Why?

Hei.

Bare for å holde tråden litt fra i går. Dette med språk og ordbruk er jammen ikke lett. Og det skal jo læres.

Akkurat nå prøver vi å lære Dis at mamma ikke er et generelt ord for alle hunkjønn hun omgir seg med. Likeså at Hallo! eller rettere sagt hajjo!!! kan varieres med hei, morn og heisan sveisan.

Eir har fått en kjærlighet for bokmål. I et skingrende toneleie… Noen som får meg til å ville krype ut av mitt gode skinn. For hvorfor i all verden????? Satser på at det er en fase. Det må være en fase.

Isa på sin side synger mye av det som skal sies. I operastil. Ikke helt lite irriterende det heller. Men den fasen begynner heldigvis å gi seg. Nå er det mer at ting skal sies akkurat når noen andre sier noe. Og da blir man gjerne ikke hørt.. Med påfølgende fornærmede åsyn.

Men det værste står husets snart femårige gutt for. Han har funnet seg et  nytt ord. Og det har ingen mening. Og først trodde vi at det ble avsluttet med en K og var litt mer enn middels stresset for at han gikk og ropte (for normalt volum finnes ikke fra 4,5 år og et stykke frem) dette i tide og utide. Det er svaret på hva han har gjort i barnehagen. Det er svaret på om han vil ha middag. Det er svaret på hvem han lekte med og det er svaret på om han vil ha lue på seg. Det ropes på morgen og det ropes på kveld og jeg spør meg:

WHY????????

Hva får man ut av å til stadighet og minst 56 ganger om dagen, om ikke mer, å rope

SJOKOLADEBÆSJEKUUUUUUUU!!!!!!!!

Igjen, jeg håper det er en fase. La det være en fase. Og hva gjør vi om det ikke er en fase? Hva om det ved enden av bordet, etter at faren har holdt en tåredryppende konfirmasjonstale fortsatt høres sjokoladebæsjeku!

Jeg trøster meg i allefall med at det på grunn av litt uklar uttale der er brakt på det rene at det ikke er en K på slutten. Det ville faktisk vært enda værre.

Når alle taper.

Hei.

Da AP-ordfører Rune Øygard i retten for noen år siden forklarte at naken bare var dialektslang for tynnkledt og «er du våt» rett og slett var det man på hans dialekt sa når man lurte på om noen hadde vært ute i regnet så må jeg innrømme at jeg lurte på om mannen var dum. For mer tynn bortforklaring på rett frem griseprat skal man lete lenge etter.

For ikke mange dager siden leste jeg i avisen at politiet, eller var det bare bare Eirik Jensen, har sitt eget blomsterspråk. Der «vaktmesterkompaniet har folk på jobb» visstnok betyr at det er fare på ferde eller noe slikt.

Men dagen i dag viste en ny standard. Og jeg føler virkelig med alle trøndere i dag. Det gjelder også mine barn som jo er 1/4 trønder. Og jeg føler meg indignert på deres vegne. For dette her er visst ikke noe bry seg om og bare en trønder som banner litt:

«Jeg blir så inni granskauen forbanne på dette fittetryne av en vietnamesermegge. Send henne og hennes likesinnende til Vietnam eller Nord-Korea hvor denne kommunistiske diktatoriske sekten passer inn!!!

I følge Kristin Brataas, studieleder i Nordre Aker FRP er dette en «ikke-sak. Dette er trønderske banneord, og er en typisk trøndersk måte å uttale seg på» og videre sier hun «jeg kan ikke skjønne hvorfor noen skal oppfatte dette som rasistisk. Jeg har en søster som er halvt filipinsk, så noe rasisme fra meg er det ikke snakk om.»

Personlig tenker jeg at det er ikke alt som er veldig lurt å legge på Facebook. Noen tanker gjør seg best inne i hodet og bare der. Og om du er politiker så bør du i allefall tenke tre tanker på hva du legger ut. Selv om det er som privatperson aldri så mye. Og kanskje du skal holde den private siden din nettopp det, privat og lukket.

Under Golden Globe i år sa Meryl Streep: Når de med makt bruker posisjonen sin til å mobbe andre, da har vi alle tapt.

Trump misset poenget for han svarte som han alltid gjør furtent på twitter at han aldri hadde mobbet noen og at Meryl Streep var den mest overvurderte skuespiller i historien. Jeg vet ikke hvilke tv-klipp mannen innehar av seg selv, men når man fysisk etteraper en funksjonshemmet mann fra en talerstol så minner det om mobbing i mine øyne.

Noen sier at debattmiljøet i det siste er polarisert. Andre sier at det er forfriskende at politikere endelig snakker rett fra levra og tør å si det andre tenker.

