Verdens tøffeste Isa!

Akkurat nå ligger Isa i narkose. Hun skal få gjort en gastroskopi. Doktorn skal titte ned i magesekken hennes med et kamera. 

Isa tar det hele med stoisk ro. Selv uten Dormicum og med emblaplaster som ikke virket var det kun en rynke øverst på nesetippen å spore da anestesien satte veneflon. Oksygenmaska holdt hun selv når mannen i grønt måtte rote litt i skuffen for å finne medisinen. Så sovnet hun.. 

Det var da en bemerkelsesverdig rolig og trygg unge, har hun blirt lagt i narkose mange ganger? Nope, ingen.

Det slår meg stadig vekk hvor utrolig lik Isa er meg. Da jeg var ferdig på kirurgisk avdeling i turnus sa overlegen til meg: din beste egenskap Laila er at uansett hva som skjer så er du så rolig! 

Vel, jeg jo ikke det, innvendig kan det være det komplette kaos av tanker som fyker i alle retninger. Men det synes ikke utenpå. Og så mangler jeg en liten DNA-bit. Biten med koden for stress, bekymring og generell oppkavethet. 

Der har du meg, og der har du Isa. 

Så når den tøffe, lille, store, flinke og modige jenta mi satt på operasjonsbordet og rolig pustet seg gjennom en veneflon så var det nok litt panikk på innsiden. Og derfor var mammahanda der og holdt den handa som ikke ble stukket. Men at jeg er en veldig stolt mamma her jeg sitter, det må jeg jo bare innrømme. Verdens stolteste mamma til verdens tøffeste Isa! 

Etterpå blir det forøvrig lekebutikk og sushi. Såpass må man unne seg på en sådan dag..

Hvordan ble jeg meg? 

I går kveld var jeg ute på tur. Jeg skal til Sandvika på kurs. I kardiologi. Og fordi jeg var fryktelig sen å bestille biletter så ble det gode gamle Wideroe fra Bodø til Trondheim via Sandnessjøen. Og så til Oslo med SAS. Og på en slik tur, innom akkurat de stedene så ble jeg riktig tankefull. For de har formet meg. Til det jeg er, til den jeg er. 

Mellom Bodø og Sandnessjøen ligger «hjemme.» Altså Kvina. Der mamma og pappa bor. En kveld, jeg tror jeg var tre eller noe, var jeg syk. Jeg må ha vært fryktelig syk, for mamma ringte legen. Og mamma var ikke den som ringte legen i utrengsmål. Og legen kom, med båt, i ullgenser. Jeg lurte ofte på senere om dette bare var noe jeg drømte, men når jeg jobbet hjemme fant jeg det gamle handskrevne journalnotatet fra 1979… «Høyfebril, gode respirasjonslyder, misstenker ikke pneumoni» Så det skjedde. Og det var da jeg bestemte meg. For at en dag skulle båten bli min. Og stetoskopet. Aller mest ullgenseren. 

Etter litt klabb og litt babb så kom jeg inn på medisinstudiet i Tromsø. I stua hjemme hos mamma og pappa henger et bilde. Det er meg i hvite sykehusklær. Det er tatt samme dag som vi som andreårs medisinstudenter fikk vårt adgangskort på det som den gang het RiTø, Regionsykehuset i Tromsø. Det var med nærmest relgiøs andektighet vi ankom garderoben der vi ut av en maskin kunne hente hvite sykehusklær til bruk på uketjenestene. Og jeg kom ikke på noe bedre enn å gi mamma og pappa til jul det året. Bilde av meg, på full fart mot drømmen, båten og litt lengre fra ullgenseren. 

Det skjedde mer den jula. Jeg møtte Henning. Og Henning bodde i Trondheim. Veldig langt fra ullgenser, men nært hvite klær og St. Olavs. Jeg søkte sommerjobb på hver bidige avdeling der og fikk napp på Enhet for lindrende behandling. Som idealistisk medisinstudent som skulle ut i verden å redde liv var det både en kalddusj og en krasjlanding.  Men de seks ukene der lærte meg noe studiet egentlig sa lite om. Det at noen dør. Noen sykdommer klarer vi ikke å behandle, uansett hvor hardt vi prøver. Noen sykdommer skal vi ikke behandle, kanskje fordi pasienten ikke vil, kanskje fordi behandlingen i seg selv vil være værre enn sykdommen for akkurat det mennensket, kanskje fordi det ikke finnes en behandling. 

