Pinsecamp…

Frihelg… Langhelg… Man skulle tro at når man nettopp har hatt fri fra jobb et helt år så skulle ikke en liten helg gi slik glede? Men i og med at jeg jobbet hele forrige helg, inkludert himmelsprett så gledet jeg meg en smule til fredag ettermiddag. 

Og da jeg kom hjem fra jobb var det (nesten) bare å sette seg i bilen. Vogna var påkoblet, ungene klare og vi satte kursen mot Saltdal. 

Kun en liten pitstop i Bodø først. Neste helg er det jo jubileum og fest i Bodø. Og vi hadde kjøpt biletter. Det var bare at disse måtte hentes med personlig oppmøte. Og det er jo litt vanskelig å få til  ellers i uka. 

Men tre minutter på ni sto vi klare til kolonnekjøring gjennom tunnellene mellom Fauske og Rognan. Dette var intet mindre enn ren og skjær flaks og det gikk en smule kaldt nedover ryggen når vi innså at tre minutter mer somling på Obs ville gjort at vi måtte stått i to timer og ventet på neste åpning.

Fricamp er spennende, når vi rullet nedover til plassen vi hadde tenkt oss ut var det med stor spenning. Det kunne jo være at noen andre hadde stillt seg der.. Og det sto rett nok to bobiler der. Men ikke værre enn at vi fikk plass vi også. Mulig at de i bobilene ikke helt hadde sett for seg oppsett av ziptelt, unger som litt for lenge hadde vært innelåst i en bil og hylende baby klokka elleve på kvelden, men slike sjanser tar man altså når man fricamper. 

Og etter at siste unge sovna 01:32 var det med ro i sjelen og fyrstikkere mellom øyelokkene jeg sank ned i sofaen med kveldsmaten. 


Siden vi har blitt sånne campingfolk som elsker å bo trangt så hadde vi likesågodt invitert mormor og morfar også. De kom kjørende på lørdag. Og vi kan herved erklære at det går fint med alle sammen i vogna. Skjønt grillmaten ble inntatt i forteltet. Og siden vi har blitt sånne campingfolk så har vi til og med kjøpt blomst til forteltet. Vi sto og funderte på en sånn tuja på blomsterbutikken på Rognan, men konkluderte med at den ble jo litt vrien å drasse rundt på… Men kjøpte en sånn sommerfugl med glitter på for å pynte pynteblomsten. Jepp, som sagt, vi har blitt sånne campingfolk. Storblomstrete liksom, det er oss. Problemet blir å drasse rundt på denne og den rosa rosebusken vi også kjøpte.. Med matchende krukker. Og å få dem til å oveleve hjemme mellom hver tur..


Ellers har vi kost oss. Ungene har vært i klatrejungelen, vi gikk en tur som jeg lovet skulle bli veldig kort, og som vanlig ble litt lengre enn jeg trodde. Isa ble som vanlig sur, men det gikk opp i opp med at hun var i strålende humør når vi startet. Eir var potte sur på starten men ble i bedre og bedre humør jo lengre turen ble og jo mindre og brattere stien ble. Den barnevognvennlige turen endte forøvrig med at Dis satt på mine skuldre og Henning bar barnevogna. Vi lurte mormor over ei hengebru og vi kjøpte slush på turistsenteret. Vi besøkte nasjonalparksenteret og vi har kastet stein i elva. Og sola har skint hele tiden. Merkelig det der, men det er faktisk sant: over campingvogna er himmelen alltid blå. 

Klatrejungel er så moro!!

Altså det er en bjørn mamma!!! Hva mener du med at jeg skal se på deg og ikke bjørnen?? Den kan plutselig bli levende! Den kan det!!


Og nå drar vi hjem. Til et hus i komplett kaos, og bunader som jeg håper henger der jeg tror. I morgen er det 17.mai. Vi har ikke fikset noe, bortsett fra at vi har kjøpt bunadsko (og ei ny campingvogn). Men satser på at det blir en fin 17.mai uansett. Eir og Yme skal synge i kirka, det skal gå et tog og vi satser på at det selges mat på kulturhuset. Den største utfordringen blir å få flokene ut av Eirs hår. Klatrejungel gjør noe med floker… 

Håper dere har hatt ei fin pinse..

Ei gammel hand…

Hei.

Jeg har jo det siste året levd litt i min egen lille boble. Og vært fornøyd med det. Og en uke inn i jobblivet må jeg innrømme at jeg har savner den bobla litt. Sulle rundt hjemme uten tanke for andre enn meg og mine. Papirhaugen som vokser fortere enn fort, felleskatalogen som etter et års fravær plutselig virket gresk, takstkoder som jeg ikke husker og bare det å tolke et prøvesvar rett er etter et års fravær grunn til å fundere på om man egentlig er på rett hylle her i livet. Kanskje skulle man heller bli hjemmeværende?

