Frisørtime….

De siste månedene har følgende samtale gjentatt seg mer enn et tosifret antall ganger i Casa Didriksen:

Eir, har du børstet håret?

Jada…

Men har du børstet det ordentlig??

Jada… Eller det vil si, jeg skal gjøre det nå… 

Ehhh, mamma… Kan du hjelpe meg bak? 

Eir? Hvor lenge siden er det du egentlig børstet dette her? Det er jo mer bustete enn en høysåte! Hvis du ikke begynner å ta litt mer vare på det håret så må du jo heller klippe deg!! Dette her går ikke lengre. Jeg gidder ikke sitte her på halvtimesvis å gre ut floker. Hører du hva jeg sier?? 

Ja… Men jeg skal ikke klippe meg altså..
Før helgen gav jeg ungen beskjed om å gå innom frisøren å bestille seg time. Så hun gjorde. Men på direkte spørsmål om hva hun hadde bestilt var svaret nedslående.. En liten stuss… 

Etter en hard og nådeløs kamp fra begge sider var kompromiet klart. Klipp over skulderhøyde mot lyse striper! 

Men da måtte jeg jo spørre frisøren om det var tid til dette. Fordelen med landsbygda er at messengermeldinger fra fortvilte mødre med døtre som tror de er tenåringer alltid mottas med et smil. Avtaler ble gjort på bakrommet, informasjon om at gule tupper er HELT uaktuelt mens blonde normale striper er ok ble utvekslet. Timen ble flyttet til tidligere på dagen og Yme som på dette tidspunkt så ut et lykketroll, skogstroll, velg det som passer, fikk den opprinnelige timen. 


Så i morges hadde pappaen i permisjon følgende timeplan: Eir skulle sendes avgårde slik at hun nådde timen klokka elleve, Yme måtte hentes i barnehage til timen halv to. Sistnevnte måtte hentes i sykkelvogn da den ene bilen var på verksted. 

Følgende skjedde: 

Sånn litt over ti sto vel Eir opp og fikk beskjed om å passe på Dis. Far syklet avgårde til barnehagen og hentet Yme. Tilbake sto antagelig litt forfjamsete barnehageansatte som hadde fått beskjed om frisørtime halv to. Vel fremme hos frisøren kunne jo hun fortelle at det jo var Eir som skulle klippes nå, men for all del. Yme fikk sommerklippen og satt som en prest. 


I mens kom Eir som hadde overlatt barnepassen til nærmeste søster. For Eir viste jo at hun hadde time elleve og hun hadde ikke tenkt å gå glipp av striper i håret. Å informere pappaen om dette var derimot ikke noe hun tenkte på. Pappaen får telefon fra verkstedet om at delene alikevel ikke kan byttes og syklet etter bilen. Og mens han kjefter på en sykkel som ikke vil stå i stativet sitt ringte Isa som kunne fortelle at også Dis var begynt å kjefte. Årsak: når man trykker på den runde knappen på iphone så forsvinner candychrush fra skjermen. Og det vil man jo ikke. Men man MÅ jo trykke på den knappen… 

Det løste seg. Yme kom tilbake i barnehagen, Dis var glad og fornøyd igjen og Isa fikk telefonen tilbake. Og Eir. Eir fikk stripene sine. 

Og jeg mener. Det er ikke for ingenting jeg sier vi har verdens beste frisør. For mens jeg intetanende om dagens forviklinger målte blodtrykk og skrev helseattester for førerkort så tikket bilde etter bilde inn på messenger..


Så får det være at jeg kom hjem til et veldig stille hus og en spørrende Henning som sa: har du ikke hentet Yme i barnehagen? Jeg sendte jo melding…  Der og da forsto jeg ikke hvorfor ungen var i barnehagen når han hadde så sen frisørtime som halv to… 

Livstegn…

Hei.

Det står til liv. Selv om det kanskje ikke virker sånn når man ser på bloggeaktiviteten den siste tiden.