En ettermiddag satt jeg der. Med en hand i min. Fastvakt. Et menneske lå i sengen. I starten av vakten var pusten sterk og regelmessig, etterhvert ble den ujevn og svak, og til slutt var det ikke flere åndedrett igjen, ikke flere hjerteslag. Et liv var over. Og jeg hadde vært der, holdt handa, strøket kinnet og   hørt det aller siste pustet. 

Alle skal vi dø. Men det er blitt så fjernt. Det er noe som skjer i sykesenger, passet på av en vegg av hvite klær. 

Etter vakta snek jeg meg inn porten på Gråkallen militærleir. Henning var befal på vakt den kvelden og kunne egentlig ikke ha besøk. Men jeg mener, man kan ikke legge seg alene når man for første gang har holdt et menneske som puster for siste gang i handa. 

Den sommeren gjør at når jeg møter et menneske på nittitre, som sier: vet du, aller helst så vil jeg dø, men ungene blir så sinte når jeg sier det… Ja da legger jeg bort stetoskopet. Blodtrykksmansjetten også. Og så sier jeg: vet du, jeg forstår deg godt. Fortell litt mer!

På femteåret i Tromsø er man utplassert i praksis. Fire måneder i sykehus og to i allmennpraksis. Jeg reiste så nært en ullgenser jeg kunne komme. Til Træna. Med båt. Og det var fantastisk. 

Månedene på sykehus ble tilbrakt i Sandnessjøen. Studentene fikk hybel på sykehuset så vi var aldri mange meter unna om noe skjedde. Jeg likte å være på føden på ettermiddagene. En ettermiddag var jeg med på en fødsel. Den dro ut. Jormor fikk rynker i panna. Der ble snakk om keisersnitt. Kirurgen ble tilkalt. Nå var det tilfeldigvis slik at kirurgen og jordmoren var gift. Mitt unge studentsinn så for seg at nå kommer «o store herr kirurg og redder dagen» 

Kirurgen kom. Han lyttet til jordmoren og så gikk han å satte seg i hjørnet. Jeg tuslet etter og han sa til meg. «Gå bort dit, her er det hun som er eksperten, jeg bare sitter her om hun bestemmer at hun trenger meg.» Det ble behov for ham. Jeg fikk dra en flott og frisk baby ut av magen på operasjonsbordet. Noen måneder senere traff jeg dem på hurtigbåten. 

Det jeg lærte var å ha respekt for de du jobber sammen med. Når hjemmetjenesten sier at Alma er dårlig så er hun det. De har sett, de har gjort sine ting. Så er det opp til meg å gjøre noe med det. Og mener jeg at Alma ikke er dårlig så får vi finne ut hva det er om gjør at vi oppfatter det så ulikt. Eller når legevakta ringer og ber meg ringe en pasient. Da har de vurdert, de mener at jeg må ta det derfra. Når ambulansen mener at vi legger i vakummadrass så gjør vi det for de kan transportere en pasient mye bedre enn meg. Respekt for hverandre. Det lærte jeg den natta på føden. Av kirurgen som satt der, helt stille i mørket i en krok. 

Sandnessjøen var flott på et annet vis. Hver tirsdag gikk studenter, turnusleger, assistentleger (som det het da) og overleger på Buris og spiste middag. Da var det ofte seifilet på menyen. Og apfelstrudel til dessert. Noen av mine mest romantiske middager med Henning er også spist på Buris. Også med apfelstrudel til dessert. 

Men det at man var så få, og at vi gjorde dette, gjorde at man følte seg verdsatt. Og når jeg etter utplasseringen, med fersk studentlisens, fikk jobb der som turnuslegevikar fra mars til september så var det ingen som behandlet meg som mindre verdt eller nederst på rangstigen. Jeg ble like tatt på alvor i diskusjonene som overlegene, jeg ble like lyttet til som assistentlegene. Og det gjorde at jeg gjorde en mye bedre jobb enn jeg ellers ville gjort. De stolte på meg, de trodde på meg, de regnet med meg. Jeg følte meg aldri utrygg på vakt i Sandnessjøen. Selv helt alene med ansvar for kirurgi, medisin og intensiv. Og da stolte jeg på meg selv, trodde på meg selv og turte gjøre det jeg skulle. Mamma mente sykehusledelsen var splitter rape gal som lot meg ha vakt, for et helt sykehus, for et kvart fylke. Men det gikk fint. Fordi jeg var en del av et team, der også jeg var viktig. Og der ingen var bedre enn det svakeste ledd. 

