Tanker om døden..

Hei.

I dag kjørte jeg til Bodø for å ta flyet til Oslo. Jeg hørte på Ønskekonserten (jada jeg har en sjult 70-åring inni meg..) Der kom den fantastiske visa «Så länge hjärtat kan slå» av Evert Taube. Rett nok sunget av Erik Bye, men alikevel en fantastisk sang.

Så länge skutan kan gå
så länge hjärtat kan slå
så länge solen den glittrar på böljorna blå
om blott endag eller två
så håll tillgodo åndå
för det finns många som aldrig en ljusglimt kan få!
Och vem har sagt att just du kom till världen
för att få lycka och solsken på färden?
Att under stjärnornas glans
bli purrad uti en skans
att få en kyss eller två i en yrande dans?
Ja, vem har sagt att just du skall ha hörsel och syn,
höra böljornas brus och kunna sjunga!
Och vem har sagt att just du skall ha bästa menyn
och som fågeln på vågorna gunga.
Och vid motorernas gång
och ifall vakten blir lång,
så minns att snart klämtar klockan för dig: ding, ding, dong!
Så länge skutan kan gå,
så länge hjärtat kan slå,
så länge solen den glittrar på böljorna blå,
så tag med glädje ditt jobb fast du lider,
snart får du vila för eviga tider!
Men inte hindrar det alls
att du är glad och ger hals,
så kläm nu i men en verkligt sju-sjungande vals!
Det är en rasande tur att du lever, min vän
och kan valsa omkring uti Havanna!
Om pengarna tagit slut, gå till sjöss omigen
med karibiens passadvind kring pannan.
Klara jobbet med glans,
gå iland någonstans,
ta en kyss eller två i en yrande dans!
Så länge skutan kan gå,
så länge hjärtat kan slå,
så länge solen den glittrar på böljorna blå. 

Så resten av turen ble jeg sittende å tenke på døden.. Og forsåvidt livet. Jeg har vært tilbake på jobb i usle to uker. Og det har slått meg at permisjonstiden på en meget effektiv måte har fjernet meg langt og lengre enn langt bort fra døden. I så måte har jeg krasjlandet inn i den nå når jeg er tilbake igjen. Og i livet. Disse tilmålte dager vi har her på jorden. Hva fyller vi dem med? Og velger vi egentlig selv hva vi skal fylle dem med? For som Evert Taube sier, så er det ikke sagt at man får det beste som står på menyen, selv om du gjerne ville velge det om du hadde sjansen.

Døden kommer i mange former. Den kommer plutselig, den kommer ventet. Den kommer til gammel og den kommer til ung. Den kommer midt i hverdagen og den kommer midt i høytiden. Det eneste som er helt sikkert er at den kommer. Når den kommer bringer den med seg et vell av følelser. De fleste forbinder døden med sorg. Men med døden kan det også komme lettelse og om ikke akkurat glede så en visshet om at den som gikk bort endelig kan finne ro.

Som lege forholder man seg til døden nesten daglig. Jeg tror at mange mennesker har et fjernt og ikkeeksisterende forhold til døden. Det synes jeg er trist. For døden, om enn så trist det kan være, kan også være noe godt. Som lege forholder man seg ikke bare til de som skal dø, men også til pårørende. Det siste synes jeg er mest utfordrende. Man har gjerne en forestilling om hvordan man skal opptre og reagere når døden kommer. Så ble det ikke helt slik. Så følte man ikke helt det man tror man BØR føle. Så blir det vanskelig.

Det er ikke alltid jeg helt vet hva jeg skal si til pårørende. Jeg har mine tanker rundt dødsfallet, de har sine. Kanskje er det slett ikke de samme tanker.

En prest spurte meg en gang om jeg ble lei meg hver gang en av pasientene mine døde? Jeg måtte jo svare ærlig, man skal ikke lyve for en prest. Og svaret, det ble nei. For det første kan jeg ikke bli personlig berørt av alt trist jeg opplever på jobben. Jeg må kunne gå hjem og dra på barneidrett med Eir og Isa selv om en pasient har gått bort den dagen. Jeg kan føle medfølelse, jeg kan bli berørt, ja jeg har da også grått av at pasienter har gått bort, men jeg kan ikke bli lei meg på et personlig plan hver gang.

Og for mange pasienter så føler jeg faktisk at det var godt for dem å få lov å dø.

Mange gamle mennsker ser faktisk frem til å dø hvor trist det nå enn høres ut. De trenger ikke å ha et trist liv av den grunn, de kan ha det så godt som bare det, men de er gamle, de har gjort sitt og nå venter de på å få lov til å dø. Jeg har hatt mange flotte samtaler med gamle om dette og sett hvor godt de synes det er å få lov å snakke om disse tankene uten at de møter redsel og panikk hos den andre. De forteller om gleden av å fortsatt klare seg selv, og gleden over barna som ser ut til å ha greid seg fint, og gleden over barnebarn og oldebarn, men alikevel slitenheten over livet, savnet etter ektemaken som er borte, ensomheten de kjenner over at tiden har gått forbi dem. De har en ro og en sikkerhet på at   døden er noe godt som jeg håper jeg engang kan få oppleve. Jeg kan jo ikke annet enn å lytte og er takknemlig for å få ta del i tankene.

Andre har hatt et langt eller kort sykeleie. Med mye smerter og lidelser. Med prognoser og diagnoser der døden er eneste utvei. Klart man gjør det man kan for å lindre, men av og til strekker man ikke til.

I disse tilfellene synes jeg at pårørende må få lov å kjenne på de gode følelsene når døden kommer. Det må være lov å si «så godt at han endelig fikk sovne», «nå har hun endelig fred», «endelig hadde hun gjort sitt». I slike rom, der pårørende lar seg selv få lov å tenke, og si dette høyt, merker jeg godt at stemningen blir en helt annen enn i de rom der disse følelsene legges lokk på og aldri får komme til overflaten. I slike rom, der pårørende gråter for det de har mistet, men samtidig snakker om døden som en ønsket gjest, er det en ro og det blir et godt sted å være. Et godt sted å sørge. Om man klarer å gå videre. Klart man kan være lei seg, sørge og gråte over tapet, men alikevel samtidig føle lettelse. Det er lov og det er naturlig. Men mange får skyldfølelse og føler at de er en dårlig datter, bror, mor, dattersønn…. Da blir sorgen så ufattelig mye tyngre å bære, punnktum så mye tyngre å sette.

Jeg vet ikke egentlig hvor jeg vil med dette innlegget. For dere som tror jeg har ramlet inn i en depresjon eller noe så kan jeg berolige med at det har jeg ikke. Det er mer en post-tilbake på jobb-møter realitetene i verden igjen- akutt anfall av dype tanker-reaksjon. Mitt innlegg er ikke ment å provosere. Gjør det det ber jeg om unnskyldning. Det er mer en oppfordring til å tenke litt på døden selv om den er fjern, for da kanskje man kan gjøre livet litt bedre!

15 tanker om “Tanker om døden..

  1. Veldig bra skrevet!!! Vi snakker altfor lite om døden, det er faktisk det eneste vi vet: en gang skal vi alle dø.

  2. Glemte å si at Evert Taubes vise er helt nydelig og får frem tårer hos meg, det er nemlig ingen selvfølge at de fleste av oss har det bra!

  3. Kjekt å lese dine tanker rundt døden, de setter igang endel tanker. Som du er inne på så er det nok noe som er fjernt for mange og som derfor kan komme veldig overraskende.
    Tror nok at forholdet til døden ofte – som du skriver – varierer med konteksten. Der den kommer brått og plutselig oppleves den oftest bare vond og trist, men der den er mer forvendtet så kan vissheten om at den avdøde endelig har fått ro gi et positivt forhold til selve sorgen.

