Livet blir bedre med en brownie..

Hei.

I dag var det fint å komme hjem. Eir hadde litt kjøkkenabstinenser for mormor hadde jo laget middag.

Så da smurte liksågodt Eir sammen en brownies. Men hjelp fra opptil flere småsøsken og en litt stresset mormor som akkurat hadde vasket kjøkkengulvet og ikke anså at fire glade kokker brydde seg så mye om det..

Det ble i allefall trivelig rundt bordet etter middag. Yme vant tretten milioner i Coin Master og kunne dermed bygge ferdig landsbyen sin. Han og mormor hoppet like mye ved bordenden når tre grisehoder stoppet ved siden av hverandre. De ranet tante Mette med stor iver og stjal hver krone.

Dis på sin side passet på stolen SIN, iPaden SIN og kaken SIN og var ellers trivelig.

Jeg laget meg en kopp te. Drakk hele mens den fortsatt var varm og spiste brownies med Eir’s spesialtopping.. stivpisket rømme med litt sukker.. livet er herlig dere!

Søndagsstatus

Hei.

Det er tydelig at temaet barn alene hjemme engasjerer. For mens jeg har hatt en rimelig hektisk vakthelg har altså 7500 vært inne og lest mitt forrige innlegg. Det er delt over 800 ganger. Det er jo så man fyker rett inn på topp 50 på blogglisten..

En ting jeg har lært de siste tre dagene er at man ikke skal sitte i halvsøvne sent på kvelden å skrive blogginnlegg som skal fyke rundt i internettuniverset. For mens jeg i min lille boble syntes det var veldig klart hva jeg mente om mammaen som dro til syden og forlot sine fire barn hjemme så var det jeg skrev ikke så klart i det hele tatt. I allefall kunne det veldig lett missforstås. Og det er jo så kleint når man må si «jammen, det jeg egentlig mener er…» Høres jo ut som staben til Donald Trump

Jeg endret teksten. Men det hjalp tydeligvis ikke så mye.

Så bare for å bringe klarhet. Jeg synes altså IKKE det er greit å forlate to tolvåringer alene hjemme med ansvar for småsøsken på 6 og 7 for så å reise til syden i en uke. Når noen gjør det synes jeg det er helt ok at barnevernet kommer. Veldig bra er det at barnevernet kommer da.

Men at en 12-åring, med trygge rammer, folk den kan ringe og som har vært endel alene med småsøsken og er trygg på det, kan være alene en natt. Jo det tenker jeg. Ikke alle tolvåringer. Men mange. Hvis de gradvis har fått øve seg og fått ta ansvar og har mestret det.

Og med det så tror jeg at jeg har sagt mitt om den saken. Men moro da, å skape litt engasjement rundt omkring.

Helgen for min del har vært preget av jobb. Ungene har på ingen måte lidd noen overlast. Eir har hatt besøk av Sofie, de har bodd inne på rommet hennes, i mørket, omgitt av Snap, iPad og sminke. Mhmmm…. Og så skal det tillegges at hun laget kylling snurret i bacon til middag på fredag og hjalp til med svinesteika i dag. Og ja, laget nachos i går kveld.

Den nachosen var en sann glede å komme hjem til. Utsultet etter å ha feildisponert matinntaket en smule tidligere på dagen kom jeg hjem klokken ni. Rakk akkurat duellen i Skal vi danse. La meg, sto opp igjen og var stort sett ute resten av natten.

Mormor er her. Hun var bekymret for stakkars Henning som skulle være hjemme i helgen og ta vare på hus og barn mens jeg jobbet. Hun og Yme har spilt Wii. Jeg tror vi må begrave Wii’en bak huset. Yme har som jeg har beskrevet føret gen som gjør at han blir helt, helt besatt når han finner noe som fenger. Akkurat nå er det Wii. Fra morgen til kveld. Vi andre deler på å være med. Vi synes nemlig ikke det er SÅÅ morsomt. Men mormor. Hun sier aldri nei. Som Yme sa på fredag: «heldigvis så kommer ho mormor, ho mormor har ikke ainna å gjør einn å vær i lamma mæ, så æ lika ho bæst!» Kjærlighet, helt uegoistisk.

