Høyt og lavt….

Hei.

Da mormor og morfar kjørte sørover traff de noen fra Inndyr på ei veikro på Alvdal. Noen timer senere fikk jeg melding fra samme Inndyrsværing. «Traff mormor og morfar på tur sørover!» Jeg svarte «I know! De kom for fem minutter siden og mormor er godt igang med spillingen..»

IMG_0984

Svaret jeg fikk var som følger: «wow, de må altså være noe med de mest dedikerte besteforeldre jeg vet om!»

Og akkurat det beviste vel mormor i dag. Sånn med lett høydeskrekk og litt gele i knærne entret altså mormor klatreparken Høyt og Lavt i Sørum i dag. Og med hjelm på hodet, klatresele og med ører som lyttet meget oppmerksomt under sikkerhetsinstruksjonene var altså mormor klar til å gi seg klatreløypene i vold.

Det var en til som var klar. Han het Yme. Eir og tremenningen så vi ikke mer til etter at instruktøren gav klarsignal til å gå fritt. Sist sett øverst i en tretopp, dinglende i en zipline og hoppende fra et tårn..


Men Yme altså. Klar som et egg. Mannen i bilettluka skal få en bukett roser, for den lille halve cm han manglet på å treffe 110 cm merket overså han glatt og klistret det grønne armbandet på handleddet hans. Og dermed var poden klar for ikke bare skogmusløypa, men også rådyrløype og hareløype.

IMG_9423

Og etter at han hadde dratt med mora på skogmusløypa og avsluttet med en zipline på usle 18 meter var han klar for større utfordringer. Og med mormor foran og mamma bak gikk det alldeles strålende. Hinder etter hinder ble forsert. Mormor måtte stå på en fot i ei løkke, slenge seg i et tau fra tre til tre og etterhvert både en zipline og en kjelke i løse lufta.

IMG_9429

Tilslutt sto mormor der. Øverst i et tre og sa: «her går vi ned Yme!» Yme så på mormor og sa med rystelse i stemmen «Mæn mormor, har du ikke sett ziplinen???? Dein e KJÆMPESTOR!!!! Bærre klatter ned mormor, bærre gå ned! Æ går IKKE ned!! MAMMA!!! Æ Å DU TAR ZIPLINEN!!!» Det var en bestemthet i blikket på min fire år gamle sønn som jeg egentlig aldri har sett før.

IMG_9427 IMG_9428 IMG_9430

Ziplinen det var snakk om var flott. Fra et tre, over en vei, nedover… 90 meter for å være nøyaktig. Mormora kapitulerte og klatret ned nødstigen som var plassert der for de som ikke tenkte å ende sine dager i en grønn madrass plasert godt over bakkenivå. Mammaen på sin side hadde intet annet valg enn å feste både trinse og fester og kaste seg utfor i et elegant svalestup..

IMG_9444

Så sto jeg der på andre siden og ventet på min fryktløse sønn. Og han kom susende. Riktig fort kom han susende. Og jublene.. Og så gikk det ikke så fort lengre… Og tre meter før den før nevnte grønne madrassen var det helt stopp.

Det skal han ha. Han tok tak i vaieren. Men selv med all den besluttsomhet og styrke en fireåring kan oppdrive så var det ikke nok til å dra seg i mål.

«Æ fær heiller andre veien igjæn mamma!! Hadet!!!!» sa han og slapp. Og dro ut til midt på lina. Der var det jo litt kjedelig å henge. Men ei redningsdame i rødt sprang i ring under ham. Med mormor og gammeltante som tilskuere langt der borte. Redningsdama strakk opp ei stang med et tau. Gutten tok tak og vips så var han i mål!

«Dette hær va kult! Skal vi gjør det en gang til???» Vi tok heller Hareløypa. Løypa der mammaen ble en smule skjelven når trinnene egentlig var litt for lange til at han skulle kunne klare det og tante snudde midt i løypa med en eitrende sur Yme som jo hadde sagt at han kunne gå først fordi han syntes dette var lett som en plett!! Det syntes ikke tante.