Årsaken er latterlig enkel. Jobb. Det har vært en smule hektisk for å si det mildt. Todelt vakt er litt over snittet travelt så når jeg etter at ungene har fått sitt, har sunket ned i sofaen (hvis jeg ikke har måttet ut på jobb) så har det vært lite overskudd til blogg. Men sånn er det nå bare. En sommer går fort og jeg satser hardt på å være tilbake for fullt om ikke så alt for lenge. Så ikke slett meg fra leselista da er du snill 🙂

Så det var egentlig alt jeg ville si.

Vi høres.

Du skal ikke sove bort sumarnatta

Hei.

«Mamma!!! Du sa at vi sku få ligg i telt!!»

Det var ikke to glade lykkelige jenter som gikk og la seg i går. Det var mer to kruttønner nær eksplosjon. Grunnen var at jeg på mandag kveld ytret ordene «det er litt sent å begynne å slå opp telt nå jenter, vi får se i morgen, da er det jo SFO-dag etterpå også..» Altså ikke et løfte i mine øyne, mer et «vi får se», men det ble slett ikke oppfattet slik.

Gårdagen gikk og inneholdt mye og mangt og plutselig var det kveld og leggetid og da kom jo jentene på at de jo skulle ligge i telt. Noe jeg ikke var spesielt gira på å begynne å styre med klokka åtte i går kveld når i allefall to av fire burde være i seng. I tillegg var det overskyet og trusselen om regn i løpet av natta overhengende. Derav kruttønnene.

I dag var løpet kjørt. De kom på det allerede under middagen. Og faren hjalp dem med å sette opp teltet før han forsvant på skytterdugnad. Yme som selvfølgelig ikke var lagt seg under middagen fikk jo med seg alt og hadde også en meget bestemt plan om å ligge i telt. Noe jentene syntes var en utmerket plan. Man skulle ikke tro at de kjente sin egen bror noe særlig.

Men himmelen så slik ut..

IMG_3518

Og teltet var satt opp…

IMG_3516

Så det var jo bare å bære ut soveposer, hodeputer, en kosehund og tre stk Ipad.

«Men det skal soves!» sa jeg. Jada sa de. «Det skal ikke krangles!» sa jeg. Neida sa de. «Nå har dere ansvar for Yme der ute!» sa jeg. Jada sa jentene. «Nå hører du på jentene!» sa jeg. Jada sa Yme.

IMG_3513

Så gikk jeg inn og la Dis. Kom ned i stua, satte på babycallen og snudde for hun ville ikke akkurat sove. Før jeg gikk inn hadde jeg sagt at Yme kunne se to episoder Kodetropp O sammen med Isa før han kunne legge seg å sove.

Endelig nede fra loftet. Satte meg i en stol med et glass Pepsi Max. Og hørte merkelige lyder fra kjelleren. Henning var ikke kommet hjem så enten var det en innbruddstyv, verdens største rotte eller en liten Ymemann på rømmen. Jeg ruslet ned trappa, mot Hennings utstyrsbod i kjelleren og møtte Yme med en svær spade i den ene handa og ei pil i den andre. Han bråstoppet.

«Hva i alle verdens dager holder du på med?» spurte jeg. Jeg må på do! svarte han. «Med en spade og ei pil??» spurte jeg. Ja, jeg ble litt for sen, svarte han. Jeg valgte å ikke fortsette denne samtalen da den åpenbart ikke førte noe sted. Men jeg foretok de nødvendige skift og ruslet ut til jentene.