Dis, hun har funnet sin indre furie. Vi solgte den gamle barnevogna vår. Den ble hentet i dag. Jeg var ikke hjemme, men etter beskrivelsen var det mer som den ungen i The Omen hun forvandlet seg til når den skulle ut av huset. Den var da vitterlig hennes må vite. Kjøperen tilbydte seg å komme tilbake etter at hun hadde lagt seg, men Henning gjorde kort prosess og fikk den ut av huset. Jeg lurer på hvilke gener den ungen har. Et sånn sinne…. men altså hun er jo like teatralsk i alle sine følelser så egentlig er hun vel en helt normal to-åring. Som ble glad og fornøyd igjen når hun fikk hjelpe til med å ta ut av oppvaskmaskinen. Strålende fornøyd også under middagen. Kjøtt! Der har du Dis. Brød, NEI! Hun kommer i allefall aldri til å bli vegetarianer. Kjøtt og velling. Det er det den ungen lever på.

Jepp. Livet. Helt vanlig. Dager som går. Sånn er det. Og i morgen er det mandag. Ny uke og det gledes. For om usle fem dager innvier vi vintercamp. Jeg kan knapte vente.

 

Unger kan faktisk være alene hjemme.

Hei.

Tidligere i uka var det en artikkel et sted om en mor som hadde latt sine barn være alene hjemme og reist til syden. De to eldste ungene var 12 år og de to yngste 6 og 7. Barna ble hentet av politiet. Da holdt 12-åringene på å laget middag. De ble plassert hos slektninger. Å reise ei uke. Til syden. De minste var 6 og 7. Det er litt vel i overkant av hva man kan kalle greit. Senere i uka har jeg fulgt et par tråder på den o store fjesboka. «Hvor gamle bør unger være før man lar de være alene hjemme?» Naturlig nok inspirert av artikkelen jeg nevnte.

Og etter å ha lest sånn ca 234 kommentarer tenker jeg: Jaja, det er bare å melde seg til barnevernet, levere ungene i fosterhjem og si opp jobben som mor.

Er folk spik spenna gale? Hvor mye puter syes det under armene på unger i dette landet? Får unger for tiden i det hele tatt lov til å bevege seg utenfor foreldrenes synsfelt? Det er egentlig merkelig at det ikke sitter en gjeng foreldre bakerst i klasserommet og passer på sine håpefulle mens de er på skolen.

Jeg håper inderlig at det er veldig mange foreldre der ute som ikke er som kommentarfeltene. For en gjenganger var «mine barn skal ikke forlates alene før de er 18!» «barn er foreldrenes ansvar til de er 18, å forlate dem før det er direkte uansvarlig!». Så var det jo noen som var litt mer liberale. «Jeg kunne kanskje vurdert å la dem være alene et par dager når de har fyllt 16.»

18??? 16???

Jeg forstår jo at ikke alle unger er like. Det er helt klart at noen ikke kan være alene før de er ganske store, jeg forstår også at i enkelte søskenflokker vil det være fare for både liv og helse og hus og hjem å forlate dem alene. Men de tilfellene må da være unntak?

En unge, uten spesielle behov eller vansker må da tåle å være alene hjemme en dag, og en natt, før de fyller 18?

Her vi bor må man flytte hjemmefra for å gå på videregående. Hvis du ikke satser på en fremtid innen fiskeri eller oppdrett da. Du må bo på hybel. Du kan pendle med buss, men det blir jo innmari lange dager. Og når du går ut av 10. klasse er du gjerne 16. Eller 15. Kommer an på når du er født på året. Du kan ikke flytte på hybel om du aldri har vært hjemme alene mer enn den stunden det tar for mamma å kjøre på butikken å kjøpe melk og ost. Og har du ikke vært lengre alene hjemme enn det så vet du mest sannsynlig ikke hva du gjør med melk, brød og ost heller, for om ikke mamma og pappa stoler såpass på deg har du antageligvis heller ikke fått bruke brødkniven alene.