Alt i alt en strålende dag. Isa ble også hengende i en Zipline. Men kom seg opp i trærne igjen og tok en ny. Og mammen har skjeldent vært så stolt som da jeg gikk på bakken under Yme som helt alene, uten et fnugg av hjelp gikk Skogmusløypa. Festet og sikret seg hele tiden. Snufs altså..

IMG_9445

IMG_9446 IMG_1102

Og har dere ikke prøvd så anbefaler jeg en tur i en klatrepark foran det meste annet. Til og med Eir syntes at dette var fullt på høyde med Tusenfryd.

 

Tur med mening…

Det er jo ingen hemmelighet at Isa ikke akkurat elsker å gå tur. Det er ikke det at det er så slitsomt. Det er mest det at det ikke finnes noe mål og mening med det. Å traske rundt fra A til B uten annen grunn enn å se utsikten fra toppen teller ikke som mål og mening i Isas bok. 

Men nå har altså noen spillprogramerere knekket koden. Koden som får en hjemmekjær, iPadelskende sofagris til å traske gjennom bokstavelig talt lav undervegetasjon, gjengrodde elver og nedlagte capingplasser med et smil om munn. 

Vi snakker selvsagt om Pokemon Go. Jeg og Eir ruslet en tur i går kveld bare for å se hva det egentlig dreide seg om. Og greit nok, det var jo greit tidsfordriv, om man uansett skal tusle seg en tur og man ikke har annet å gjøre mener jeg. Eir måtte jo bare laste ned spillet på sin mobil og Isa ble med henne på runde nummer to. Det er nemlig hele tre pokestop og en Picachu rett bak huset til tante og onkel her.. 

Da de kom tilbake hadde Isa stjerner i øynene. Syv pokemons! Hvorav en inni veggen i undergangen. Og hvor var hennes telefon? Og hvorfor hadde ingen vist henne dette spillet før??

Men du liker jo ikke akkurat å gå tur, sa jeg. «Mamma!!!! Ein sånn hær tur e dæ jo meining i!! Main finn jo Pokemons! Å dæ e heile vitsen!! Æ trur ikke akkurat main finn Pokemons på di fjellan du vil at main ska gå på! På di fjellan kain main dø! Pokemons dræp deg ikke» Argumentrekken var upåklagelig. 

Dog var batteriet på usle 3%. 

Men etter en lang ulidelig natt med telefonen på lading var det en strålende opplagt Isa som la ut på jakt klokka 09:30 i morges. Med nylaget avatar og nickname. Enda godt vi har laget googlekonto tidligere.. 

Og etter en runde med pokestop på togstasjonen, charlottabysten ved coopen og ved biblioteket, samt en vakker Picachu i en busk så var det en meget fornøyd Isa som entret level 3 da vi fanget fuglen på hjørnet ved tantes hus..

Senere på ettermiddagen skulle vi gå en tur til Dollarstore. Jeg mener, vi er tross alt i sverige fortsatt. Isa ville være hjemme for å leke med sine nyinnkjøpte dukker. Så vi andre gjorde oss klare da hun kom springende. «Æ bi nok mæ! Æ tænkt kanskje at dæ e nån Pokemons dein veien.. Husk å ta mæ internætten mamma! » Og internetten, eller det mobile modemet ble lagt i lomma..

I rundkjøringen ved Thons kjøpesenter hadde Isa lokalisert første pokestop, frihetssoldaten. Men den var på andre siden av veien. «Vi må jo andre veien!!!» Men det er ikke gangvei dit Isa, vi får ta det på tilbaketuren.. «Vi kain ikke gå forbi ein pokestopp!!! Vi må snu!!» Vi tar den etterpå. Vi må følge sykkelstien! 


Lang historie kort. Etter å ha fanget kun den hersens rotta fire ganger og den larva tilsvarende mange på veien til Dollarstore, samt skimtet et nytt pokestopp i det fjerne, ved infotavla for Eda kommune var Isa klar for en helt annen rute hjem. Resten av følget ble sendt i retur på sykkelstien og jeg og Isa la ut på eventyr. 