Jeg for min del tror at Meryl Streep har rett. Vi har alle tapt. Når debattene går på person, det være seg Lan Marie Nguyen Berg eller Sylvi Listhaug og man fullstendig gir beng i saken. Ja da har vi tapt.

Mennesket har en ganske stor hjerne. Som kan brukes. Vi har mange ord. De kan også brukes. Man kommer ingen vei om man kaller de man er uenig med for fittetryne. Ei heller kommer man noen vei om man kaller dem nazister. Eller islamofobe. Eller AP-katter. Man trenger ikke sette navn og merkelapper på sine meningsmotstadere. Navn fikk de av foreldrene sine ved dåpen. Det holder lenge å bruke det. Og må du kalle den du diskuterer med for et fittetryne så taper du diskusjonen før den begynner.

Kristin Brataas har garantert mange gode argumenter for hvorfor dieselforbudet i Oslo var dumt. Jeg kan ikke huske å ha lest et eneste et av dem i dag. Fordi hun rett og slett dummet seg ut med å sette stygge kallenavn på motstanderen sin. Som på sin side gikk av med seieren uten å trenge å si et ord. Fantastisk debatt dere. Jeg har virkelig lært noe om diesel av den. Nei, for det har jeg ikke, jeg har derimot blitt ganske skikker på at vietnamesermegge ikke er et trøndersk banneord.

Men det som er skummelt er at når de som har makt, de som er forbilder, de som kommer til i media bruker slike fraser og slår om seg med sånt språk…. det som er skummelt da, er akkurat det Meryl Streep påpekte. Det skaper aksept. Sakte men sikkert er det ok at en politiker står på en scene og etteraper en funksjonshemmet journalist, sakte men sikkert er det ok at en politiker kaller motstanderen sin en megge og unnskylder seg med at det er bare sånn hun prater. Rett fra levra. Sakte men sikkert blir det en debattform som er fullstendig styrt av følelser og drittslenging der den som er best til å komme opp med kallenavn vinner uten å komme med et eneste argument om saken som diskuteres.

Og da, ja da lar jeg Meryl Streep tale igjen: da har vi alle tapt.

Å rydde bort jula…

Hei.

I går forlot jula Casa Didriksen. Og det føltes helt greit. Jeg hadde satt meg et mål og det var at i år skulle jeg ikke finne gjenglemte nisser på den øverste hylla og pynteting på en krok langt uti mars. Det får holde at eska med juleduker aldri kom seg opp på loftet i fjor og at kakeboksene på boden ble tømt og fylt igjen på samme dag i desember.

Svært fornøyd var jeg derfor i går kveld da nesten rubbel og bit fant sin vei opp på kvisten etter en storartet innsats av Eir og Henning i loftstigen.

Det var jo litt å rydde bort. Det på bordet er sånn småpynt. Så er det de store nissene som var nede i gangen og i trappen og litt rundt omkring. Og så er det alt som hang på veggene. Og sengetøyet. Og alle dukene.

I allefall. Nå står det ei eske her med utejulelyslenker og eska med duker og sånn som venter på at vaskemaskinen skal gjøre jobben sin.

Så jeg må innrømme at det var med vemod at jeg kom inn på rommet til Isa. Hun gikk jo i går skytteltrafikk opp og ned trappa for å tømme rommet sitt for engler og julekuler. Så jeg gikk jo ut fra at det var tomt. Isa bruker å gjøre ting ordentlig.

Men der på sminkebordet. Sammen med alle gravstenenglene (jeg kaller dem det, det er vel pynteengler men de ser jo ut som sånne som kan sitte på kanten av en gravsten) lå det da vitterlig opp til flere julengler med gullglitter på vingene.

Og på hylla over sto det to grantrær. Men hvit julesnø. Og en snøkule. Med en nisse bak en sopp.

Isa??? Hva gjør disse englene her? Det er jo juleting. Vi ryddet jo bort jula i går! Alle eskene. De er jo på loftet!

«Mamma!!! Ængla e jo i verden heile året! Å akkurat disse passa heilt pærfækt hær sammen med alvan og di andre ænglan mine! Å grantre. Grantre dør ikke sjøl om dæ ikke e jul. Æ så masse grantre i sommer!»

Jeg klarte såvidt å raske med meg en harpespillende glassengel og et reinsdyr i plast før hun feide meg ut av rommet. Og snøkula med nissen og soppen. Jeg vil tro hun egentlig hadde tenkt å alliere seg med en same i og med at vi nærmer oss samefolkets dag for å beholde reinsdyret, men hun var for opptatt av å holde keramikkenglene samlet.