Men så skjer det. Man sitter på kne ved en lenestol. Man holder ei gammel hand i sin. Ei hand man har holdt i mange ganger. Ei hand som har klemt min hardt og stolt i gode øyeblikk og svakere og mer spørrende i vonde øyeblikk.

Nå holdt jeg handa på nytt. Og så en enslig tåre. En tåre av bekymring, men også en tåre av takknemlighet. Fordi doktoren orket å ta turen. Fordi doktoren sa, uten å love, at dette kom til å gå bra denne gangen også. Og fordi doktorn forsto at det å sitte de tre minuttene på kne, på stuegulvet, ved lenestolen egentlig betydde mer enn alt det medisinske som hadde foregått på stua de tjue minuttene før.

Så jeg tror ikke jeg skal bytte hylle alikevel. Og jeg kommer nok inn i den felleskatalogen etterhvert også. Men det aller viktigste, det husker jeg. Og det er jo derfor jeg er der jeg er. I distrikt, i stua, på kne, ved lenestolen. Og holder den gamle handa i min.

Vaffelstopp på Bodø Caravan…

Hei.

Forrige lørdag kjørte vi til Bodø. Det var jo ikke egentlig planen å bruke den siste lørdagen i permisjon på å handle bunadsko, men når tre unger mangler stort sett alt av sko, inkludert bunadsko så var det ikke så mye annet å gjøre.

Ei mil før Tverrlandet sa Henning: «det er sånn messehelg på Bodø Caravan.. Kanskje vi skal stoppe der, så kan jeg spørre på pris på sånn vifte til takluka på campingvona. Det skulle være grilling og ballonger der også.» Dette hørtes jo greit ut. Det var blitt dårlig med frokost før vi dro så en grillpølse ville ikke være å forakte. Vafler skulle det visst også være.

Jeg har ikke vært inne på Bodø Caravan siden den fatale ammestoppen i fjor høst. Så da vi svingte opp sa jeg med latter i stemmen: «jaja, det ender vel opp med ny vogn nå da»

Da Henning skrudde av tenningen sa jeg, litt mer alvorlig: «skal vi ta hverandre i handa på at vi ikke går ut herfra med ny vogn?» Henning svarte at han i allefall kunne love at vi ikke skulle kjøre derfra med ny vogn bak bilen. Isa var på mitt parti: «vogna vår er veldig koselig pappa, vi trenger ikke kjøpe ny campingvogn!» Eir var noe mer på glid, for venninnen har akkurat fått ny vogn med mikrobølgeovn i.

Rett innenfor døra sto han. Hjalmar. Året selger, flere år faktisk. Han var ikke forkledt denne gangen. Og han kjente oss igjen. Nå er det muligens litt vanskelig å ikke kjenne oss igjen all den tid vi braser inn døra, sprer unger i alle retninger og fortvilt prøver å samle dem igjen før det blir altfor dyrt. Heldigvis, eller uheldigvis oppdaget Yme grillen, med pølser, slik at mens de spiste sto jeg og Henning og snakket helt uforstyrret med Hjalmar. For når grillpølsa var spist tuslet de videre til bordet med vafler, kaker og saft.

Joda, vi må jo bare innrømme at vi liker campinglivet. Joda, vogna passer oss som hand i hanske. Okei, så dere har ikke Kabe lengre nei, nei vi har egentlig aldri sett inni en Polarvogn. Joda, vi har vel egentlig tittet litt på nettet etter noe litt nyere, men vi har egentlig ikke sett en eneste en med så bra planløsning som den vi har så vi blir nok å ha denne her noen år ja!

Ehh.. samme planløsning sier du? Ikke kommet i katalogen enda nei?? Joda, det ville jo vært moro å se så klart. Den står her bak ja.. Perfekt for oss ja…

Ungen ble hansket inn, ketsjup ble tørket og Hjalmar viste oss inn i en Polar 800 CTX. Og der sto vi. Alle seks, med god plass til å snu oss. I følge Isa var den dobbelt så stor som vår, i følge Hjalmar har den samme utvendige mål. Men romfølelsen.. Altså.. fantastisk! Da jeg så koketoppen, med fire store bluss og en kjøkkenbenk som var enorm var jeg solgt, Eir fant mikrobølgeovnen, Yme fant blå lys som antagelig ikke viste vei til nærmeste nødutgang men til do på natta. Isa syntes at den var fryktelig koselig med de lysene under kjøkkenbenken og Dis ville veldig gjerne inn der hun sto parkert i vogna utenfor. Og med softclose på kjøkkenskuffene vil hun altså ikke klemme fingrene heller.

Og vi snakket om forbrenningstoalett og aircondition og cityvanntilkobling. Utvendig dusj og skapseng i barnedelen. Og alt var så fint og nytt og lyst. Og stort…..