Å legge et pokestop på en liten utkjørsel med et lite infoskilt på en svær og rimelig trafikert vei, der det ikke finnes gangfelt eller underganger eller sykkelstier i kilometervis’ omkrets er ganske idiotisk spør du meg. Men etter at vi hadde forsert en enorm plass med pukkstein, ei grøft og tjue meter med gress som nådde meg til livet og Isa til halsen sto vi på feil side av veien, ved autovernet. Og takk til skaperen av pokemon. Rekkevidden var akkurat slik at vi fikk samlet våre tre pokeballs der vi sto! 


«Næste e hain soldaten!!» Han soldaten sto jo ca en km lenger bort, på andre siden av veien. Så vi trasket langs autovernet. Jeg med to mobiler og et mobilt bredband sjult i lommene. Jeg mener, vi så sikkert dumme nok ut om ikke mobilene skulle avsløre hvorfor vi trasket på utsiden av et autovern i Värmland.

Enda godt det var søndag. Trafikken var ganske liten. Alle fra Norge svingte av i rundkjøringa mot kjøpesenteret og fra andre kanten kom det ikke så mange. Så vi klatret over autovernet og sprang over veien. På andre siden så det enda dummere ut å gå langs veikanten. En tretti meter fra veien derimot var så det ut som om det gikk en sykkelsti. 

«Vi går bare gjænnom hær mamma. Dæ e litt stekkåt å litt buskåt mæn dæ går. Vi må jo sjå om dæ e ein skogpokemon hær! Æ trur kainsje ikke dein rotta trives hær. I aillefall ikke dein larven. Larva likæ bæst græss!


Så vi trasket gjennom piggete buskas, buskete buskas og generelt ulent terreng og kom til…. en elv. En meter bred. Fylt av vannliljer eller noe slikt.. «Hopp over da mamma! Å se om dæ e ein vannpokemon hær! JAAAAAAAADDDDDAAAAA!!!!! Ein pokemon!! Ein ny!! Æ har ikke dein!!!» Etter å ha fanget en gul ett eller annet som hun ikke hadde på første ball, trasket ti nye meter langs elven, fått moren til å hoppe over og selv stupt over i et hopp en lengdehopper verdig så Isa svært lyst på tilværelsen. Soldatstatuen og pokestop var innen rekkevidde. Vi måtte bare traske gjennom en halveis nedlagt campingplass, ut porten og over en trailerstopp først. 



Ved forgjengerfeltet i rundkjøringen fant hun den flaggermusa og mens vi ventet på sushi takeaway kom der en ny sånn gul fugl.. Men den så hun ikke….. Så den tok jeg selv..


Da vi kom inn i tantes hage så Isa opp på meg med stjerner i blikket. «Mamma!! Dette hær! Dette e virkelig ein tur mæ meining!!!» Så vet dere det. Pokemon Go, spillet som gir turen mening!

Mamma!! kor e dein?? dein va jo hær!! Du skræmte dein, no e dein jo borte!! Åhhhh!! MAMMA!!

En rolig dag på camping..

Hei. 

Det er tredje dag på Leksand Strand Camping och stugby. Og etter to dager i Leksand Sommarland så var faktisk både barn og voksne mette av parkaktiviteter. 


Så vi gikk for en rolig dag i dag. Jeg og Dis startet dagen på lekeplassen der vi øvde på å gå rett vei i trapp mens de andre sov ut lekelandrusen fra dagen før.

​​


Når alle var sånn passelig våkne ble det handsopprekning på ønsket aktivitet for dagen. Og svaret var enstemmig. Eventyrgolf!

Man skulle tro at det var duket for idyll. Leksand kan by på en over snittet fin minigolfbane. To faktisk. Ni hull på hver og fansy greier som flåte som man drar over for å komme til hullet på hull sju. 