Tilbake til oss. Eir er 10 år, hun blir elleve om en måned. Isa er åtte. De er alene hjemme begge to. Sammen eller hver for seg. Eir har fri en dag annenhver uke. Alene hjemme. Isa har flere ganger i høst vært småforkjølet og hatt sånn 38,1 i temp. Har vært alene hjemme.Isa har hatt noen dager der hun heller ville vær hjemme enn å dra på SFO. Da har hun fått være hjemme. Alene.  I hele sommer, fra vi kom hjem fra ferie og frem til skolestart var Eir og Isa alene hjemme på dagen. Laget middag til vi kom hjem. Gjorde ellers fint lite annet enn å se tv. Men hadde det storveis.

I sommer. Da både jeg og Henning jobbet og skolen ikke var startet og barnehagen hadde planleggingsdag. Alle fire ungene, og Sofie var her hjemme. Alene. De skiftet bleier, de laget middag. Huset sto. De var fornøyde. De klarte det. Vi stolte på dem. Det gikk helt utmerket.

Henning jobber dag, han er hjemme åtte på kvelden. Jeg har vakt. Eir og Isa, og gjerne Sofie passer Yme og Dis. De minste får mat, Dis sover når Henning kommer hjem. Det siste halve året er Dis blitt kjempetrygg på Eir. Hun legger henne like fint som vi. Dis kommer gjerne til Eir for trøst. Det kommer ikke av seg selv. Det komme av at man tar det steg for steg og starter i det små.

Det handler om å gi unger ansvar. Det handler om å begynne tidlige, la dem mestre og se at de kan. På fredag fikk Yme se etter Dis ute her. Jeg hadde ytterdøra åpen og sto på vaskerommet. De hadde det strålende. Yme syklet foran, frem og tilbake, Dis travet etter på sparkesykkel. Han fikk henne til å snu i svingen. Stolt som en hane over å få være barnevakt. Dis strålende fornøyd med at storebror lekte med henne. Eir hadde med Dis på kjøkkenet og laget nachos på lørdag. Hun fikk både raspe ost og lage saus. Stålkontroll. Ikke en forbrenning å spore. Om man lar dem prøve.

Yme har fått være alene hjemme når jeg har dratt på butikken. En gang fikk han faktisk være alene hjemme når vi andre spist pizza på kafeen. Han har fått lov å gå hjem selv når han heller ville hjem å spille wii enn å være på kaffebesøk hos bestemor. Klare avtaler på hva han ikke skal gjøre, skryt når jeg kommer hjem.

Dis får være alene på loftet på rommet sitt. Eller alene i stua mens jeg er på loftet. Jeg er ikke lengre unna enn at jeg hører hva hun gjør. Men det er viktig tenker jeg. At hun trener, på å være litt alene.

Eir er enda for liten til at hun er alene her på natta når jeg har vakt. Vi er ikke gale. Men om et år, når hun blir tolv tenker jeg at det går helt utmerket. Så lenge hun selv synes at det er ok.

Det er ikke slik at vi alltid bruker Eir til barnevakt. Bestemor er her titt og ofte, mormor likeså. Vi har ei jente på ungdomskola vi bruker. Men poenget er at hun tør, at hun kan, og at hun klarer det helt fint. Og at hun føler seg trygg i oppgaven. Og både hun og Isa vokser med det. De kjenner på ansvaret og de tar ansvar.

Klart man må tenke hva, om og hvis. Om brannalarmen går: slipp alt, få alle ut, ingenting annet. Løp. Sjekk fra verandaen hvem som ringer på før du åpner. Brenner du deg på komfyren, stå under rennende vann, få noen andre til å ringe mamma. Koker det over, bruk grytevott og dra kasserollen vekk, vent til vannet er kaldere før du tørker opp. Ramler Dis fra klatrestativet, sjekk at hun puster, ring mamma. Det er ikke, ikke under noen omstendighet lov til å klatre på rekkverket på verandaen. Ikke for noen. Ikke sitt med hodetelefoner på når dere er alene her med de minste. Knuser dere et glass, støvsug før noen andre får gå på gulvet, ta på sko når du gjør det. Ikke la Yme skjære brød med den skarpe kniven.

