Høstsesongen er i gang.

Hei. 

Det var med nød og neppe, men jeg rakk det. Småjogger fra kontoret med vaktradioen i lomma. Årets første kamp i høstsesongen. Kunne jo ikke gå glipp av den. Kakesalget hadde vi også ansvar for. Heldigvis hadde Eir fri så hun hadde bakt sjokoladekake med ganasje på toppen. Bestemor og Isa styrte salget. Er jo ikke noe problem i det hele tatt med sånn dugnad synes jeg. 

Men altså kampen.

Splint mot Tverlandet. 

Splint skåret etter bare tjue sekunder. Og de holdt trykket. Mål etter mål. Mange mål.  Jeg skal innrømme at jeg mistet tellingen. De vant i allefall. 

Glade jenter og glade foreldre. Jenten våre er bare de aller beste. Helt sånn subjektivt ment altså. 

Men, jeg mener, hvem blir ikke god når de har denne supporteren her på sidelinja?

Den nest beste turen i vårt liv…

Hei. 

Jeg vet ikke om det var den beste ideen jeg har hatt. Å planlegge en tur, sånn ganske lang, etter jobb. Med unger som allerede før start var trøtte og slitne etter en dag i barnehagen og på skole. 

Dis slang seg i hengekøya med youtube, Yme sank sammen i sofaen, Isa prøvde så godt hun kunne å gjemme seg på rommet sitt. 

Jeg smurte baguetter. Med kylling som Eir hadde stekt etter skoletid. Og med ost og skinke. 

Etter milde, så litt mindre milde og til slutt ganske ekstreme trusler om null iPad, tv, godteri eller noe som helst som kan gjøre livet verdt å leve ble Yme med. Isa også. Dis gjespet fire ganger fra inngangsdøra og bort til bilen..

Men vi kom oss avgårde. Og ut på tur. Full av optimisme og med to soppkurver. 


Fortsatt ved godt mot og fortsatt med alle gående på egne ben kom vi til første rasteplass. Kjeks og sjokolade. God stemning.


Så begynte det å røyne på. Selv en kortvarig ekstrem lykke over å finne fire steinsopp på en gang hjalp ikke på slitne ben, trøtte barnehagekropper og en evindelig lang slak bakke. Og av de fire steinsoppene var tre markspiste. 


Dis gikk ut og inn av bæremeisen. Ikke skulle hun gå selv, men når hun kom i beremeisen skulle hun jo absolutt heller gå selv. Yme skulle helst gå rett foran føttene på Eir og bråstoppe hver tredje meter for å plukke teigbær. Isa hadde trange tursko. 

En stusselig steinsopp, en babyrøyksopp som Yme fant selv og en halv rødskrubb senere kom vi ut av skogen og øynet håp. Og til slutt kom vi opp. 

Baguetter, sjokolade og kjeks. Glemt var alle lidelser og Yme utbrøt, som han stort sett alltid gjør at «dette e dein bæste turen æ har vært på!» 


Vi gikk ned en annen vei. En litt mer spennende vei. En vei med litt klatring, stup og slikt som gir lykke. 

Dis mente at stien helt klart burde gått i tretoppene, Yme mente vi balanserte på toppen av verden. Eir var lei hele turen og kom hjem lenge før oss andre. Jeg fant to ynkelige kantareller. 



Klokka var blitt åtte. Trøtte bein fant hvile i en beremeis og Dis sovna som en stein. Yme plukket  teigbær hele veien ned. 

Vel hjemme ble en sovende Dis bært til sengs. Yme på sin side satt klar som et egg. Han hadde tross alt vært på sopptur. 

Så en steinsopp, en halv rødskrubb, to små kantareller og en babyrøyksopp ble stekt, saltet og pepret og spist av plukkeren selv. Konklusjon: «dette va nok dein næst bæste turen i mitt liv! Dein bæste va på Finneskua!» 


Så da så. Til tross for krangling før avgang, klaging, tilløp til slosskamp underveis, fortvilende lite sopp og trange sko. Det var en fin tur. Og til helga blir det camping. Med tur.. Alle hjerter gleder seg. I allefall mitt hjerte.