På hull en rådet for så vidt idyllen. Yme klarte banen på fem hull. Eir slo ham med bare tre. Isa la seg kledelig i midten med fire og jeg gikk på en smell med sju. Henning holdt Dis i vånde. 

Har jeg glemt å si:

Eir spiller minigolf for å vinne! Her telles slag med pinlig nøyaktighet, ingen skal få noen fordeler og slett ikke få lov å starte midt på banen!

Yme spiller minigolf fordi det er skrekkelig morsomt. Han teller slag slik bare en fireåring kan og ikke helt slik som storesøstra teller. Å slå ballen er ikke så nøye, å dra den mot hullet fungerer like godt.

Isa spiller etter alle de regler som finnes. Ikke for å vinne, men for å gjøre det rett og lære seg å slå. Hun blir noe inn i det grønne sint når noen, les en eldre søster, beskylder henne for juks, for om det er noe i denne verden Isa IKKE gjør så er det å jukse!

Hvis du så legger til to foreldre som forsøker å si at det ikke nødvendigvis er juks om fireåringen får begynne på toppen av skråen, skryte når sjuåringen slår på rett måte og forsøke å dempe konkuranseinntinktet til den eldste bare en smule så har du oppskriften på en ikke helt idyllisk dag på minigolfbanen. 

Ja og så tretti brennende hete varmegrader og sol som steker på 16 av atten hull. De to med skygge klarte i tillegg alle på tre slag sånn ca. 

​​​


Men vi overlevde og etter en stund var alle venner igjen. Det er utrolig hva en lunchbuffet med sushi kan gjøre med humøret til familien Didriksen. 

Så ble det bading i bassenget (etter en aldri så liten leteaksjon. Ikke greit å være Isa når mora gir slike uklare beskjeder om hvor man skal) og til slutt minidisko med Billy Bever. Etter at Eir hadde himlet med øynene en drøy halvtime mens Isa og Yme og Dis rocket på dansegulvet til eggende toner fra Billy Bever tok det seg kraftig opp med slagerfestival og glitterkjoler. 


Og mens solen gikk ned over Siljan pakket vi ned forteltet og forberedte oss på å si hadet bra til Leksand. Det har vært fint. Det har vært varmt. Det har vært krangling. Det har vært kos og det har vært camping slik jeg tror camping skal være. 

I morgen venter tante Olga og onkel Sune i Charlottenberg. Mormor og morfar er i anmasj og har beregnet ankomsttid mandag. Oldemor blir invadert på onsdag. Ferien har så vidt startet.

Dager der man trenger Netflix….

Hei. 

Vi lever altså drømmen denne uka. Camping, campingvogn og sverige oppsummerer det hele ganske greit. 

Lange kvelder, ingen unger som sover før midnatt og ditto overtrøtte unger dagen etter oppsummerer også ting. 

Og det er jo litt slitsomt i lengden. Slitsomt for fireåringen som overtrøtt og yr bare MÅ danse på bordet når vi skal spise.. 


Slitsomt for storesøstre som blir en smule sure når lillesøsken maser, foreldre kjefter og man helst egentlig bare vil spise brødskiva med pianøttsmør og syltetøy OPPI sofaen.. Ifred..


Og ikke minst slitsomt når man er ett år og bare må ha med seg alt som skjer. 

Så i dag har det vært dagen for nullstilling. Å komme sånn nesten i vater før vi ankommer Leksand sommerland og resort i morgen. Så i morges sto jeg og Dis opp og gikk på lekeplassen så de andre fikk sove..


Halv elleve tuslet vi tilbake og da sov Yme fortsatt.. Etter en avslappende formiddag i forteltet fikk Dis en normal hvil i vogna mens Eir og Henning sjekket ut Biltema Umeå.. Yme i ekstase. Mammaen for seg selv og et nytt brettspill. Livet blir ikke bedre på camping..