Derfor sier jeg til nye turnusleger som kommer på kontoret: «her er vi tre leger, jeg du og tredjemann.» Det er ikke turnuslegen og vi andre. Det er oss. Og klart de kan spørre, det er åpen dør, men det er likevekt og de er den samme viktige brikken som jeg er. Og for å være ærlig, det funker som gull. Med tillit kommer også evnen til å levere.  Det er også derfor jeg alltid diskuterer pasientene mine med forvakt på sykehuset først. Så tar jeg heller en ny telefon hvis han eller hun heller vil jeg skal diskutere med LIS-lege. 

Og nå sitter jeg der. Ikke så ofte i ullgenser, det blir litt varmt, men i egen genser, for det er en sånn doktor jeg er, ikke en i de hvite sykehusklærne. Båten fikk jeg bruke i fire måneder hjemme, og nå har vi en annen båt, en som stort sett kommer når jeg vil, og kommer ikke den kommer helikopter og det er jo relativt stilig det og. Tatt i betraktning min ekstreme sjøsyke er det helt greit at båtbiten er tonet ned til noen få turer i året.

Men jeg er her, jeg ble den meg som jeg ville bli da jeg var tre…. 

Alt dette satt jeg å tenkte på, mens wideroe kjørte meg sørover på vei mot ny og opppdatert lærdom i kardiologi. Dog finner man ikke alltid alt i bøkene. Noe kommer fra utsiden. Fra livet. Fra Kvina, fra Sandnessjøen, fra Trondheim. Og det er det som har gjort meg til meg. Så får man bare stole på at studiet i tillegg gjorde meg egnet til å kjenne igjen et hjerteinfarkt på EKG og tenke soffskifte på den slitne dama på førti.

Fireårsbok og piruetter i midtgangen.

Hei.

I forrige uke fikk Yme et brev i posten. Og det var ikke fra hvem som helst. Er man pirkete så var det vel fra Gildeskål menighet, men Yme mener bestemt at han fikk brev fra presten! Vi har en kul prest her. Ja faktisk kul. Det er det første ordet som faller i hodet på meg når jeg tenker på ham. Og Yme digger ham. Det er ikke mange Yme forlater en iPhone med Netflix på for å sette seg i fanget på når han er på kafe. Men presten. Jepp, det gjelder å holde seg på rett side med de rette folka, det har ungen forstått.

I allefall. Yme fikk brev. Høytidelig innbydelse til familiegudstjeneste med utdeling av fireårsbok.

img_1608

Nå sa jeg jo at presten var kul. Men hvor godt han tenkte gjennom det der med å møte opp en hel halv time før start. Yme var klar som et egg da vi kjørte hjemmefra klokka halv ti. Stilfullt kledt med selvvalgt gullsløyfe for anledningen. behørig fotografert og sendt ut i eteren både på facebook og instagram.

Man samler opp mye energi på en kjøretur til Sandhornøy. Mye energi som det brukes mye krefter på å undertrykke fordi mamma har sagt at i kirken skal vi sitte pent og hvis man ikke gjør det så blir det i allefall ikke kake etterpå.

Men når man møter en halvtime før start. Rett nok en halvtime med koselig prat med presten, kona til presten (som hadde vett til å si hvor pen sløyfa var, for hun hadde jo sett den på instagram) noen andre under og Karolina som skulle lære bort sangen. Heldigvis var det bevegelser til den sangen. Sånn at man fikk rørt armene i allefall.

En sånn halvtime er fryktelig lang. Kjeeeeeeeeempelaaaaaaaaaaang når man er fire år. Og når den gudstjenesten startet, og man hadde gått inn i tog bak presten og stått der fremme og vist seg frem. Ja da var man egentlig ferdig.

img_9691

Men etter en sang, en sang til, en preken som presten, all ære til ham forsøkte å lage som et eventyr, en mariekjeks, en krangel om at man ikke får spille mobilspill i kirka, tre fremhentninger fra stolen foran, tre piruetter i midtgangen, to knuseklemmer som resulterte i en hylende Dis og en sang til var endelig tiden kommet for den boka. Og han gikk frem, helt alene, i sløyfa si. Og han fikk bok, og var noget preget av stundens alvor. Og glemte å takke Karolina som gav ham boka så han skulle egentlig løpe frem å gjøre det når seksåringene fikk sin bok. Alt i alt et rørende øyeblikk og pappaen måtte ta bilder for mammen tørket tårer.

img_9695

Så var det bare litt igjen og heldigvis og takk og lov så var det ikke bare Yme som gjorde piruetter i midtgangen. Og fordelen med at man har fått ei bok er jo at man kan lese i den mens andre tar seg av å høre på presten. Og så var det sånn kollekt, der man gikk rundt alteret. Fikk jo løpt litt der. Men klokkene klang og jeg tror neppe en time på SATS ville gjort meg mer svett. Men det er jo verdt det da. Jeg ser jo at Eir og Isa nå helt fint klarer å få med seg en gudstjeneste uten at jeg må dra noen av dem frem under benken foran. Dis måtte forøvrig dras løs fra stolene foran for hun satte fast hodet. To ganger… men Jon (presten) har god stemme, så han overdøvet henne sånn ca.