Så da blir det sånn da. Årets rest er to keramikkengler med gullvinger, en sølvengel med ledlys inni (man kan da ikke sette bort noe som utmerket fungerer som nattlys før det blir lyst på natta) og kakeboksene. Jeg må tross alt trøstespise noe. Og smultringer fungerer veldig bra.

Januaroptimisme…

Hei.

Ganske mange ganger i løpet av en måned får jeg spørsmålet: hvordan klarer du alt?

Med alt så regner jeg med at folk mener fire unger, jobb, blogg, vakt, ungenes aktivitet, hus, hjem og sikkert noe mer.

Svaret er fryktelig enkelt. Det gjør jeg ikke. For å si det sånn så ble ikke gulvene her vasket til jul, det ble heller ikke soverommet til meg og Henning. I går sto jeg tre timer nede på vaskerommet og brettet klær. Isa hadde da ikke hatt noen sokker i klesskapet sitt siden før nyttårsaften. Jubelen sto i taket da hun åpnet skapet sitt i morres. Takk og lov for at strømpebukser strekker seg med ungene. Det har reddet henne fra å gå barbeint den siste halvannen uka. Så i går ble det ingen blogg selv om jeg ville veldig masse. Uka før jul glemte vi rett og slett at Eir hadde skytetrening og i forrige onsdag var det handballen til Isa som ble bortglemt. Eir lager middag stort sett hver dag (fordi hun synes det er moro) og på jobb er papirhaugen sånn akkurat nesten under kontroll. Den er svært skjeldent i null.

Jeg har aldri vært veldig organisatorisk av meg. Jeg liker å ta ting på sparket. Stort sett går det greit å ha tjue ting i hodet samtidig. Men noe glipper. Som en gymbag, som regnklær, som å ta opp brød og noen ganger å ringe en pasient. Noen ganger blir det brødskive til middag. Fordi vi glemte å ta noe opp av fryseren. Svigers og til dels mamma vrir seg i håret av dårlig planleggingsevne hos oss. Men jeg mener, man kan da ikke vite på torsdag hvordan søndagen blir. Er det virkelig noen som gjør det? Og man kan jo ha en løs tanke på mandag om hva man skal bruke helga til. Men det kan jo skje så mye. En lege på kontoret kan bli syk slik at jeg må overta vakten, Henning kan måtte jobbe overtid, Dis kan få feber. Så da er det jo bedre å se hva som skjer og bestemme seg fredag morgen. Det funker. Stort sett. Heldigvis har vi tilpasningsdyktige unger som ikke trenger mer en fem minutters forberedelser og som takler endring i planer veldig bra. Det vil si, de vet ikke annet, de har aldri opplevd annet. Og de virker altså, kors på halsen, både veltilpasse og direkte fornøyde til tider.

Men nå har jeg tenkt å gjøre et ærlig forsøk på å bli litt mindre kaotisk. Jeg har ingen illusjoner om ukesmenyer som følges, eller at huset her skinner til enhver tid. Men kanskje jeg kan ha en liten visuell oversikt som er litt bedre enn bare kalenderen på telefonen. Som også har plass til en tegning av det grytebrødet jeg har lyst til å bake i løpet av uka eller en kake 29 januar.

Så nå har jeg kjøpt meg en bulletjournal. Jeg har studert fine bilder på instagram og facebook og jeg har lest blogginnlegg om både lister og planlegging. Og det er viktig med godt utstyr så i morgen sender jeg Henning på Chlas Ohlson for å handle fargepenner til meg.

Og målet er å komme igang fra februar. For resten av januar har bare en ting på kalenderen. Vakt. Vakt. Og så litt mer vakt. Og så forhåpentligvis noen unger innimellom. Og enda mer forhåpentlig vis en reddende engel forkledt som en mormor. Uansett, om nitten dager har Yme bursdag og da skal jeg gå av vakt. Og starte et nytt og organisert liv. Eller litt i allefall.

Nå er jeg skikkelig ny på dette med bulletjournal. Jeg er ikke en gang sikker på om det heter det, men jeg tror det. Det er i allefall ei skrivebok med prikker. Så langt, alt vel. Så utformer man sidene som man vil. Min løse plan er en oversikt over hele året fremst. Videre en side med to måneder på hver side med viktige merkedager og ferier og slikt. Så en dobbelside for hver uke. Med oppføring av hva som skjer og hva som må huskes på den uka. Og en tegning av det grytebrødet.

Kanskje jeg tar det helt ut og lager en liste over blogginnlegg jeg har lyst til å skrive. Eller en liste over hva vi faktisk har i campingvogna slik at vi slipper å drasse med oss ketsjup og sennep hver eneste gang bare for å oppdage at det sto der fra før. Sammen med knekkebrødet.