I ettermiddag har vi gjort sånt vi har sett på tv at man skal. Vi spilte minigolf, vi sto under et telt og ventet på at regnet skulle stoppe, vi spilte mer minigolf. Så grillet vi og spiste i forteltet. Eir kjørte Segway.. Jepp, segway. Det var ingen aldersgrense. Man måtte veie mer enn 35 kg så var det greit.. Godt ikke mormor er her.. 


Og etter en sånn dag… Da er det vi sender en takk til supporttelefonen hos Telia som fikset modemet slik at nettet er oppe og går.. For etter en sånn dag.. Da trenger man pappaen sin og Netflix!! 


Netflix, pappa og Carebears! Livet er godt på camping.. Og klokka er bare halv åtte..

Bare eeeeeeeen gang til…

Hei.

Der husker kanskje Ymes kjærlighet til Dyreparkspillet eller Zoo Panic som er det egentlige navnet. Den kjærligheten har vokst og blomstret og gjelder nå alle brettspill i hele verden.

Nå skal man jo ikke klage. Brettspill er jo en sunn interesse. Ja jeg har til og med jobbet med en viss svensk lege som en helg i året murte seg inne med fire kompiser og spilte brettspill 48 timer i strekk. Hvor sunt akkurat det er kan jo diskuteres, men jeg ser for meg at Yme kommer til å havne i den kategorien der.

For det skal spilles spill når vi står opp, det skal helst være med et spill i sekken til barnehagen, det må spilles en runde før middag og mens vi andre spiser ferdig så setter han neste spill opp slik at det er klart når vi bare får tygget ut av munnen. Og etter barnetv må det bare spilles bittelittelitt før man legger seg.

Problemet med brettspill er jo at det skjeldent er moro å spille alene. Noen må jo spille. Søstrene er langt på vei brukt opp. Selv med en anselig mengde spill å velge i så er det jo gjerne slik at en fireåring finner seg noen favoritter. Gjerne ikke helt de samme som søstrene. Så det er under mild tvang og med lovnad om klekkelig betaling Eir setter seg ned for noen runder mens jeg får laget middagen. Dog varer lykken kortvarig. For Eir spiller for å vinne! Her tas ingen hensyn til alder. Ikke at vi ikke følger reglene vi andre også, men man kan jo gjerne la Yme få tid til å summe seg før man klasker til med sugekoppen sin i «slå på hatten» eller «mustasje smash!».

Tidlig denne uka sukket Yme tungt i setet sitt da jeg kjørte ham til barnehagen. «Mamma, dæ e så bra at ho mormor kommer på fredag!! Da får æ endelig spælla litt! Du å hain pappa, dåkker gidda jo bærre å spæll ein sju åtte runda før dåkker bi lei!»

Men livet til Yme har tatt seg opp i løpet av uka. For på onsdag kom tante, onkel, to søskenbarn og en oldemor. Og på lørdag stakk en gudfar innom. Og mormor har vært her siden fredag. Så det har jo blitt litt spilling for å si det sånn. Avbrutt av en handletur til Ørnes for å kjøpe noen flere spill!

Favoritten nå er et spill vi kjøpte i Lofoten. Det har små kvadrater med tall som du legger enten 4×4 eller 5×5. Så kaster du to terninger og skal gange de to tallene. har du tallet legger du en brikke der. Så er det om å gjøre å få fire eller fem på rad og rope BINGO! Intenst kjedelig for oss voksne. Fryktelig spennende for Yme. «Har æ 3-5?? Ka e 3-5?? 35?? Har æ 35??» Litt moro når han og pappaen spiller da. Begge er like avhenging av regnebrettet som følger med…

IMG_0446

IMG_0412

7×6…. eh, hva var nå det igjen. Begge tenker like hardt..

Men det er jo trivelig da. Nå onkel spiller, og mormor spiller og søskenbarna spiller. Og triveligs av alt var det nok å spille med oldemor. Engasjementet er det i allefall ingenting å si på…

Men den som aldri klarer å motstå dådyrøyne og alltid bare må spille eeeeeeen gang til er mormor. Så hun spiller og spiller og spiller og spiller… Og så spiller de eeeeeeeeeen gang til.

IMG_2764