Etterpå var det kake og så fikk alle ungene lage skytsengler. Yme laget sin egen helt uten hjelp fra hverken meg eller Eir. Eller det vil si, han var der i allefall.

img_1607

Dagen ble avsluttet på beste vis. Jeg tok med Yme og Isa på sopptur. Vi gikk oss litt bort og ble litt overrasket av en liten storm, men fant både piggsopp og kantareller som Yme spiste til kvelds. Så fikk han feber. Og legemammaen nekter å tro at det skyldtes at hun dro en hostende unge ut i øspøsende regn i to timer..

img_1596


Og til dere som sitter der og tenker at ja, det er akkurat derfor vi ikke drar i kirka. Vel, prøv da. For til tross for litt kjeft, leting under stolen foran etter diverse unger, kriselån av mariekjeks av en annen mer forutseende mor og piruetter i midtgangen så er det faktisk veldig koselig. Og Eir og Isa husker godt sine fireårsbøker og seksårsbøker. Og en dag, når Yme ikke er fire år og proppfull av bevegelser som bare MÅ gjøres så kommer han også til å sitte fint å lese sanger fra salmeboka og synge med. For han elsker å synge. Og gjorde alle bevegelsene i går. Men om du begynner når de er ti…. Njææ, tror det fungerer mye dårligere.

Så happy fireårsbokhøst alle fireåringer med lopper i blodet, fireåringer som må holde pappa i handa hele veien opp, fireåringer som mye heller vil synge Ekko med Markus og Martinus enn Måne og sol (og gjør det), alle fireåringer som snapper til seg boka og løper ut og alle fireåringer som synes dette er kult, skummelt, koselig og vanskelig på en gang. Nyt dagen for den er bare deres!

En pyramide mamma!!

Det var fred og fordragelighet rundt middagsbordet. Spaghetti a la Capri. Perfekt når bare jeg og ungene er hjemme.

«Mamma?» Yme så spørrende på meg. «Korsen ser æ forskjell på pølsan og kjøttboillan?»

Enkelt vennen, pølsene er avlange og kjøttbollene er runde.

Yme stirret ned i tallerkenen, fikk rynker i panna, sukket og så på meg: «sylinderform, mamma! Sylinderform! Pølsan har sylinderform!»

Ungen var relativt rolig, i godt humør og spiste så jeg tok ingen diskusjon på det. Forøvrig hadde han jo rett. 

«Ein pyramide mamma, dein har fire kanta! Fire trekanta!» 

Har den vel ikke! Den har tre! Det fikk da være måte på, greit nok at pølser i Spaghetti ala Capri har sylinderform, men å belære sin mor om pyramider. 

«Jooohoooo!!!! Dein har fire trekaintsie!! Fire!!»

Litt barnslig, jeg innrømmer det men det kom et Neeeeheeeeei…. 

«Mamma!!!!! MAMMA! Ein pyramide har et kvadrat i bunnen! Et kvadrat har fire kainta! Å kvær kaint sett fast i ei trekaintsie!! Dein har fire sie! Æ veit da væl det!!!»

Ehhhh, altså, nei! Eller, vent, at du sa? Et kvadrat? At? Fillern! Pokker..

Spaghettien på fatet ble plutselig veldig interessant… 

«Mamma?»

Ja altså, jo ehm.. Jo du har vel rett i det.. En frosk, en kamel og en svær hårball sloss om plassen i halsen…

«Æ sa jo det!!» sa han som ingenting hadde skjedd og spiste videre.. 

Det var da jeg sluttet å ha dårlig samvittighet for helga. Helga der jeg mest lå på sofaen og ungene måtte klare seg selv. Helga der Henning jobbet og jeg som sagt lå på sofaen og  ønsket luftveisinfeksjonen jeg sliter med på tredje(!!) uka langt pokker i vold. Helga der Yme sikkert (og jeg overdriver ikke) så minst tretti episoder med «Umi Zumi». Han kommer til å klare seg. 

(For uinnvidde: Umi Zumi er en serie med tre stykker som har «store mattekrefter, store, STORE mattekrefter. Og de evner tydeligvis å formidle dem også)

når man knuser mamma i matte, den følelsen

Høyt og lavt….