Ran i dunkel skog..

Hei.

Jeg må innrømme at jeg ante ugler i mosen med det samme. Det vil si, det var ikke så mye ugler. Mer fotspor. Som målrettet hadde retning akkurat dit jeg hadde tenkt meg.

Som den optimisten jeg er så tenkte jeg at det kunne jo hende at det var en elg. Sist uke, når jeg og Yme var ute på rekognoseringstokt kom vi nemlig over noen svære elgebæsjer. Men det var liksom fotavtrykk. I mosen.

Mine bange anelser slo til i fullt monn. Det var ingen elg. Ikke en rev heller. Ei heller bjørn, jerv eller gaupe. For den som hadde avsatt fotsporene hadde hatt med kniv og visste tydeligvis hvordan den skulle brukes.

Piggsoppstedet mitt var ranet! Stedet, i dumpa, ved det gamle treet. Stedet der jeg for noen år siden fant moderåren til alle piggsopper. Der piggsopper trofast vokser opp hvert år. De var ikke der forrige uke da jeg og Yme var der for å titte. Men de hadde vært der nå. De bare var ikke der lengre. De var plukket. Bare noen små stilker igjen. Skåret av. Sannsynligvis av en soppkniv.

Nå er det på ingen måte min skog. Og jeg vet jo at man har allemannsrett her til lands. Og jeg unner alle mennesker, unge og gamle, kjente og ukjente gleden av å komme over en sånn dump med piggsopp. Det var bare så….. så innmari ergelig.

Jeg hadde jo lagt Dis, jeg hadde kranglet med Yme og endelig fått ham til å legge seg. Jeg hadde fått Isa til å spise kvelds og til å gå å pusse tennene. Og Eir var frisk og opplagt og helt klar til å sitte med iPad og være barnevakt. Og jeg tuslet ut i friheten. Nydusjet og med hår som luktet godt. Uten vaktradio, uten unger. Med soppkurv. Og kniv. Klar til å høste fra piggsoppstedet der jeg visste at det nå kom til å være sopp. Og jeg skulle steke dem når jeg kom hjem. Med smør og salt og pepper. Og ha på bittelitt fløte. Og ha dem på brødskiva. Og så var de borte.

Jeg satte meg på en stubbe og prøvde å tenke glade tanker. Og snudde hodet mot venstre. Og jammen sa jeg soppstuing med fløtesaus! Der sto den. En praktfull liten kar. Den gjemte seg under et grantre. En Boletus Edilus!

 

Boletus Edilus liker seg ved grantrær. Den har en hvit kant på hatten. Noe som skiller den litt fra broren, Boletus Pinophilus. Boletus Pinophilus liker seg bedre blandt furutrær, er litt mer rødbrun og mangler altså denne hvite stripa. Uansett så er det steinsopp. Denne lekkerbisken av en sopp. Soppverdenens indrefilet om man kan si det slik.

Boletus Edilus ble forsiktig sanket. Og tatt med hjem. Og endte sine dager stekt i smør, med salt og pepper og en bitteliten skvett med fløte. Og det var altså så veldig godt! Og så veldig lite. En renslikket tallerken sier vel det meste.

Så i morgen blir det sopptur. Isa vet det ikke enda. Det er best å bare la vær å si noe før vi går. Eir og Yme er innvidd i planene. Eir skal smøre baguetter til niste når hun kommer hjem fra skolen. Henning tør ikke si nei. Han vet hvordan jeg blir når det befinner seg slike lekkerbisker ute i skogen. Og nå må virkelig enhver anledning benyttes. For i tillegg til at andre tydeligvis er på jakt etter den samme soppen så har jeg altså veldig mye vakt fremover. Særs ubeleilig.

Men i morgen. Da er det vaktfri, det er meldt fint vær og jeg satser på at flere Boletus Edilus finner veien hjem til oss. Gjerne noen brødre også. Og søskenbarn. Ja et slektstreff er slett ikke å forakte. 

Søndag med litt krise og mest kos.

Hei.