Jeg har på ingen måte tenkt å sitte hjemme og passe ungene hver helg til de er 23. De skal klare seg alene på hybel når de er 16. Isa kommer til å være akkurat fylt 15 når hun skal flytte hjemmefra. Hun må kunne bo der, klare seg, lage mat, handle, stå opp selv. Jeg kommer ikke til å ringe klokka 7 å vekke henne, minne henne på å gå på skola og fortelle henne at hun må smøre matpakke. Dette må hun lære før den tid. Montro om kanskje man finner litt av svaret på hvorfor så mange dropper ut av skolen i dette her? Kanskje er det ikke skolen. Kanskje er det manglende evne til å klare seg selv. På egenhand. Alene. På hybel.

Så jeg blir litt matt jeg. Når de skriver, «han kan jo ikke lage matpakke selv, han skal i allefall ikke være alene hjemme før han er ferdig på videregående.» Neivel.. hvem sin feil er det at han ikke kan smøre den matpakka selv? Eir smører sin selv. Vi har fortsatt litt igjen på å stå opp selv. Men vi øver..

Skjerpings folkens. Unger kan. Når de får lov. Når de får ansvar. Og det er det faktisk bare foreldrene som kan gi dem. Men du må starte før de er 19 år og har fått sin første jobb. Du kan starte med å la toåringen få være alene på rommet, eller femåringen ute i hagen. og du trenger faktisk ikke ta fri uten lønn for at niåringen skal slippe å være alene hjemme den uka før skolen starter, han klarer det helt fint. Og nei, man trenger faktisk ikke levere inn foreldresertifikatet selv om man lar ham være alene hjemme de dagene.

Fantastisk middag!

Hei.

I kveld har jeg og Isa virkelig kost oss. Mens Eir måtte jobbe og slite. Dog tror jeg at Eir var vel så fornøyd som oss.

Vi har en flott kafe her på Inndyr. Heimsjyen. Det er kjempegod mat der, servicen er upåklagelig og selv med vår bråkete bøtteballett har vi aldri møtt annet enn smil.

I ettermiddag var det Barnas resturant på Heimsjyen. De hadde invitert barn mellom 10 og 14 år til å ta over kjøkkenet. Under kyndig veiledning. Og det var servering av herlighetene klokken 18. Jeg og Isa hadde reservert bord. Bestemor var leid inn som barnevakt. Selv på barnevennlige Heimsjyen anså jeg at det nok ville ødelagt opplevelsen litt med Dis og Yme til bords på fireretters med hvit duk og stetteglass.

Både jeg og Isa rakk å dusje før vi dro, så vi ankom stedet riktig så representable. Det var dekket langbord til gjestene med hvit duk, stetteglass, roser og lys. Trivelig selskap rundt bordet var det også. Alle spente på hva de håpefulle skulle diske opp med.

Kokkene kom. Ønsket velkommen og presenterte forretten. Blåskjellsuppe. Den var altså alldeles nydelig. Isa spiser ikke blåskjell så jeg fikk noen ekstra. Men suppen. Den var så god! Syntes Isa også.

Så kom en mellomrett. Urtepannekaker med røyket laks og agurk. Fantastisk god den også. Jeg bare håper Eir var med å lage de slik at vi kan ha dem her hjemme. Isa hadde i tillegg nå fått isbiter i vannglasset og var svært fornøyd med kvelden så langt.

Ungene laget ikke bare maten. De serverte også med kyndig hand. På rett side av gjesten. Bar flere tallerkner i slengen tilbake. Intet ble knust. Jeg ble imponert.

Hovedrett. Ovnsbakt fisk, både laks og sei, med ertepuré, potetmos, grønnsakssymfoni og kremet eplesaus. Og bacon. Altså. Trenger jeg si at det smakte nydelig.

Det var ikke små posjoner de hadde lagt opp. På dette stadiet, etter en fortært hovedrett begynte jeg å bli riktig mett. Stappmett er vel den korekte betegnelsen. Isa kunne fortelle at hun jo hadde spart plass til desserten ved å bare spise halvparten av alt annet. Det var lurt. Det var det jeg burde gjort. For desserten kallte de oppned ostekake med jordbær og kjekscrisp. Det var altså en pannacottating i et glass med jordbær og kjekssmuler på toppen. Uansett hvor mett du er så spiser du jo det.

Jeg og Isa vagget ut til bilen. Eir mer fløt på en rosa sky. Dette gav mersmak. For oss maten, for henne det å stå på et sånt kjøkken og kokkelere.

