Var på trykk i avisen i dag…

Hei!

I dag kom «Å eg veit» ut her i Gildeskål. En søt liten lokalavis. Og der hadde jeg en liten tekst på trykk. Har tidligere skrevet et innlegg her på bloggen om skrivesperren som oppsto rundt innlegget, men det ble nå ihvertfall noe ut av det til slutt.
Nå er det desverre ny skrivesperre på gang all den tid jeg har til i morgen kveld å produsere en tekst som skal inn i tidskriftet «Doktor i Nord» Nå snakker vi nerver!

Vel, med vakt og greier så velger jeg den enkle løsningen her og gir dere teksten som i dag sto på trykk i avisa. I tillegg til ett meget flatterende bilde med meg og tre unger under armen og over skuldra..

I 1984 kom det ut en diktsamling. Den het ”Den kapsejsade himlen” og var skrevet av Stig Johansson. Jeg har aldri lest den. Hadde aldri hørt om den før jeg googlet den i kveld, men det er en meget kjent setning som kommer derfra. Setningen er egentlig et dikt som heter ”Förlusten” og den går som følger: Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att de var livet!

De siste to uker har jeg tenkt en del på dette. Fra å sulle rundt i ammetåke og småbarnstid er jeg tilbake på jobb. Der er det ikke mye plass til ammetåke da jeg har minst fire tanker i hodet på en gang og klokka er kvart over tre før jeg husker at jeg nok burde ha vært en tur innom toalettet. Så er det innom barnehage og skole for å hente de små før man rasker sammen et eller annet å spise til middag. Så har man, hvis man er heldig to timer før det er barnetv og kveldsmat og så er det legging av de små. Så faller man sammen enten foran PC eller i sofaen før man krabber opp trappa og til sengs. Etter mer eller mindre timer med søvn er det å starte på ny frisk.

Og slik går no dagan heter det. Og det er nettopp det de gjør. De går forbi og de forsvinner i et hav av hverdager. Og det er det som er utfordringen. Klarer man å ta vare på hverdagen? Klarer man å se det positive innimellom alt stresset og jaget?

Jeg sliter der må jeg si. Det er ikke akkurat ”så heldig jeg er som kan ligge her og kose med minstemann på armen” som flyr gjennom hodet klokka 03:47. Det er mer ”hvordan får man den ungen til å sove?? Det er 2 timer og 43 minutter til jeg skal opp”

Når jeg ramler på rumpa på glattisen er det heller ikke glade tanker om hvor heldige vi er som lever i et land med skiftende årstider og vakker natur. Det er mer et intenst ønske om å ønske vinteren dit pepperen gror.

 Når tredje ungen har krupp og du sitter og hutrer på trappa under et pledd for at h*n skal få puste så er det ikke tanken på hvor heldig man egentlig er, som stort sett har friske unger, som ligger lengst frem i panna. Det er jo hvordan man skal få ”hjemme med sykt barn dagene” til å rekke resten av året.

Når faxen på kontoret ikke virker, klokka er to på natta og du bare MÅ få av gårde det brevet. Ordene som kommer ut egner seg ikke på trykk og det er i allefall ikke gleden over å ha en fast og stabil jobb du kjenner boble i brystet.

Hverdagen oppsluker oss med hud og hår. Plutselig ble vi et år eldre, ungene var så alt for fort blitt store og vi lurer på hvor all tiden vi hadde og alle planene ble av. Jeg tror vi alle har godt av å trekke pusten, forsøke å se gleden i de små øyeblikkene og ikke planlegge så mye for fremtiden. For som i diktet så er innholdet i alle hverdagene faktisk livet!

3 tanker om “Var på trykk i avisen i dag…

  1. Jeg har hatt en slik dag hvor jeg syns litt synd på meg selv fordi jeg er trøtt av hverdagen. I det siste har det vært et maraton i myra- uten pauser! Det du skrev fikk meg til å se hvor god hverdagen er, selvom man detter på rompa, sliter med barna og skulle ha hatt 10 ekstra timer i døgnet! Takk for en veldig god påminnelse!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge