En i rekka….

Hallo.

Da var det fredag kveld og jeg sitter her alene etter å ha lagt tre trøtte og ukesluttslitne unger. Mannen jobber overtid slik at vi skal slippe å selge huset på tvangssalg allerede før vi har konvertert huslånet..

Tenkte i dag og dele noen tanker rundt det å være nummer en versus det å være nummer tre i søskenflokken. Jeg ser for meg at babyer, før de blir født, har loddtrekning om hva slags familie de skal til. Vinnerloddet er så klart et par som i 17 år har forsøkt å bli foreldre og nå endelig har klart det. Må jo være drømmen for et lite nurk det da. Bli bysset, koset og båret på gullstol gjennom livet.

Så har du taperne i det store lotteriet. Kan tenke meg at det å bli født som gutt, som sistemann i en søskenflokk på fem, hvor de fire andre er jenter ikke akkurat er plassen det er rift om. Stakkar’n har ingen sjanser til å komme innom et bad før han flytter på hybel. Han har også år utkledt som dukke foran seg.

Yme var nok ikke den heldigste han heller når han trakk lodd. Tredjemann… To eldre søstre… Det veier litt opp at han er førstefødte gutt i familien på begge sider.

«Første ungen bades hver dag, neste en gang i uka og tredje tar man av og til frem og tørker støv av» Yme var 11 dager gammel og jeg sto og skulle sette på ham nattpysj da jeg så noe rustbrunt bak et øre. Plutselig slo det meg: Hjelp! Vi har jo glemt å bade ungen! Stor ståhei og badebaljen ble fylt i en fart, storesøsken fikk selvfølgelig være lenge oppe for å hjelpe til med Ymes første bad her i verden.. Til sammenligning badet vi vel Eir første kvelden vi var hjemme og da hadde vi badet henne to ganger på sykehuset.

Eir ble båret og bysset og slapp selvfølgelig å ligge ensom og forlatt på gulvet. Ved det minste klynk var vi på pletten være seg natt eller dag. Vi hørte vel knapt at hun gråt det første året.
Yme stakkar har pent måtte venne seg til å vente på tur. Liggende i en bag i stua, pent satt i en krok slik at ingen skal tråkke på ham har han ligget og klynket, ynket, skreket, vrælt, ult og hylt mens to storesøstre har fått sine behov dekket. Når stakkarn tilslutt har sovnet fordi han har gitt opp å oppnå kontakt med omverdenen er det flere ganger vi helt har glemt at han lå der før han igjen måtte vræle for å tilkalle oppmerksomhet.

Med Eir var det mye kvalitetstid. Da leste vi bøker på ettermiddagen etter middag. Gjerne en 10-12 stykker. Koste oss med kveldsmaten og pratet om dagens hendelser for å øve på ordforråd i en alder av 6 måneder. Nå har vi funnet ut at det er utrolig hvor interessert en fem måneder gammel unge kan være i TV bare han blir plassert slik at han ser den. Kjempefint å innta kveldsen foran tv slik at det går fort og ungen har noe å distrahere seg med mens man pakker inn noe grøt eller det man har for hånden.

På natta rakk Eir aldri å klynke en gang før vi var på pletten. Det var nok at det raslet litt i teppet. SÅ ble alle behov utførlig dekket, Ny bleie, varm flaske, kos, byss og om nødvendig, sovne i en armkrok. Nå er det mere slik at vi først ligger og forsøker å spenne hverandre ut av senga mens Yme’s rop etterhvert bryter lydmuren. Den som tilslutt taper sparkekampen sleper seg bort til sprinkelsenga, tar ungen under armen med bort i dobbeltsenga igjen. Der blir han liggende ganske ensom i midten da ingen av oss synes det er så særlig kos med små babynegler som skjærer seg inn i huden. Er han heldig får han en flik av et teppe over seg før vi begge snur oss og sover videre. På kvelden hender det at vi sitter i stua og lurer på om det er en luftværnsirene som går, før vi kommer på at det jo er vi som har glemt å skru på babycallen og Yme nok har vært våken en stund…

Fra Eir’s barnedåp tror jeg vi har ca 300 bilder. Det er fra kirka, det er med faddre, med besteforeldre, med foreldre, med dåpskjole, med lue, uten lue, med finkjole, i pysj osv, osv. Fra Ymes barndåp er det skralt. Vi glemte å ta bilde sammen med presten, vi har et bilde av Yme med foreldre og søsken, vi har bilde av noen faddere, dog uten dåpsbarn. To dager etterpå kom vi på at vi jo måtte ha bilde av gutten i dåpskjole og så var det på med hele stasen på nytt igjen. Vi har et bilde av ungen i dress og det er når han er overtrøtt og sitter i fanget på pappaen og hyler! Takkekort er fortsatt ikke sendt ut!

I det hele er det vanskelig å huske på at man påny har en baby som trenger diverse utstyr når nummer tre ankommer. Dette ble særdeles godt illustrert da jeg, Henning og Yme skulle til Bodø. De to eldste var plassert hos bestemor slik at vi skulle kunne være litt mere effektive i handlingen. Vel parkert utenfor Jysk spør jeg: «husket du vogna?» Svaret var ikke det jeg ville høre: «Nei, husket du stellebag?» Vi snur oss begge to mot baksetet og puster lettet ut, for vi har jo i allefall husket ungen! Så ble Jysk byttet ut med Rema for innkjøp av bleier, våtservietter, grøt på glass, flaske og skje!

Men selv med sitt noe uheldige utgangspunkt når det gjalt famileplassering virker det som om Yme er en tilfreds liten kar. Kanskje har ikke unger vondt av å bli glemt i en krok i stua av og til, kanskje får de bedre immunsystem av å slippe unødvendig daglig bading og forhåpentligvis så veier to skravlete søstre ved middagsbordet opp for frenetisk lesing av bøker.
Dog leser vi bok om kvelden, når han ikke prøver å tygge seg vei gjennom armen min, for å nå flaska med melk som han trenger på kvelden som erstatning for de to måltidene vi glemte å gi ham i løpet av dagen.

3 tanker om “En i rekka….

  1. så bra du skriver Laila 🙂 Sitter her å ler når jeg leser om livet deres 🙂 Og jeg tror da at han er fornøyd gutten 🙂

Det er stengt for kommentarer.