«Det går jo an å regne på det…» Røde varsellamper blinket i alle retninger men det var som om vi alle var blitt komplett døve og fargeblinde. Til og med Isa, som vi vanligvis stoler på beholder fornuften uansett hva som skjer mente at dette bare måtte sjekkes. Og for all del, det var jo tross alt messetilbud.

Men den regninga kom veldig positivt ut, og han der Santandermannen var altså veldig flink og plutselig satt vi der med ei ny vogn som i måneden kostet oss nesten det samme som den gamle. Og da var det jo bare å signere og ta Hjalmar i handa for andre gang på under et år. Jeg mener. Det kan umulig være vanskelig å bli årets selger om alle kundene er som oss.

Yme var storfornøyd med blå lys og isbjørn både utenpå og på nakkestøtteputene inni. Eir kunne knapt vente de 6-8 ukene det tar før vi også har en mikrobølgeovn og Isa gleder seg til hun kan dra forhenget foran senga og ligge helt alene i sin egen verden.

«Det er da merkelig at vi ikke klarer å gå inn på Bodø Caravan uten å ende opp med ei campingvogn!» Jeg la all skyld på Hjalmar, Henning la all skyld på meg som ikke protesterte og ungene mente definitivt at dette var en lykkens dag! Henning tygget på en vaffel mens vi tuslet ut og mot bilen. Jeg er jo ikke så glad i vafler, så jeg sto over.

Uansett, det var en veldig lykkelig famile som dro videre for å kjøpe bunadsko. Med mye bedre magefølelse enn sist vi kjøpte vogn. Dog med akkurat like mange spørsmål som sist. For var det egentlig alufelger, hvordan var varmen, gikk det an å tørke klær i skapet bak og har vi egentlig lov å dra denne vogna? Hva veier den? Uansett så husket vi i allefall å bestille sykkelstativ. Og så må vi kjøpe Polarcaps, for de Kabecapsene blir jo å se litt malplasserte ut nå.

Neste helg skal vi på avskjedscamping med gammelvogna. Det er med noe vemod må jeg si. Selv på de få turene vi har vært på så har vi jo blitt veldig glad i den. Kanskje vi innerst inne er campingmennesker. Til sommeren blir det langtur. I sverige. Der solen skinner, badelandene vokser som gress og vi håper at vi finner noen likesinnede, like gale mennesker som oss. Som plutselig over natta ble Polarfolk. Med blå lys og isbjørner. Og vi skal ha med mormor og morfar. På camping. Om vi får dem inn i vogna er noe usikkert, men da blir det sånn mikrohytte på siden til dem slik at de blir tvunget ut i forteltet til oss det meste av tiden…

Og som sist så tok jeg jo ingen bilder. For vi skulle jo ikke kjøpe vogn. Men om dere vil se den vi var å tittet i så kan dere titte på denne linken her.

 

 

Bursdag med lave skuldre..

Hei. 

På mandag blir Isa sju år. Isa har hele livet hatt et noe særegent forhold til bursdager. Bursdager er liksom større enn julaften, syttende mai, halloween og påske tilsammen. Man gleder seg og planlegger bursdag 364 dager i året. I allefall har det vært sånn. 

Isa har til nå feiret bursdag sammen med besteste Sander i klassen. Han har bursdag i dag og siden de alltid inviterer de samme så har det jo vært veldig praktisk. Men i år tok Isa ut skillsmisse. Det var på høy tid, i følge henne, å ha sin egen bursdagsfeiring når man blir så mye som syv år. 

Jeg regnet jo derfor med at det var store planer på gang. Kake i fire etasjer og fondantkreasjoner som kunne skremme fanden på flatmark. Et opplegg med minst sytten forutbestemte leker. Fiskedam med godtepose og pølsebu. Tre hovedretter og fjorten typer snaks. Ballongklovn, hest og en rosa prinsesse som strødde glitter over de fremmøtte.

Vel, jeg vet ikke hvem som har tatt bolig i min datter, men det ble ikke helt slik:

Da vi var på camping for noen uker siden kjøpte vi ei sånn avlang gulrotkake på butikken. Dere vet ein sånn med holdbarhetsdato til evig tid og e-stoffer til den store gullmedalje. Vel, den kaka var det beste Isa noengang hadde smakt. Faktisk tror jeg hun spiste hele på egenhand. Og da den var fortært utbrøt hun: mamma, æ MÅ ha ei gulrotkake i bursdagen min!! Æ træng ikke fondant, mæn hves du vill kain du få lag navne mett i fondant!

På samme campingtur kjøpte vi to poser ostepop. De var på 50% på grunn av dårlig dato. Isa mente denne helgen var spekket med kulinariske opplevelser, for etter den ostekaka så var nok ostepop det beste hun har smakt i sitt liv. 