Januar er så fin altså. Ikke bare har jeg bursdag i januar. Men man er så innmari optimistisk på egne vegne. For alt man skal få til. For jeg mener. Hvis jeg har skrevet i den boka at det skal vaskes ullklær så vil jeg tro at det omtrent gjør seg selv. Eller? Jeg har ikke helt funnet ut hvordan denne boka skal kunne hjelpe meg med å ikke glemme oppspiste kalkuner i ovnen, men jeg er helt sikker på at den klarer det!

Jeg har altså kjøpt meg en sånn bok. Som dere så i desember så er jeg med i et lite bloggnettverk som vi har kalt Inspira-bloggerne. En av oss er Anita Husevåg. Hun har startet nettbutikken Villheim.no.

Om jeg ikke er organisatorisk av meg så er jeg også særdeles lite organisk av meg. Sånn ubevisst. Ikke at jeg er imot organisk mat og sånn, jeg bare har ikke så veldig stort forhold til det. Bortsett fra at fadderne til ungen prakker på oss alt fra organisk barnetøy til vin.

Men Anita har et forhold til det. Og i nettbutikken hennes finner du alt fra tannbørster, duftlys og altså bulletjournals. Og te. Teen var god. Jeg har akkurat drukket en kopp. Jeg er vanligvis litt skeptisk til sånn grønn te. Jeg synes ofte den smaker gress. Denne her gjorde ikke det altså. Og med melkeskum tror jeg at Isa og jeg kan kose oss med Chai Latte selv langt fra City Nord, Oslo og andre steder der vi ellers nyter slikt. Men nå pratet jeg meg bort igjen. Poenget. Alle disse greiene i nettbutikken er naturlige og organiske. Og jeg mener, etter å ha klikket meg gjennom sidene der føler jeg meg faktisk litt overbevist over at jeg trenger en oppvaskskrape i kokosnøttskall. Villheim er litt som Chlas Ohlson vil jeg påstå. Proppfull av ting du ikke visste at du trengte. Bare at de er litt mer miljøvennligere inne på Villheim.

 

Er du en listeskriver? Min bok er sørgelig tom. Jeg satser hardt på at dette her blir som med campingvogna og bloggen, en lidenskap jeg ikke ante fantes inne i meg. Men foreløbig er jo den boka veldig, veldig tom. Så dersom du har noen gode ideer, forslag, bilder av din egen eller noe slikt så tas det imot med takk både i kommentarfeltet her og på facebooksiden. Jeg har meldt meg inn i «listelykke» på facebook, men nivået der er jo en smule ambisiøst. Jeg har ikke tenkt å ha en liste over vasking av skuffeinventar for å si det sånn…

Livet på vintercamp..

Hei. 

I dag ble en sånn dag som jeg så for meg da vi bestemte oss for å kjøpe spikertelt og prøve vintercamp. Sånn hvis du ser bort fra at doen begynte å pipe klokka seks og Henning måtte ut og bytte gassflaske da.. 

I allefall, vi sto opp klokka 10(!) og spiste frokost med egg og bacon. Og så gikk vi ut. Og jeg la fra meg mobilen inne så det kan ikke dokumenteres.. 

Dis har ikke vært helt fortrolig med snø frem til nå, men i dag ble det andre boller. Ungene har akt på akebrett og gått på ski. Jeg og Yme prøvde den stoooooore bakken.

Så måtte vi ha en liten hvil. 


Så gikk vi ut igjen. Et vennepar hjemmefra har også vogn her så de kom og spiste pølser sammen med oss. Henning satte opp flombelysning og så akte ungene helt til sengetid. 


Og Dis var virkelig i sitt ess. Jo fortere jo bedre. Hev seg på alle akebrett og ropte «tooo tre!!!!» før hun hvinte avgårde. Hun der skal det bli slitsomt å ha med på tivoli om noen år. Som Isa sa: hun er like gal som Eir!! Og vi innså at vi gjorde en tabbe til jul. De tre eldste fikk snøspark. Ikke populært hos Dis. Hun skulle jo også kjøre snøspark. Heldigvis lot Isa henne stå på sin..

Etter middag og aking og litt iPad trodde vi jo det skulle bli full kolaps på henne når hun la seg.. Henning kollapset mer for å si det sånn..


Men endelig sov hun og da så vi andre både Mulan og Barbie i forteltet mens potetgull, sjokolade og fenalår ble fortært i sjønn forening med rundstykker med servelat.. 

Men bare så det er sagt.. ingen dag uten brettspill.. Yme både knuste og ble knust i ballongspillet.. 


Nå trommer regnet på taket og i morgen er det meldt full storm. Vi hadde planlagt skitur i lysløypa, men mulig det blir inneliv. Uansett så står lasagne på menyen. 

Vintercamp… we love it!!