om egne erfaringer og at også legene kan oppleve å slite. Tommelen opp til deg:-)

  5. Så flott Laila! Supert at du deler dette med andre! Hadde også en form for fødselsdepresjon etter et dramatisk hastekeisersnitt i 1975. Tidene var litt annerledes da, hadde vel knapt hørt om psykologer, men det gikk seg til og etterhvert -jeg så hvor heldig vi var som hadde fått den flotteste ungen i hele verden! Og alle problemer var borte, men det var veldig vanskelig mens det sto på! Dette var dessuten en tid da fødselspermisjonen var 3 mnd og pappas permisjon var det aldeles ikke snakk om! Godt at tidene har forandret seg og kan bare gjenta: Søk hjelp om du trenger det!

Comments are closed