Da burdagen nærmet seg spurte jeg om hva menyen skulle bestå av og fikk følgende svar: mamma! Onga i bursdag har ikke tid tel å spis mat. Vi kuinne ta fiskekake, førr då slæpp vi å tænk på svinepølse, mæn æ trur vi kutta ut heile maten! Vi må ha spesialmelk i gulrotkaka før nån tål ikke melk, og så kain vi ha popcorn sånn at æ får mæst mulig ostepop! 

Så da ble det sånn da. Gulrotkake, med spesialmelk og ost, popcorn og ostepop. Og så satte jeg ei lita skål med godteri midt på bordet. Og Isa og Yme hadde plukket hvitveis.

Så spurte jeg om vi skulle ha leker.. Isa så på meg, sukket og ristet på hodet og lurte på om jeg noen gang hadde vært i en bursdag? Mamma! Onga i bursdag vil bærre lek mæ lekan tel dein som har bursdag! Di bi bærre sur når di må slutt mæ dæ førr å sætt hale på ein gris å sånn! 

Så da ble det sånn da. En liten rundt flasketut for å bestemme i hvilken rekkefølge gavene skulle åpnes og deretter frilek. 

Jeg måtte jo spørre om det skulle være noe tema. Frost, minions, biler… Svaret kom kontant: Mamma! Bærre kjøp nån papptallærkna mæ ei eiller ainna prinsæsse. Æ trur dæ e lurt mæ papp så slæpp vi oppvask, mæn ta ikke mæ sugerør! Dæ e så mange som blås istedet førr å sug!

Jeg kjøpte rosa tallerkner, kopper og servietter med en hel bukett prinsesser..

Så rant dagen. Jeg hadde stålsatt meg. Jeg var alene, Henning var på jobb. Åtte jenter var på tur til Casa Didriksen for å feire bursdag. (Guttene skulle altså til Sander, det hadde skilmisseoppgjøret avgjort i stor enighet)

Og jentene kom. Og dette må jeg si er klassen sin. Tydeligvis er det stor enighet om hvordan en bursdag skal feires. For alle venter pent og pyntelig til alle var kommet før de i samlet flokk tok med gaver og lekte flasketut. Så satt alle stille og fulgte med på at kort ble lest og gaver ble åpnet i pyntelig tur. 

Så gikk flokken til bords. Alle strålende fornøyde med serveringen. Alle likte gulrotkake, de var fornøyde med mengden fondant. Mest imponert var jeg over handsopprekning når noen ville si noe og at alle hørte på den som snakket. Og ble det for mye prat i rekkene så satt det et bursdagsbarn ved enden av bordet som klappet to ganger i hendene for oppmerksomhet og så fortalte hvem som skulle snakke… Den eneste som ikke fulgte opplegget var Dis… Selv Yme rakk opp handa til slutt og jeg gned meg i øynene og tenkte at det var da som søren at jeg var alene for dette kommer ingen til å tro på når jeg forteller det..


Så gikk de ut. Det var alldeles nydelig vær og de ni delte seg i lag som byttet på trampoline, klatrevegg, rockering og husker. Og Eir var trampolinekomandant og sendte inn jenter etter tur (tre og tre) med stoppeklokke. Yme fikk hoppe hele tiden (en og en halv time non stop)

Selv satt jeg inne med Dis, fortsatt i lett sjokk over denne disiplinerte bursdagsgjengen. Noen kom inn en tur og forsvant opp på loftet, men ruslet ut igjen etter et kvarter. Og så var plutselig to timer gått. Alle jentene virket storfornøyde, bursdagsbarnet mest av alle. 

Ved leggetid spurte jeg Isa om de alltid hadde slik orden i rekkene? Om de alltid snakket etter tur og sånn.. Mamma!! Korsen skal vi ellers få hørt på ka aille si? Og når alle får lov bi ingen sur! Mæn æ må si dæ e litt ænklar uten guttan!!

Personlig er jeg fortsatt litt usikker på om dette var virkelighet eller drøm. Jeg hadde ryddet loftstua og forberedt den på et vilt lekekaos. Etter at alle var dratt gikk jeg opp og ryddet. Det var fire barbiedukker som lå på gulvet og ei tegnebok lå på Isas seng. Etter å ha satt bort ostekaka, kastet pappserviset og satt lokk på bollene med ostepop og popcorn ryddet jeg bort to popcorn og en kakebit under stolen der Yme satt. 

Yme var storfornøyd. Eneste hane i kurven og ubegrenset tilgang på trampoline. Han kunne erklære at «mamma!! Æ skal også ha jentebursdag når æ bi fæm år!!!» Og når jeg så meg rundt i et hus, som ti minutter etter at siste gjest var gått ikke viste spor av å ha gjennomgått en bursdag så må jeg si at jeg synes det er en veldig god ide!