Flott tiltak av Heimsjyen. Stående applaus og hurra sier jeg bare. Håper de gjør det flere ganger. Jeg spiser gjerne igjen og jeg vet at jeg har en kokkespire som mer enn gjerne overtar kjøkkenet.

Når familen helt svikter….

Hei.

Da vi kom ut fra porten i barnehagen i dag så Yme en gutt fra skolen. Han bare MÅTTE si ham noe.

Hva var det du måtte fortelle da Yme?

«Æ ba han si tel hain xxxxx at ho xxxxxxx e førælska i hain!»

«YME!!!» Isa var rystet. «Du må jo ikke si det! Ho xxxxx vil jo ikke at hain xxxxx ska få vit det! Main vil jo ikke at dein main e forælska i ska vit det. Dæ e jo hæmmelig!»

Yme så meget forundret ut. Nå hadde han faktisk gjort en veldig snill ting! Fått overbrakt denne viktige beskjeden. Rett nok via et sendebud. Et sendebud som smilte veldig og nok så for seg mye moro han kunne gjøre med denne informasjonen.

«Dæ e da væl ingen vits i å va førælska hves dein du e førælska i ikke veit dæ! Ingen vits! Du har ikke peiling Isa!»

Er du forelsket da Yme?

«Så klart! Æ e førælska i ho mormor!»

Eir og Isa holdt på å dø på seg. Eir argumenterte med at man ikke kan være forelsket med en aldersforskjell på 55 år. Isa mente Eir helt overså hovedpoenget. Man kan ikke være forelsket i mormoren sin. Punktum. Ferdig snakka.

«Æ e det! Mæn æ kain ikke gift mæ med ho. Main kain ikke gift sæ med noen i samme familie. Æ får nøy mæ med å være forælska.» Yme var svært fornøyd med valg av utkårede. Hun liker å leke, hun liker å spille spill, hun lar ham få nugatti. Fordelene var uendelige.

Vi stoppet på kafeen for å spise middag. Forelsket eller ikke. Mat må man ha. Samtalen dreide inn på mattematikk. Den gjør gjerne det for tiden.

«Mamma, kor mange partal finnes i verden?»

Ja du, si det. Skal vi se, det må vel bli uendelig mange. Jepp, svar avgitt, uendelig. Jeg må si jeg var riktig stolt av meg selv.

Yme var ikke stolt. Han glodde surt på meg. «Dæ e feil!» Han snudde seg til sin kjære søster. Lot henne få en ny sjanse etter at hun hadde vist seg helt udugelig i den forelsketdiskusjoen.

«Isa, du MÅ da vit kor mange partall dæ finnes i verden?»

Isa, datter av sin mor, var enig med meg. Eir også.

Yme syntes vi var en gjeng amøber. Så det ut som på blikkene han sendte hver og en av oss.

«Dåkker kain like lite om matte som om forælskelse! Dæ rætte svaret uendelig delt på to! Dein andre halvparten e jo oddetall!»

Han sank sammen ned i mobilen og slo på Dragon City. Makan til famile. Håpløse hele gjengen. Kan ingen ting.

Jeg så på Eir, hun så på Isa, Isa så på meg. Uendelig delt på to? Det hørtes jo logisk ut da.  Er det rett? Har altså ikke peiling. Skulle hatt en mattelærer i nærheten.

Etter en stund kom faren. Han var ikke bedre. Begynte å krangle på at juiceboksen hadde form som et rektangulært prisme. Faren mente at et prisme var pyramideformet. Og det kan det jo være. Men det finnes altså både rektangulære og sylinderformede prismer. Noe faren ikke helt kunne bekrefte på stående fot.. Makan! Slikt kaller seg pappa. Vet ikke at juicebokser er rektangulære prismer. Hvor skal man snu seg for veiledning i denne verden når familien svikter så fullstendig på alle fronter. Den eneste som enda ikke var fallt i unåde var Dis. Hun hadde lite formeninger om prismer og partall, men var veldig enig i at de burde få is til dessert.

Jeg håper Yme en gang finner en jente han forelsker seg i. Jeg håper at den jenta, i tillegg til å like å leke, spille spill og spise nugatti også liker tall, beregninger, tallrekker, formler og helst kan kvadratroten av 324. Jeg håper han møter henne snart.