Hei.

Da mormor og morfar kjørte sørover traff de noen fra Inndyr på ei veikro på Alvdal. Noen timer senere fikk jeg melding fra samme Inndyrsværing. «Traff mormor og morfar på tur sørover!» Jeg svarte «I know! De kom for fem minutter siden og mormor er godt igang med spillingen..»

IMG_0984

Svaret jeg fikk var som følger: «wow, de må altså være noe med de mest dedikerte besteforeldre jeg vet om!»

Og akkurat det beviste vel mormor i dag. Sånn med lett høydeskrekk og litt gele i knærne entret altså mormor klatreparken Høyt og Lavt i Sørum i dag. Og med hjelm på hodet, klatresele og med ører som lyttet meget oppmerksomt under sikkerhetsinstruksjonene var altså mormor klar til å gi seg klatreløypene i vold.

Det var en til som var klar. Han het Yme. Eir og tremenningen så vi ikke mer til etter at instruktøren gav klarsignal til å gå fritt. Sist sett øverst i en tretopp, dinglende i en zipline og hoppende fra et tårn..


Men Yme altså. Klar som et egg. Mannen i bilettluka skal få en bukett roser, for den lille halve cm han manglet på å treffe 110 cm merket overså han glatt og klistret det grønne armbandet på handleddet hans. Og dermed var poden klar for ikke bare skogmusløypa, men også rådyrløype og hareløype.

IMG_9423

Og etter at han hadde dratt med mora på skogmusløypa og avsluttet med en zipline på usle 18 meter var han klar for større utfordringer. Og med mormor foran og mamma bak gikk det alldeles strålende. Hinder etter hinder ble forsert. Mormor måtte stå på en fot i ei løkke, slenge seg i et tau fra tre til tre og etterhvert både en zipline og en kjelke i løse lufta.

IMG_9429

Tilslutt sto mormor der. Øverst i et tre og sa: «her går vi ned Yme!» Yme så på mormor og sa med rystelse i stemmen «Mæn mormor, har du ikke sett ziplinen???? Dein e KJÆMPESTOR!!!! Bærre klatter ned mormor, bærre gå ned! Æ går IKKE ned!! MAMMA!!! Æ Å DU TAR ZIPLINEN!!!» Det var en bestemthet i blikket på min fire år gamle sønn som jeg egentlig aldri har sett før.

IMG_9427 IMG_9428 IMG_9430

Ziplinen det var snakk om var flott. Fra et tre, over en vei, nedover… 90 meter for å være nøyaktig. Mormora kapitulerte og klatret ned nødstigen som var plassert der for de som ikke tenkte å ende sine dager i en grønn madrass plasert godt over bakkenivå. Mammaen på sin side hadde intet annet valg enn å feste både trinse og fester og kaste seg utfor i et elegant svalestup..

IMG_9444

Så sto jeg der på andre siden og ventet på min fryktløse sønn. Og han kom susende. Riktig fort kom han susende. Og jublene.. Og så gikk det ikke så fort lengre… Og tre meter før den før nevnte grønne madrassen var det helt stopp.

Det skal han ha. Han tok tak i vaieren. Men selv med all den besluttsomhet og styrke en fireåring kan oppdrive så var det ikke nok til å dra seg i mål.

«Æ fær heiller andre veien igjæn mamma!! Hadet!!!!» sa han og slapp. Og dro ut til midt på lina. Der var det jo litt kjedelig å henge. Men ei redningsdame i rødt sprang i ring under ham. Med mormor og gammeltante som tilskuere langt der borte. Redningsdama strakk opp ei stang med et tau. Gutten tok tak og vips så var han i mål!

«Dette hær va kult! Skal vi gjør det en gang til???» Vi tok heller Hareløypa. Løypa der mammaen ble en smule skjelven når trinnene egentlig var litt for lange til at han skulle kunne klare det og tante snudde midt i løypa med en eitrende sur Yme som jo hadde sagt at han kunne gå først fordi han syntes dette var lett som en plett!! Det syntes ikke tante.

Alt i alt en strålende dag. Isa ble også hengende i en Zipline. Men kom seg opp i trærne igjen og tok en ny. Og mammen har skjeldent vært så stolt som da jeg gikk på bakken under Yme som helt alene, uten et fnugg av hjelp gikk Skogmusløypa. Festet og sikret seg hele tiden. Snufs altså..

IMG_9445

IMG_9446 IMG_1102

Og har dere ikke prøvd så anbefaler jeg en tur i en klatrepark foran det meste annet. Til og med Eir syntes at dette var fullt på høyde med Tusenfryd.