Fra fjell til tallerken…

Hei.

Først av alt så må jeg bare advare om at det kan komme noen sterke bilder i dagens innlegg. De som er sarte sjeler bør derfor revurdere om de skal lese videre. Deretter må jeg be enkelte grupper om unnskyldning på forhånd for dette innlegget. Det gjelder spesielt vegetarianere og dyrevernsaktivister, men også andre som av en eller annen grunn føler seg støtt over innholdet.

Det har alltid forundret meg at enkelte mennesker ser ut til å tro at koteletter, lammelår og annet godt av kjøtt er født og oppvokst i frysedisken på rema, bunnpris evt i fryseren hos mamma. Dette var sist eksemplifisert på TV-serien «Gøy på landet» der ungkaren bød på helstekt gris og frierne hylte av redsel da de innså at det faktisk var en liten gris som ble stekt.. Hva skulle det ellers være?? Det liger liksom i navnet: helstekt GRIS… Så i opplysningens ånd tenkte jeg i dag å dele oppskriften på fårikål med dere, om enn på en noe omstendig måte slik at man ser hvilket arbeid som faktisk ligger bak denne deilige nasjonalretten.

Som navnet tilsier så består altså fårikål av nettopp får og kål. Får er en annen benevnelse på sau, eller lam om du vil. For noen er kanskje dette en overraskelse.

De beste lammene er de som har tråkket sin ungdomsvår og sommer, ja faktisk sin eneste vår og sommer i fjellene i lofoten. Her er grønt gress høyt til værs og kjøttet blir av at de stadig går opp og ned fra toppen til fjæra veldig godt.

Vi starter med noen forsiktige, vakre naturbilder..



Det første man må gjøre når man skal lage fårikål er å få sauene ned fra fjellet og inn i fjøsen. Sauer som har trasket hele sommeren ute kan være noe motvillige til dette, men er man nok folk så går det.

Så kommer det som for enkelte vil være delen av innlegget de må hoppe over. Man må faktisk slakte sauen for at det skal kunne bli fårikål. Dette har jeg av hensyn til allmennheten valgt å ikke vise i bilder. Eir som på dette tidspunkt var tre år har dog et meget praktisk syn på det hele: «Det er litt skummelt første gang det smeller, men så er man jo vant til det og da går det greit!»

Fra gammelt av var ungene i lofoten selvfølgelig med på slakting fra før de kunne gå. De hadde en meget viktig oppgave, de rørte i blodet slik at dette ikke levret seg. Blod bruker man for eksempel til blodpudding. Eller blodpannekaker. Eir som var «førstegangsslakter» fikk tradisjonen tro denne oppgaven og beviste at man godt kan sette 3-åringer i arbeid!

Ull liker man ikke i fårikålen sin. Det smaker ikke godt og er utrolig ekkelt å få i munnen. Dermed så må man faktisk ikke bare slakte sauen, men også flå den. Med minimal kirurgisk erfaring skred undertegnede til verket. Da det å flå en sau krever tre manns styrke fikk jeg lov til å  flå føttene mens eksperter tok seg av resten. Derimot fikk jeg æren av å ta ut all innmat fra sauen, for det egner seg heller ikke i en fårikålgryte. Det ble en fasinerende reise i saueanatomi og jeg kunne vise Eir både hjerter, lunger. hovedpulsårer og diverse annet som er greit å ha kontroll på. Advarer igjen mot sterke bilder så de som har overlevd så langt kan jo skrolle nedover om det blir for sterkt..

Etter at sauen er flådd så skal den henge til tørk. Isa som allerede i en alder av 1 1/2 år var en habil kjøtteter passet på det gikk rett for seg. Og barn er faktisk glupere enn man tror for selv med sauer i  ugjenkjennelig forkledning kommuniserte hun på helt korrekt språk: «bæææææ, bææææ, bææææ!!»

Nå nærmer man seg fårikålgryta med stormskritt. Nå er det kun litt partering igjen før man kan starte jobben på kjøkkenet.

Dersom man ikke liker fårikål kan man gjøre andre ting med sauekjøtt. En litt uvanlig vri er å holde seminar for leger der man lærer dem kunsten å sy lammerull Direkte overførbart til daglig yrkesliv. Da legene ved seminaret ikke er forespurt om publisering av bilder er det kun hendene som er med. Det kan være lurt å ha erfarne undervisere ved slike seminarer, da gjerne en svigermor hvis man har slikt…

Tilbake til fårikålgryta. Det er jo som du ser noe tidkrevende å lage fårikål, men har man først kommet til kjøkkenbenken går det ganske fort.

Man deler hodekål i store biter…

Så legger man kjøttbiter nederst i gryta. Mamma sier at kjøtt skal ligge nederst så da gjør jeg det. Man dynger på med hele pepper og en del salt.

Så legger man annenhvert lag med kjøtt og kål til man har en gryte som er så full at det er umulig å presse et lokk på.

Da deler man ganske enkelt porsjonen i to og koker i to gryter. En annen årsak til å koke i to gryter kan være at man oppdager at fårikålkjelen som har stått i last og brast med deg i alle år ikke er laget for induksjonstopp…

Så har man i vann til litt over midt på kjelen og så står fårikålen og koker seg helt selv i et par timer. Mot slutten av koketiden koker man også poterter som man har ved siden av.

Nå er det mange der ute som river seg i håret og roper «NEI, NEI, NEI hun har glemt mel!» Det har jeg IKKE. Jeg synes ikke det skal være mel i en fårikål. Da blir det ikke fårikål, da blir det fårekjøttihvitsausmedkål. Det er ikke det samme i det hele tatt. Men jeg vet jo at andre gjerne vil ha det, ja jeg kjenner sågar enkelte som gråter dersom det ikke er mel i fårikålen så her er nok smaken som baken.

Uansett om du har i mel eller ikke så anbefaler jeg sterkt å servere fårikål sammen med gjester av det slag du måtte ønske for det egner seg veldig dårlig til å spise alene. Selv hadde vi både tante Mette, onkel Tom Roger og svigers her i dag.

Så får jeg igjen beklage om dette ble for drøyt, men jeg ergrer meg grønn over forlk som har et totalt urealistisk bilde av hvor kjøtt kommer fra og tror at kyllingfileter vokser i et land som heter Prior.

3 tanker om “Fra fjell til tallerken…

Det er stengt for kommentarer.