«Vet dere kanskje hvor Yme er?» spurte jeg. Intet svar, begge dypt fortapt i hver sin Ipad og med høretelefoner. «VET DERE KANSKJE HVOR YME ER?????» gjentok jeg. Eir tittet opp og sa: han gikk…. «Han gikk??? Vet du hvor han gikk da?» Nei, altså, han ble jo sur for at de sa han ikke fikk se mer Ipad og de tok på høretelefoner for at han skulle få sove så da gikk han. «Men vet du hvor? Har du kontroll på at han gikk inn? Vet du om jeg visste at han kom inn? Vet dere i det hele tatt at han ikke har ruslet seg en tur mot Bodø?» Nei, de visste vel egentlig ikke det da. En liten forelesning i ansvaret det ligger i å ligge utenfor huset i telt, passe på sine småsøsken etc. Yme fikk forlenget Ipadtiden. Det var tross alt sommerkveld. Årets første. I følge kalenderen.

Henning kom hjem. Jentene ville sove. Yme hadde ikke tenkt å sove. Jeg bad dem prøve sitt eget triks. Sett på ham høretelefoner og legg dere å sov, da legger han seg nok. Etter et kvarter tittet jeg ut. Jentene ville jo ikke sove når Yme fikk lov å se Ipad.

Alle måtte legge fra seg Ipaden. Eir gikk på do. Isa gikk på do. Isa kom inn med et vræl, Yme hadde ved et rent uhell veltet over henne med hele sin tyngde og skallet henne ned. Hvordan man kan gjøre det ved et uhell når man skal ligge pent nede i soveposen sin kunne ingen svare på.

Streng beskjed om stillhet. Latterhyl hørtes helt inn gjennom stengte dører og vinduer. Et kanskje noe over middels høyt rop fra verandaen og ny beskjed om stillhet. Isa kom inn, hun måtte på do. Og dessuten så pratet Yme HELE tiden. På spørsmål om hvem han snakket med var svaret delt mellom soveposen og at man jo tross alt måtte svare om han spurte om noe…

Men så ble det faktisk stille. Jeg listet meg ut i Hennings alt for store sko klokka elleve. Tre sovende søsken. I telt. På plena. En sommerkveld. Som kommer til å være alt for trøtte i morgen. Men som har minner. Om ei litt sur mamma, en springskalle og en fantastisk kveld i telt. På plena. En sommerkveld.

Pinsecamp…

Frihelg… Langhelg… Man skulle tro at når man nettopp har hatt fri fra jobb et helt år så skulle ikke en liten helg gi slik glede? Men i og med at jeg jobbet hele forrige helg, inkludert himmelsprett så gledet jeg meg en smule til fredag ettermiddag. 

Og da jeg kom hjem fra jobb var det (nesten) bare å sette seg i bilen. Vogna var påkoblet, ungene klare og vi satte kursen mot Saltdal. 

Kun en liten pitstop i Bodø først. Neste helg er det jo jubileum og fest i Bodø. Og vi hadde kjøpt biletter. Det var bare at disse måtte hentes med personlig oppmøte. Og det er jo litt vanskelig å få til  ellers i uka. 

Men tre minutter på ni sto vi klare til kolonnekjøring gjennom tunnellene mellom Fauske og Rognan. Dette var intet mindre enn ren og skjær flaks og det gikk en smule kaldt nedover ryggen når vi innså at tre minutter mer somling på Obs ville gjort at vi måtte stått i to timer og ventet på neste åpning.

Fricamp er spennende, når vi rullet nedover til plassen vi hadde tenkt oss ut var det med stor spenning. Det kunne jo være at noen andre hadde stillt seg der.. Og det sto rett nok to bobiler der. Men ikke værre enn at vi fikk plass vi også. Mulig at de i bobilene ikke helt hadde sett for seg oppsett av ziptelt, unger som litt for lenge hadde vært innelåst i en bil og hylende baby klokka elleve på kvelden, men slike sjanser tar man altså når man fricamper. 

Og etter at siste unge sovna 01:32 var det med ro i sjelen og fyrstikkere mellom øyelokkene jeg sank ned i sofaen med kveldsmaten. 