    Som fysioterapeut har jeg store deler av mitt kliniske virke rettet opp i mot eldre, noe som har gitt også meg andre følelser rundt begrepet død. Årene har lært meg at livet ikke er noen selvfølge, og selv om jeg fortsatt feller tårer for mange av pasientene min når de faller fra, så vet jeg også at mange har ventet på dette. For noen år siden kunne en dame fortelle meg at hun alt i september hadde tatt ut penger og fordelt i konvolutter for å ha liggende klar til årets jul, for «det kan jo være at jeg ikke er mer da». Mine forsøk på å muntre opp situasjonen med et «Nei, det var nå en trist tanke», ble møtt med forklaringen hvordan hun de siste 8 årene stort sett hadde tilbringt tid på ett og samme rom, og hvordan hun hver morgen var skuffet over å våkne opp, og at hun heller ikke idag skulle få fred…

    Ha en fin fortsatt fin mandag,

  4. vet du, at jeg gråt på vei hjem i dag !
    og jeg satt her og tenkte jeg skulle formulere et brev til julenissen på bloggen min.
    Jeg har en gammel pappa, og jeg er enebarn.
    Jeg har alltid vært pappajente, og vi mistet mamma plutselig for noen år siden.
    Pappaen min har parkinsson, noe han har hatt siden midten av 90 – tallet.
    Han har levd godt med den i mange år, men nå er han ikke selvhjulpen, han får mat per sonde og han bor hjemme. I dag da jeg dro hjem fra han så gråt jeg, fordi han ikke er av de som får plass på sykehjem. Han er av de som får besøk tre ganger i døgnet, og som ikke har en god livskvalitet sånn det er.Han kommer ikke på toalettet eller får spist selv en gang. I juni ble han lovet en avlastningsplass på sykehjem senest i starten av oktober, og ha venter fortsatt. Det er så mange som trenger plassen mer enn han…og det er det sikkert, men han veier 40 kilo, klarer ingen ting og har en ydmykende livvsituasjon. På vei hjem gråt jeg, fordi jeg ville at han skulle slippe unna og fordi jeg ikke vil miste han, men mest fordi det gjør meg så uendelig vondt å se at han lider. Og det er ikke det at jeg ikke vil ha han her, men hva er poenget med å pine han sånn?? Så rett fra mine tankerekker om en god livskvalitet kontra døden kom du med dette innlegget ! Takk ! Nå fikk jeg tømt min frustrasjon ut ….

    God klem til deg ! <3

    • Ord blir litt fattige, så jeg sender en stor, god og varm klem. Håper pappaen din kan få en plass slik at han kan få det godt og få den respekt han fortjener. Av og til er det så man ikke kan tro hvordan man behandler de gamle i dette landet.

  5. Det er ikke så mange av oss (om noen?) som vet hva man kommer til å dø av/hvordan man skal dø, men vi skal jo alle dø. En eller annen gang.

  6. Liv og død . Vi kommer, vi går. Jeg har aldri følt at døden er veldig dramatisk, men så har jeg heller aldri opplevd de veldig dramatiske sidene ved livet. For litt over et halvt år siden trodde jeg at min datter skulle miste livet i en ulykke, og sekundene før hjelpen kom var veldig lange. Hun slapp fra med et brukket kragebein. Mine «skader» tok lengere tid for å leges. Jeg tror ikke min naturlige holdning til liv og død ville være den samme om det verste hadde skjedd….

    • Leste innlegget ditt om ulykken. Slike opplevelser burde ingen være nødt til å oppleve. Heldigvis gikk det bra og jeg håper du klarer å legge det bak deg på en ordentlig måte. Hyggelig med kommentarer og jeg titter innom deg også.

  7. Hi there everyone, it’s my first go to see at this web page, and article is genuinely fruitful in support of me, keep up posting these posts.

    my homepage … reportajes de boda

Det er stengt for kommentarer.