Vi hadde jo lagt en plan for helga. For jeg har vakt. Henning jobbet dagvaktshelg. Og vi sto oppført som kakeansvarlig på skytterbingoen. Kakeansvarlig baker ikke bare kake, de selger kake, lager kaffe og alt det der også.

I og med at det ikke er dekning på nødnettet der skytterbingoen er og Henning var borte ble jo den bingoen Eir’s ansvar. Jeg mener. Det er jo hun som skyter. Så da kan hun jo ta dugnaden også. At foreldre belemres med slikt er jo litt slitsomt..

Eir ser jo ikke negativt på å bake en kake. Siden hun tidligere i uka har bakt ikke mindre enn to kaker, en runde med muffins, en runde med boller og en runde med kanelboller smalt hun jo sammen en kakebunn på null komma niks.

Så inntraff katastrofen. Ungen ble syk. Kastet opp to ganger faktisk. Måtte ligge på sofaen halve dagen i dag. Nesten feber. Undertegnede måtte derfor pynte den kaka helt selv tidligere i dag. Glemte å ta bilde. Bingoeksperten som var satt opp sammen med oss ble informert og tok ansvar og hentet kake.

Og kaka var visstnok en suksess. Bingomennesker liker bløtkake. De liker ikke skuffkake med sjokoladeglassur, de liker ikke muffins eller ostekake. Det skal være bløtkake. Med krem og godt syltetøy i fyllet. Jeg hadde i multer i dag. Og bringebær og blåbær på toppen. Restene ble spist til kvelds hjemme.

Forøvrig har det vært en fin søndag. Yme har regnet matte. Han fikk ei sånn bok som vi kjøpte på Coop. Med pluss og minus. Yme liker tall. Han er veldig, veldig glad i tall. Jeg tror hjernen hans er konstruert for å tenke i tall.

«fire pluss tre…. hmm, det blir tre mindre enn ti. Det blir sju!» Fasinerende å høre på argumentasjonsrekken.. Så fant vi et mattespill der man sloss mot drager samtidig som man hoderegnet. Veldig kult. Og når han tilslutt fikk knuse mormor i mattespill på Ipaden var lykken stor. Mulig mormor var bittelitt snill, hun er ganske god i matte selv når sant skal sies, men det var ikke mye hun gav bort gratis..

​​
​Dis på sin side testet hvor mange My littel ponys man kan leke med samtidig. Det er ganske mange.

Dagen ble for min del avsluttet på kontoret. Jeg er nesten helt ajour med papirarbeidet. Bedre måte å starte neste uke på finnes jo ikke.

I morgen er det skolestart. Vi har ikke kjøpt noen nye sekker, vi har ikke kjøpt noen nye penal, vi har ikke kjøpt nye klær og vi har heller ikke kjøpt hverken bokpapir, viskelær eller blyantkvessere. Eir er syk så hun skal være hjemme. men Isa har funnet morgendagens antrekk og gleder seg over at lange dager med husarbeid og en sjefete storesøster er over og at frihet og skole endelig er tilbake.

 

Epler og appelsiner.

Hei.

Før helgen hadde Per Fugelli et innlegg i dagbladet. Hege Storhaug i seg selv er ingen fare. Det uhyggelige er at hennes gale sang får et kor.

Og denne uka så man korsang så det holdt. NRK har i forbindelse med valget laget en serie der en ung muslimsk kvinne skal forsøke å finne partiet hun skal stemme på.

Faten Mahdi Al-Hussaini skal gjennom fire episoder møte mennesker fra forskjellige politiske miljøer. Hun skal finne ut hvem som skal få hennes stemme på valgdagen 11.september. Altså en serie der man følger henne som person. Hun representerer seg selv og ingen andre. Og så. Overraskende nok, siden hun er en ung muslimsk jente mener jeg, så bærer hun hijab.

Og det er her koret begynner å rope. Høyt og høyere. Over 1000 klager har NRK fått. Ikke fordi de lager en serie om en ung muslimsk jente som skal finne sitt politiske ståsted. For jeg mener. Man kunne jo klaget på at NRK ikke lager en serie der en ungdom med urnorske aner, lyst hår og blåøyd, prøver å finne sitt politiske ståsted. Nei. Klagene går så klart ut på at Faten bærer hijab. I programmet som handler om henne som person.