Siden vi har blitt sånne campingfolk som elsker å bo trangt så hadde vi likesågodt invitert mormor og morfar også. De kom kjørende på lørdag. Og vi kan herved erklære at det går fint med alle sammen i vogna. Skjønt grillmaten ble inntatt i forteltet. Og siden vi har blitt sånne campingfolk så har vi til og med kjøpt blomst til forteltet. Vi sto og funderte på en sånn tuja på blomsterbutikken på Rognan, men konkluderte med at den ble jo litt vrien å drasse rundt på… Men kjøpte en sånn sommerfugl med glitter på for å pynte pynteblomsten. Jepp, som sagt, vi har blitt sånne campingfolk. Storblomstrete liksom, det er oss. Problemet blir å drasse rundt på denne og den rosa rosebusken vi også kjøpte.. Med matchende krukker. Og å få dem til å oveleve hjemme mellom hver tur..


Ellers har vi kost oss. Ungene har vært i klatrejungelen, vi gikk en tur som jeg lovet skulle bli veldig kort, og som vanlig ble litt lengre enn jeg trodde. Isa ble som vanlig sur, men det gikk opp i opp med at hun var i strålende humør når vi startet. Eir var potte sur på starten men ble i bedre og bedre humør jo lengre turen ble og jo mindre og brattere stien ble. Den barnevognvennlige turen endte forøvrig med at Dis satt på mine skuldre og Henning bar barnevogna. Vi lurte mormor over ei hengebru og vi kjøpte slush på turistsenteret. Vi besøkte nasjonalparksenteret og vi har kastet stein i elva. Og sola har skint hele tiden. Merkelig det der, men det er faktisk sant: over campingvogna er himmelen alltid blå. 

Klatrejungel er så moro!!

Altså det er en bjørn mamma!!! Hva mener du med at jeg skal se på deg og ikke bjørnen?? Den kan plutselig bli levende! Den kan det!!


Og nå drar vi hjem. Til et hus i komplett kaos, og bunader som jeg håper henger der jeg tror. I morgen er det 17.mai. Vi har ikke fikset noe, bortsett fra at vi har kjøpt bunadsko (og ei ny campingvogn). Men satser på at det blir en fin 17.mai uansett. Eir og Yme skal synge i kirka, det skal gå et tog og vi satser på at det selges mat på kulturhuset. Den største utfordringen blir å få flokene ut av Eirs hår. Klatrejungel gjør noe med floker… 

Håper dere har hatt ei fin pinse..

Ei gammel hand…

Hei.

Jeg har jo det siste året levd litt i min egen lille boble. Og vært fornøyd med det. Og en uke inn i jobblivet må jeg innrømme at jeg har savner den bobla litt. Sulle rundt hjemme uten tanke for andre enn meg og mine. Papirhaugen som vokser fortere enn fort, felleskatalogen som etter et års fravær plutselig virket gresk, takstkoder som jeg ikke husker og bare det å tolke et prøvesvar rett er etter et års fravær grunn til å fundere på om man egentlig er på rett hylle her i livet. Kanskje skulle man heller bli hjemmeværende?

Men så skjer det. Man sitter på kne ved en lenestol. Man holder ei gammel hand i sin. Ei hand man har holdt i mange ganger. Ei hand som har klemt min hardt og stolt i gode øyeblikk og svakere og mer spørrende i vonde øyeblikk.

Nå holdt jeg handa på nytt. Og så en enslig tåre. En tåre av bekymring, men også en tåre av takknemlighet. Fordi doktoren orket å ta turen. Fordi doktoren sa, uten å love, at dette kom til å gå bra denne gangen også. Og fordi doktorn forsto at det å sitte de tre minuttene på kne, på stuegulvet, ved lenestolen egentlig betydde mer enn alt det medisinske som hadde foregått på stua de tjue minuttene før.

Så jeg tror ikke jeg skal bytte hylle alikevel. Og jeg kommer nok inn i den felleskatalogen etterhvert også. Men det aller viktigste, det husker jeg. Og det er jo derfor jeg er der jeg er. I distrikt, i stua, på kne, ved lenestolen. Og holder den gamle handa i min.