For i 2013 så måtte nemlig nyhetsanker Siv Kristin Sællmann ta av seg gullsmykket sitt som var formet som et kors når hun ledet nyhetene. Altså når hun representerte NRK som nyhetsanker. Altså når hun, som en nøytral person, presenterte nyhetene. Greia skapte enorm oppgang for gullsmeder landet over da det samme koret som nå hyler og sender klager ilte til nærmeste gullsmed for å kjøpe et kors å henge rundt halsen. De fleste hadde neppe vært i kirka siden konfirmasjonen, men det skulle man ikke tro etter profilbildet på facebook.

Og det er nå det blir epler og appelsiner. For selv om begge er en frukt, så er ikke et eple en appelsin.

Faten representerer seg selv. I et program som handler om henne. Henne som person. En ung muslimsk jente. Hele programmet handler jo om hennes person, hennes meninger og hennes leting etter et politisk ståsted. Hun representerer ingen andre enn seg selv. Følgelig må hun få kle seg slik hun ellers kler seg de 350 dagene i året der hun ikke filmes. med Hijab.

Et nyhetsanker i NRK representerer TV-kanalen. Som skal være nøytral. Hvordan hun kler seg på fritiden har ingenting med hvordan hun er kledt på jobb. Hadde derimot NRK laget en serie som fulgte nyhetsankeret 24 timer i døgnet ville det jo vært en selvfølge at hun hadde på seg smykket sitt. Bortsett fra på nyhetsssending.

Om NRK ansatte et nyhetsanker med hijab skulle jeg sendt inn en klage selv. Men å klage på at Faten bærer hijab i et program om seg selv. Det blir det samme som å klage på at epleskallet er bittert når du egentlig sitter å tygger i deg en uskrellet appelsin.

Så kan man gjerne debattere hijab i seg selv. Om det er kvinneundertrykkende, et religiøst eller et politisk symbol, om det bør forbys. Men det er en helt annen sak igjen. Det blir faktisk som en pære i forhold til eplet og appelsinen.

Når dette klarer å skape den største klagestormen i NRK’s historie så vitner det om at Fugelli har sine ord i behold i sin artikkel. Korene som hiver seg på er de som er farlige. De som leser en brøkdel av en setning før de handler. Som ser en hijab og ser rødt, eller som ser rasister i alle som ønsker en strengere asylpolitikk.

Ekstremisme på alle kanter er like farlig. Men de fleste av oss er ikke ekstreme. De fleste av oss er godt plantet i midten. Vi tilhører det store, men ofte tause flertall, som Fugelli sier. Men vi høres ikke. For vi sier ikke noe. Vi rister på hodet av både høyre og venstresiden. For det er de som høres. De som roper og de som sender tusenvis av klager til NRK. Hver sin gang. De roper ukvemsord til hverandre fra hver sin side av en avgrunn. Og blander epler og appelsiner til en ugjenkjennelig fruktsalat som hverken smaker det ene eller det andre.

Jeg tror vi andre må begynne å prate. Jeg tror ikke vi trenger å rope. Roping fører sjeldent med seg noe godt. Men hvis vi alle sier litt. Bare litt. Om at epler faktisk ikke er appelsiner. Om at Faten kan bære hijab i en serie om seg selv, men ikke som nyhetsanker på NRK. Om at alle som ønsker en kontrollert innvandring til Norge ikke er rasister. Om at man ikke er kommunist selv om man ønsker å høyne skattene noe. Om at man ikke er landssviker om man er tilhenger av EØS og EU og litt mer åpne grenser. Om at det er rom og takhøyde for ulike meninger uten at noen skal behøve å pakke ned standen sin slik som SIAN måtte under Arendalsuka. Om at det går an å se, tåle og høre andres mening og måter å gjøre ting på uten å ville fjerne det bort.

Samling i bunn. I midten. Uten store kor som roper til hverandre over en avgrunn.

Og så må vi slutte å blande epler og appelsiner.